Redigerer Faraday-kopp (avsnitt)

== Prinsipp for drift ==
[[Fil:Faraday_cup.jpg|miniatyr|Faraday-kopp med en elektron-undertrykkende plate foran]]
Når en stråle eller en pakke med ioner treffer metallet, får den en liten nettolading mens ionene blir nøytralisert. Metallet kan deretter utlades for å måle en liten strøm proporsjonal med antall påstøtende ioner. Faraday-koppen er i det vesentlige en del av en krets der ioner er ladningsbærerne i vakuum, og det er grensesnittet til det faste metallet der elektroner fungerer som [[ladningsbærere]] (som i de fleste kretser). Ved å måle den elektriske strømmen (antall elektroner som strømmer gjennom kretsen per sekund) i metaldelen av kretsen, kan antall ladninger som bæres av ionene i vakuumdelen av kretsen bestemmes. For en kontinuerlig stråle av ioner (hver med en enkelt ladning) er det totale antallet ioner som treffer koppen per tidsenhet

: <math> \frac {N}{t} = \frac {I}{e}</math>

hvor N er antall ioner som er observert i en tid t (i [[sekund]]er), I er den målte strømmen (i [[ampere]]) og e er den [[Elementærladning|grunnleggende ladningen]] (ca. 1,60 × 10−19 [[Coulomb|C]]). Dermed tilsvarer en målt strøm på en nanoamp (10<sup>−9</sup> A) omtrent 6 milliarder ioner som treffer Faraday-koppen hvert sekund.

Tilsvarende kan en Faraday-kopp fungere som en samler for elektroner i et vakuum (f.eks. Fra en [[Katodestråle|elektronstråle]]). I dette tilfellet treffer elektronene ganske enkelt metallplaten/koppen, og en strøm produseres. Faraday-kopper er ikke like følsomme som [[elektronmultiplikator]]detektorer, men er høyt ansett for nøyaktighet på grunn av den direkte sammenhengen mellom den målte strømmen og antall ioner.