Redigerer Førsteamanuensis (avsnitt)

==Historie==
Førsteamanuensis er opprinnelig en opprykksstilling i [[amanuensis]]gruppen. Ordets [[latin]]ske opphav er «(servus) a manu», som betyr «(tjener/slave) for hånd» og som i [[romerriket]] var navn på en tjener eller slave som var skriver og førte regnskap. På 1600-tallet ble selve tittelen amanuensis tatt i bruk som tittel for den som utførte faglig arbeid for en annen, men gjerne i form av renskrivning eller kopiskriving av andres arbeider, dvs. en [[sekretær]]. Amanuenser og førsteamanuenser var i Norge fra 1800-tallet underordnede vitenskapelige tjenestemenn ved landets eneste universitet, [[Det Kongelige Frederiks Universitet]]. Opprinnelig var stillingene forstått som rene assistenter for professorene, og hadde dermed mest til felles med den moderne [[vit.ass.]]-stillingen.

Førsteamanuensis (tidligere skrevet kalt 1ste Amanuensis, første Amanuensis og 1. amanuensis) ble innført i andre halvdel av 1800-tallet som en litt høyere variant av stillingen [[amanuensis]], og det ble opprinnelig ikke skilt så sterkt mellom stillingene. Forskjellen var primært av lønnsmessig art. Opprinnelig ble stillingen amanuensis og dermed også førsteamanuensis bare brukt ved universitetet. Begge var underordnede stillinger, og innføringen av en førsteamanuensisstilling var omstridt ved universitetet. I debatter i Stortinget ble det sagt at «en første Amanuensis kunde umulig erstatte en Professor, da han manglede den nødvendige Autoritet».<ref>{{ Kilde avis | dato = 1872-03-12 | tittel = Nordre Trondhjems Amtstidende | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_nordretrondhjemsamtstidende_null_null_18720312_24_21_1 | side = }}</ref> Frem til midten av 1900-tallet ses tittelen førsteamanuensis sporadisk brukt, men det var først i 1950-årene at førsteamanuensisstillingen begynte å bli en viktig del av den vitenskapelige stillingsstrukturen ved landets universiteter og vitenskapelige høyskoler. Stillingen var den tredje høyeste vitenskapelige stillingen etter professor og [[dosent#Bruk av dosenttittelen i Norge frem til 1985|dosent]]. Ikke alle universitetene hadde førsteamanuensisstillinger, og førsteamanuensisstillingen var frem til 1990-årene et mindre markant innslag i stillingsstrukturen enn amanuensis og andre «grunnstillinger». Lenge ble akademiske stillinger delt i tre hovedgrupper, professor-/dosentgruppen (toppstillinger), mellomstillinger og rekrutteringsstillinger, der førsteamanuensis inngikk i mellomgruppen sammen med grunnstillingen amanuensis. Stillinger på dette nivået ble normalt utlyst som amanuensis, mens førsteamanuensis primært var en opprykksstilling.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1967 | tittel = Innstilling fra Stillingsstrukturkomitéen | utgivelsessted = [Trondheim] | forlag = Tapir | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016041248086 | side = }}</ref> Fra siste del av 1900-tallet ble «førstestillinger» i økende grad forstått en egen gruppe, over mellomgruppen og under dosentnivået.

I etterkrigstiden begynte distriktshøgskolene og de andre høgskolene etterhvert å delvis kopiere stillingsstrukturen fra universitetene (med noen unntak; bl.a. hadde ikke høgskolene rett til å bruke professortittelen før i 1995). Førsteamanuensis ble dermed også brukt som opprykksstilling for amanuensis ved distriktshøgskolene og lektor (høgskolelektor) ved de andre høgskolene. Opprykk til stilling som førsteamanuensis skjedde etter forskjellige regelverk ved universitetene og høgskolene, og det var ikke krav om doktorgrad eller forskningsnivå på doktorgradsnivå ved høgskolene. I stedet ble det ved høgskolene lagt vekt på ren [[ansiennitet]] innen undervisning. [[Høgskolereformen|Hernesutvalget (NOU 1988:28)]] foreslo å definere stillingen som en ''undervisningsstilling'' og endre stillingsbetegnelsen fra førsteamanuensis til førstelektor, og samtidig innføre en ny stilling plassert over den eksisterende førsteamanuensisstillingen, kalt assosiert professor (jf. ''[[associate professor]]'' i USA) med krav om doktorgradsnivå. Etter utvalgets forslag ville eksisterende førsteamanuenser ved alle institusjoner kunne søke om opprykk til assosiert professor etter kompetansebedømmelse, eller bli innplassert som førstelektorer.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1988 | tittel = Med viten og vilje | isbn = 8258301322 | forlag = Forvaltningstjenestene, Statens trykningskontor | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081704023 | side =  167 }}</ref> Forslaget ble ikke vedtatt i denne formen. I 1995 ble universitetene og høgskolene underlagt den felles ''lov om universiteter og høgskoler'', og dagens krav om forskerkompetanse på doktorgradsnivå uavhengig av institusjon ble innført. Samtidig ble det fra 1995 innført en ny stilling som [[førstelektor]] som i praksis var en videreføring av førsteamanuensisstillingen ved høgskolene, der vekten ble lagt på pedagogisk kompetanse. Stillingen førsteamanuensis har siden 1990-årene blitt forstått som likeverdig med ''[[associate professor]]'' i det amerikanske stillingssystemet, og blitt oversatt med denne betegnelsen. Gjennom innføringen av uniforme krav til vitenskapelig kompetanse på doktorgradsnivå ble førsteamanuensis fra 1995 også regnet som likeverdig med [[forsker II]] (seniorforsker) i [[instituttsektoren]], som lenge hadde hatt et slikt krav.