Redigerer Fagopplæring (avsnitt)

== Historie ==

=== Laugsvesenet ===
Yrkesopplæringen har sine røtter tilbake til middelalderens håndverkere og [[laug]]svesen. Opplæringen foregikk i verkstedene under [[mester]]nes veiledning, og ble regulert av laugene. I Norge vokste laugsvesenet fram fra andre halvdel av 1500-tallet og varte i over 300 år, fram til 1870.

Ordningen fungerte slik at mesterne tok lærlinger inn i verkstedet og ga opplæring i faget. Lærlingene hadde en læretid på 3-5 år, før de avla svenneprøven. Svennene kunne da reise rundt til andre land, «vandre på faget», og arbeide hos andre mestere i lauget og skaffe seg slik ytterligere kunnskap. Svennen kunne deretter bli godtatt som mester og bli tatt opp i mesterlauget.

Laugsvesenet var på grunn av den strenge reguleringen omstridt, og ble avviklet i løpet av 1800-tallet. Næringsfrihet ble nedfelt som prinsipp allerede i grunnloven, og ble ytterligere styrket gjennom videre lovgivning utover 1800-tallet. Håndverksloven av 1839<ref>Lov ang. håndverksdriften, 15. juli 1839</ref> gav bygdehåndverkere anledning til å arbeide fritt i byene. Og ved håndverksloven av 1866 ble det fritt for alle norske statsborgere over 21 år, inkl. ugifte kvinner, å starte næringsvirksomhet i håndverksfag. Laugene ble avskaffet fra og med 1870, ved lov av 1866<ref>Lov om utvidet adgang til håndverksdrift i kjøpstedene, 14. april 1866. Lov om utvidelse av handelsfriheten på landet, 26. mai 1866</ref>.

=== De første skolene på 1800-tallet ===
På 1800-tallet oppstod skoler som var beregnet på lærlinger og svenner. De første var ''søndagsskolene'', som kunne kombineres med jobb som lærling. De ga undervisning i lesning, skriving, kristendom, regning, geografi, samfunnslære, historie, brevskriving og så videre Det ble opprettet søndagsskole i Christiania i 1802 og i Trondheim i 1802<ref>S. Wulfbergs skole i Christiania og bokbinder Rhkopffs skole i Trondheim</ref>. Etter hvert som [[allmueskole]]n ble bygget ut, slik at den ga den nødvendige allmennkunnskap for både by og land, mistet søndagsskolene sin betydning.

Enn annen skoletype som oppstod, og som skjøt fart etter 1850, var ''tegneskoler''. Det ble etablert tegneskoler beregnet for håndverkere i flere byer. Først ute var Christiania (1818), Bergen (1824) og Trondheim (1852). Stortinget bestemte i 1848 at tegneskolene skulle få statsstøtte, og i løpet av 1860-70-årene fikk alle byene tegneskoler. Undervisningen foregikk på kveldstid, over en periode på 6-8 måneder. Fagene var av praktisk karakter; regning, geometri, tegning, matematikk og fysikk.

=== Etablering av tekniske skoler på slutten av 1800-tallet ===
Fra 1870-årene ble tegneskolene omorganisert til [[teknisk aftenskole|''tekniske aftenskoler'']]. Skolene hadde større fagkrets og mer undervisningstid enn tegneskolene hadde hatt. Først ute var Christiania og Bergen, og rundt århundreskiftet var 18 tekniske skoler i virksomhet. Skolene ga teoretisk teknisk undervisning på kveldstid, og var ment i kombinasjon med jobb som lærling. De tekniske aftenskolene ble en viktig del av fagopplæringen i flere tiår. Ved yrkesskoleloven i 1940 skiftet aftenskolene navn til ''lærlingskoler''.

I tillegg til de tekniske aftenskolene ble det opprettet ''elementærtekniske skoler'' (tekniske fagskoler). Tre skoler ble etablert på slutten av 1800-tallet; Porsgrunn 1885, Bergen 1887 og Christiania 1893. Skolene hadde både ulikt innhold og varighet. Det ble også opprettet ''tekniske skoler'', som var av mere polyteknisk art. Slike skoler kom i Trondheim 1870, Christiania 1873 og Bergen 1875. Dette var skoler som bygde på [[middelskole]]eksamen, og som varte 3-4 år<ref>De tekniske skolene var forløperne til dagens ingeniørhøyskoler. De ble statlige i 1977, og innlemmet i det regionale høyskolesystemet i 1994</ref>. På høyere nivå ble etablert en teknisk skole i Horten, knyttet til marinen, allerede i 1954. Men det var med etableringen av Norges tekniske høyskole ([[NTH]]) i Trondheim i 1910 at den høyere tekniske utdanningen var på plass.

Det var staten som var pådriver og i hovedsak finansierte de nye tekniske skolene. I tillegg fantes det enkelte private tiltak. I 1898 ble det tekniske skolestellet ble lagt inn under Kirke- og undervisningsdepartementet, mens det tidligere var underlagt Indredepartementet.

=== Fagopplæringen ca. 1900 – 1940 ===
De tekniske skolene som ble etablert på slutten av 1800-tallet, kom som følge av [[industrialisering]]en og økt behov for teknisk kompetanse og faglært arbeidskraft. Man så også etterhvert behovet for en mere strukturert opplæring, og rundt 1900 var det debatt rundt dette, både i departementet og innen næringslivet selv. Debatten dreide seg om både skoletyper og opplæringens innhold. Viktig inspirasjon kom blant annet fra Tyskland og særlig München. I 1905 ble det nedsatt en komité, ''Fagskolekomitéen'', som skulle se nærmere på dette. Komitéen mente at den grunnleggende fagopplæringen burde være bred, og at de teoretiske og praktiske fag burde knyttes nærmere sammen. Skolene skulle utdanne både dyktige fagarbeidere og gode samfunnsborgere. Selv om dette synet ikke fikk gjennomslag i Stortinget, hadde komiteen reist en prinsipiell debatt som har preget fagopplæringen siden.

Komiteens forslag ble behandlet i Stortinget i 1911, og det ble fattet viktige vedtak for framtidens fagopplæring<ref>Bjørndal, s. 65</ref>. Det ble fastsatt en normalplan for de tekniske aftenskolene, og gitt retningslinjer for opprettelse av kortvarige praktiske håndverksskoler; ''faglige forskoler'' og ''verkstedskoler''. Det ble også foretatt en justering av de tekniske skolene, de skulle være toårige på mellomtrinnet. Man fikk nå en inndeling av den faglige og tekniske utdanningen i Norge i et elementært nivå, et mellomnivå og et høyskolenivå (med opprettelsen av NTH i 1910). Denne strukturen ble i hovedsak stående fram til 1945, da den nye loven om yrkesskoler trådte i kraft.

Den første verkstedsskolen ble opprettet i Kristiania i 1910 – ''Forskolen for Jern- og metallarbeidere i Kristiania''. Skolen kom til å danne mønster for utviklingen av verkstedskoler ellers i landet. Skolen ga en planmessig opplæring, slik at elevene ble direkte forberedt til arbeid i verksted og industri. Et halvt år i skolen ga elevene ett års fratrekk i læretiden. Det var industriens behov som ble vektlagt, og spesielt de mekaniske fagene. Skolen var støttet både av stat og kommune.

I 1913 kom en ny lov håndverkslov, som samlet alle de nye håndverksbestemmelsene. Loven fastsatte at alle som skulle utøve håndverksfag, måtte gjennomgå læretid og avlegge svenne- eller fagprøve. Dette styrket behovet for en planmessig opplæring. Loven gjaldt for alle byer og ladesteder, samt flere herredskommuner. Loven regulerte fagopplæringen fram til ny lov kom i 1940.

I 1920-årene var flere komiteer i arbeid for å se på fortsettelsesskolen (det vil si den videregående opplæringen) mere generelt<ref>Det ble oppnevnt tre komitéer i 1919: Den parlamentariske skolekommisjon (middelskole og gymnas), Hustellkomitéen og Ungdomsskolekomitéen</ref>. Men dette førte ikke til vesentlige endringer for fagopplæringens del. På 1930- tallet fikk imidlertid fagopplæringen ny fokus. Det var kriseår med stor arbeidsledighet, og det måtte settes i verk tiltak. I 1933 ble ''Yrkesopplæringsrådet for håndverk og industri'' etablert, bestående av medlemmer fra håndverk, industri, [[LO]] og departementet. De ga råd og faglig hjelp i forbindelse med fagopplæring og ble en viktig pådriver for yrkesopplæringen de neste 40 årene. Det er ved dette rådets arbeid at begrepet ''yrkes''opplæring først tas i bruk. I 1936 fikk rådet i oppdrag fra Kirke- og utdanningsdepartementet å utarbeide forslag til ny lov om [[yrkesskole]]r. Rådet foreslo å etablere et helt nytt skoleslag, adskilt fra [[folkeskole]]n og allmennskolen, med fokus på det rent yrkesfaglige.

=== Lov om yrkesskoler i 1940 ===
I 1940 kom ''Lov om Yrkesskoler for håndverk og industri''. På grunn av krigen ble imidlertid ikke loven iverksatt før i 1945. Nå ble alle tekniske skoler og undervisningstilbud i tekniske fag samlet inn under en felles lov, og det ble etablert moderne [[yrkesskole]]r i Norge. Loven skiller mellom skoler før læretiden - ''verkstedskoler'', i læretiden - ''lærlingskoler'', (det vil si de tidligere tekniske aftenskolene) og etter læretiden - ''formanns- og verksmesterskoler''. Skoler som hadde alle tre avdelinger skulle hete ''Yrkesskoler for håndverk og industri'' (§&nbsp;2). I tillegg regulerte loven skoler som ikke var en del av den ordinære yrkesopplæringen: ''Elementærtekniske skoler'', med formål å gi allmenndannende og elementær teknisk undervisning, og de praktisk-teoretiske ''tekniske fagskolene'' (§§&nbsp;45, 46). Loven regulerte også de ''tekniske skolene'', som ga kompetanse for tekniske stillinger på mellom- og høyere nivå (Kap. VI). Inndelingen av yrkesopplæringen som ble fastsatt i 1940-loven, ble stående fram til ''Lov om videregående opplæring'' kom i 1974.

Yrkesskolene kunne være både kommunale, interkommunale eller statlige (§&nbsp;4). I tillegg kunne bedrifter, institusjoner eller organisasjoner drive yrkesskole. Alle skolene kunne få statsbidrag. Hver skole skulle ha et ''styre'' (§&nbsp;18), og «vedkommende regjeringsdepartement» utgjorde skolens ''overstyre'' (§&nbsp;16). Overstyret fastsatte normalplan for undervisning og eksamen, og kunne foreta endringer i skolens fagkrets. ''Yrkesopplæringsrådet'', bestående av representanter fra «de praktiske næringer», skulle bistå overstyret (§&nbsp;17). Partene i arbeidslivet var dermed sikret fortsatt stor innflytelse over fagopplæringen.

=== Fagopplæringen 1945 – 1974 ===
Etterkrigstida var preget av et omfattende plan- og utredningsarbeid innen skolesektoren generelt, og dette gjaldt også for yrkesopplæringens del<ref>Samordningsnemnda for skoleverket av 1947 ble nedsatt for å gå gjennom hele skoleverket, både grunnskole og videregående skole. Den avga flere innstillinger, og la blant annet grunnlaget for en obligatorisk 9-årig grunnskole, som ble lovfestet i 1969</ref>. Lov om yrkesskoler ble iverksatt i 1945. Samme år ble ''Plankomitéen'' nedsatt som en oppfølging av loven. Komitéen leverte seks innstillinger på to år, hvorav den ene var ''Landsplan for den videre utbygging av yrkesskolestellet i byer og landdistrikter''. Blant forslagene var at all nyrekruttering til fagene skulle gå gjennom yrkesskolene og at lærlingskolen skulle gå over fra å være kveldsskole til å bli dagskole en dag i uka. Det ble også påpekt at mange skoler hadde dårlige lokaler og utstyr. I 1948 kom stortingsmelding om håndverk og industri, der plankomitéens arbeid ble lagt til grunn<ref>St. meld. 35 (1948) om håndverk og industri</ref>.

I 1950 ble det vedtatt en ny lov om lærlinger. Loven regulerte lærlingordningen i sin helhet; hvilke fag ordningen gjaldt, krav til bedrifter, krav og rettigheter for lærlinger, lærlingkontrakter, arbeidstid og bestemmelser om fag/svenneprøver. Etter loven skulle det stedlige arbeidstilsynet føre register over lærlingene (§&nbsp;25). Lærlingskolene ble nå på dagtid, som følge av lovens arbeidstidsbestemmelser. Fagprøven skulle avlegges for en ''prøvenemnd'' (§&nbsp;16). Det skulle også opprettes ''lærlingnemnder'' i kommunene som skulle føre tilsyn med yrkesopplæringen i kommunen (§&nbsp;24). Det ble også opprettet et statlig organ – ''Lærlingrådet'' – som skulle føre tilsyn med lærlingordningen på nasjonalt plan og være rådgivende for departementet (§&nbsp;26).

Planarbeidet fortsatte videre på 1950- og 60-tallet. ''Plankomitéen'' av 1958 ledet til en stortingsmelding (St. meld. 56 1959-60), som blant annet foreslo en kraftig økning av kapasiteten ved yrkesskolene. En ny stortingsmelding i 1965 (St. meld. 97 1964-65) pekte på en videre utbygging. I 1964 overtok fylkeskommunene ansvaret for de fleste videregående skolene. Yrkesskolene hadde tidligere i hovedsak vært kommunale, men kunne også være statlige, fylkeskommunale eller private. I 1968 startet det opp prøveklasser med tekniske fagskoler. Dette var en utdanning på mellomtrinnet, med krav om 9-årig skole samt minst to års praksis fra arbeidslivet eller gjennomgått verkstedsskole.

''Skolekomitéen'' av 1965 («Steen-utvalget») utredet hele den videregående opplæringen og ga tre innstillinger i perioden 1967-70<ref>Skolekomitéen av 1965, Innstilling om det videregående skoleverket I–III, 1967-70</ref>. Dette var første gang man hadde en samlet gjennomgang av videregående opplæring i Norge, og arbeidet ledet fram til en samling av all videregående opplæring under en felles lov - Lov om videregående opplæring i 1974.

=== Reform 74 – Reform 94 ===
Den nye loven om videregående opplæring trådte i kraft i 1976. De ulike videregående skoletypene ble nå lagt inn under samme lov. Loven bygget på idéen om at den videregående skolen skulle bli en felles og allsidig skole for alle elever. De etterfølgende tiårene ble også en enestående utbyggingsperiode for videregående skoler i Norge. Den kombinerte skolen, med allmennfag og yrkesfag under samme tak, ble malen.

I 1976 ble det satt i gang et utredningsarbeid for å legge til rettet for en mere tidsriktig lærlingordning. Ett av utvalgene - ''Johansenutvalget'' - ga innstillingen ''Yrkesopplæring 2000''. Utvalget mente yrkesopplæringen måtte bygge på en bred basis av kunnskaper framfor en for tidlig spesialisering. De mente også at skolen skulle gi denne grunnopplæringen mens bedriften hadde ansvar for spesialiseringen.

I 1980 kom ''Lov om fagopplæring'', som avløste lærlingloven av 1950. Denne loven står som en milepæl i fagopplæringens historie. Flere fagområder kom nå inn under loven, tilskuddene til lærebedriftene økte og flere fikk lærlingkontrakter.

Elevene skulle gå to år på skole og ett år som lærling (eventuelt et ekstra år med lærlinglønn). Skolen ga teoriutdanning, mens bedriften ga praktisk opplæring, og fagbrevet var målet for all yrkesopplæring. Det skulle opprettes ''yrkesopplæringsnemnder'' i alle fylker med tilhørende sekretariater, og det skulle opprettes ''opplæringskontorer'', det vil si samarbeidsorgan mellom flere bedrifter med opplæringsansvar. Det kunne også opprettes ''opplæringsringer'', det vil si to eller flere bedrifter inngikk samarbeidsavtale for i fellesskap å påta seg opplæringsansvar. På sentralt hold ble ''Rådet for fagopplæring i arbeidslivet'' (RFA) opprettet, der partene i arbeidslivet hadde en sentral rolle. Rådet skulle bistå departementet med faglige råd og ta initiativ til å fremme fagopplæringen. Rådet skulle ha representanter fra partene i arbeidslivet og fra departementet. Mer enn halvparten av medlemmene skulle representere arbeidslivet, med likt antall medlemmer fra arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. RFA ble nedlagt i 2004 og erstattet av ''Samarbeidsråd for yrkesopplæringen'' (SRY). Videre skulle vært enkelt fag ha et ''faglig opplæringsråd''. Rådene skulle ha 50/50 representanter fra partene i arbeidslivet.

Det var stor optimisme knyttet til fagopplæringen på 1980-tallet. Men mot slutten av 1980-tallet sank rekrutteringen av lærlinger, blant annet på grunn av konjunkturer i arbeidslivet. Dette vakte bekymring både i skolekretser og i næringslivet. I 1990 inngikk NHO og LO en felles erklæring der man ønsket å samarbeide om utfordringene - ''Felles erklæring om fag og yrkesopplæringen i skole og arbeidsliv''. Partene forpliktet seg her til å skaffe lærlingeplasser, under forutsetning av at grunnopplæringen foregikk på skolen. Man mente også at allmennkunnskap og yrkesteori måtte få større plass i opplæringen. Denne erklæringen var et viktig felles «løft» og ble en hjørnestein i [[Reform 94]].

Med Reform 94 ble opplæringen i arbeidslivet for alvor en del av den videregående opplæringen. Det ble nå et forpliktende samarbeid mellom offentlig og privat sektor, mellom skole og bedrift. Hovedmønsteret skulle fortsatt være to års opplæring i skole og ett år i bedrift (kunne være to år, men da med lærlinglønn siste år), men den teoretiske delen av yrkesopplæringen ble nå styrket. Yrkesutdannelsen ga fag- eller svennebrev som tidligere. Og det ble nå også mulig å oppnå generell studiekompetanse ved å bygge videre på gjennomført yrkesutdannelse. I 1998 kom ''Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa'' ([[opplæringslova]]), som er felles lov for hele skoleverket.