Redigerer Første Mosebok (avsnitt)

==Innhold==
===Skapelsen og syndefallet (1 Mos 1–3)===
{{Utdypende|Skapelsesberetningen|Syndefallet}}
Første Mosebok starter med skapelsen: «''Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.''» Gud bestemte at «det skal bli lys!», og skilte lyset fra mørket for å skape dag og natt. På andre dag skapte Gud himmelen; tredje dagen landjord og hav og dekket landjorden med planter og frukttrær. På den fjerde dag skapte Gud sol, måne og stjerner for å herske over dagen og natten. At sol og måne ble skapt først fjerde dag, selv om dagslyset var skapt alt første dag, var trolig for å unngå en guddommeliggjøring av solen.<ref>Magnar Kartveit (red.): ''Det gamle testamentet'' (s. 42)</ref> Jahve var ingen [[solgud]]. Femte dag skapte han fisk og fugl, og velsignet dem.På den sjette dag skapte han landdyrene, «''hver etter sitt slag''». Det sies ikke noe om at disse velsignes.<ref>Magnar Kartveit (red.): ''Det gamle testamentet'' (s. 42)</ref> Gud skapte til sist mennesket i sitt bilde, «''som mann og kvinne skapte han dem''». Den syvende dagen hvilte Gud «fra hele det arbeidet han hadde gjort», og Gud velsignet og helliger denne dagen.
[[Fil:Domenichino adam eve.jpg|thumb|200px|Adam svarer Gud: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» <small>(1 Mos 3,12)</small><br />''Gud formaner Adam og Eva'', av [[Domenichino]] (ca. 1624).]]
====Adam og Eva====
{{Utdypende|Adam og Eva}}
Gud skapte mennesket av «støv fra jorden», og blåste «livspust i nesen på det» så «mennesket ble en levende skapning». Gud satte mannen i [[Edens hage]] som han hadde «plantet i gammel tid», for å dyrke og passe den. Mannen fikk spise av fruktene, men «av [[Kunnskapens tre|treet til kunnskap om godt og ondt]]» forbød Gud ham å spise noe, «''for den dagen du spiser av det, skal du dø''». Gud lot mannen navngi alle dyr, men besluttet at det ikke var godt for ham å være alene, så Gud lot ham sove, tok ut et [[ribbein]] og skapte en kvinne. Da mannen våknet og oppdaget henne, sa han at «''hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt''.» Derfor skal en mann forlate sine foreldre og være knyttet til sin kone, og de skal være ett.<ref>[https://www.bible.com/no/bible/102/GEN.2.24.NB 1. Mos 2,24]</ref> Både mannen og kvinnen var nakne, men «de skammet seg ikke for hverandre».

I hagen møtte kvinnen slangen, som lokket henne til å smake frukten fra kunnskapens tre, og hun fristet Adam til å gjøre likedan. Da de hørte Gud vandre omkring i hagen, gjemte de seg for ham; Gud spurte hvorfor, hvortil mannen svarte at det var fordi han var naken. Gud spurte: «''Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?''» Mannen la skylden på kvinnen som skyldte på slangen. Gud forbannet slangen: «''På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager''.» Kvinnen ble straffet med smertefulle fødsler og sin manns råderett. Mannen ble straffet med slit og strev på markene: «''Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.''» Mannen ga kvinnen navnet Eva, «''for hun ble mor til alle som lever''». Gud laget skinnklær til mannen og kvinnen, og kledde dem. Gud sier: «''Mennesket er blitt som en av Oss'' (her viser han til andre som seg selv, kanskje den «gudenes forsamling» som omtales i [[Salmenes bok]]: «Gud står fram i guders forsamling, midt mellom guder holder han dom»<ref>[https://bibel.no/Nettbibelen?book=PSA&chapter=82] ''[[Salmenes bok]]'' 82,1</ref>) ''og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!''» Menneskene ble forvist fra Edens hage, og Gud satte [[kjerubene]] til å vokte den.

===Kain og Abel (1 Mos 4–5)===
{{Utdypende|Kain og Abel}}
Adam og Eva fikk to sønner, [[Kain og Abel]]; Kain ble jorddyrker og Abel ble sauegjeter. Begge bar frem [[Ofring|ofre]] for Gud, Kain et offer av åkerens grøde og Abel av de «''førstefødte dyrene fra småfeet og av fettet på dem''». Gud så med velvilje på Abels offer, men ikke på Kains, og Kain ble «brennende harm» og slo sin bror i hjel. Gud forbannet Abel: «''Din brors blod roper til meg fra jorden. Forbannet er du!...Fredløs og flyktning skal du være på jorden.''» Gud vernet likevel Kain ved å sette sitt merke på ham, «[[Kainsmerke]]t». Kain dro til landet Nod, øst for Eden. Eva fikk en tredje sønn, [[Set]], i Abels sted.{ Så fortelles om Adams slektslinje, ni generasjoner helt ned til [[Noah]].

===Noah og Syndfloden (1 Mos 6–10)===
{{Utdypende|Noah|Syndfloden}}
Etter at menneskene begynte å bli mange, mente Gud å se at «''menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang''». Gud bestemte seg for å utslette dem. Bare Noah var et unntak, for «''Noah var en rettferdig mann''». Gud påla Noah å [[Noas ark|bygge en ark]] for å redde sin husstand og verdens dyrearter, noe han gjorde. Regnet falt i førti dager og førti netter, og vannet flommet over jorden i 150 dager. Etter 150 dager grunnstøtte og strandet arken på [[Ararat-fjellene]], og da vannet trakk seg tilbake, gikk Noah og de andre ut på den tørre jorden. Syndflodsberetningen har mange fellestrekk med langt eldre mesopotamiske [[myte]]r, jfr [[Atrahasis]]- og [[Gilgamesj-eposet]]. I Bibelens versjon av myten kalles Gud skiftevis Jahve og Elohim, og det skimtes flere opprinnelige versjoner, siden 6,19 skriver at «''av alt levende, alt kjøtt og blod, skal du føre to av hvert slag inn i arken...Hann og hunn''»,<ref>[https://bibel.no/Nettbibelen?book=GEN&chapter=6 1. Mos 6,19]</ref> mens det ifølge 7,2 het seg at  «''av alle rene dyr skal du ta med deg sju par...og av alle dyr som ikke er rene, ett par''».<ref>[https://bibel.no/Nettbibelen?book=GEN&chapter=7 1. Mos 7,2]</ref>

Noah bygget et alter og bare frem [[brennoffer]] til Gud som inngikk en pakt med menneskene om aldri å legge jorden øde igjen. Som tegn på at Gud ærer pakten, satte han [[regnbue]]n på himmelen. Ifølge denne tradisjonen var Noahs tre sønner stamfedre til hele den senere menneskeslekt.<ref>Stordalen, Terje; Kværne, Per; Groth, Bente; Olsen, Beate: «syndflod» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 10. august 2023 fra [https://snl.no/syndflod]</ref>

En dag sovnet Noah etter å ha drukket seg beruset på vin. Sønnen [[Ham (bibelsk person)|Ham]] så dermed sin far naken, og fortalte det til sine brødre, [[Sem (bibelsk person)|Sem]] og [[Jafet]], som dekket faren med en kappe. Noah forbannet deretter Hams sønn [[Kanaan (bibelsk person)|Kanaan]], som skulle være «''den laveste blant slaver''» for sine brødre. Derimot velsignet Noah sin sønn Sem. Noahs slekt formerte seg og bredte seg ut over jorden.
[[Fil:Pieter Bruegel the Elder - The Tower of Babel (Vienna) - Google Art Project - edited.jpg|200px|thumb|''[[Babels tårn]]'' av [[Pieter Brueghel den eldre]] (1563).]]

===Babels tårn (1 Mos 11)===
{{Utdypende|Babels tårn}}
Menneskene brøt opp fra øst og bosatte seg i Sinear, der de bygget en by og et [[tårn]] opp til himmelen. Gud tillot ikke dette, for «''nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre. Kom, la oss stige ned og forvirre [[språk]]et deres så den ene ikke forstår den andre.''» Så gjorde han det. «''Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.»

===Abraham (1 Mos 11–20)===
{{Utdypende|Abraham|Sara}}
Den hebraiske grunnteksten deler 1. Mosebok inn i slektshistorier, ''toledoth'', et hebraisk ord som oversettes «avkom»,<ref>[https://www.wilrens.org/2021/04/cals84/ ''Toledot in Genesis]</ref> «ættetavle», «slektshistorie». Historien om Abraham, Sara og Isak heter derfor ''toledoth Terah'', «historien om Tarahs ætt». [[Tarah (Bibelen)|Tarah]] selv nevnes bare kort, dette handler om hans etterkommere. Slik er ''toledoth Yitsjak'' fortellingen om Isaks sønner [[Esau]] og [[Jakob (stamfar)|Jakob]], mens ''toledoth Yakov'' forteller om Jakobs tolv sønner. I «urhistorien» begynner Adams familiehistorie i 5,1; Noahs i 6,9; mens 11,10 innleder Sems familiehistorie. En ''toledoth'' knyttes alltid til et navn som er nevnt tidligere i teksten.<ref>Magnar Kartveit (red.): ''Det gamle testamentet'' (s. 30)</ref>

Tarah forlater Ur i [[Kaldea]] for å dra til [[Kanaans land]] sammen med sønnen [[Abram]] og datteren [[Sarai]] - disse var gift, men halvsøsken med hver sin mor - samt sønnesønnen [[Lot (Harans sønn)|Lot]] som var sønn av Abrams bror Haran. De slo seg ned i Harran, der Tarah døde. Her sa Gud til Abram at han skulle forlate farshuset sitt «''til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort...Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.''»  Abram dro da til Kanaan med Sarai, brorsønnen Lot og folkene sine. I Kanaan dro Abram til helligstedet [[Sikem]], til More-[[eiketre|eika]]. Gud viste seg for ham og sa: «''Jeg vil gi dette landet til din ætt.''» Etter å ha flyttet til fjellandet øst for Betel, og senere [[Negev]], dro Abram og Sarai til Egypt grunnet [[hungersnød]]. Der «''så egypterne at kvinnen var svært vakker''», og [[farao]] lot henne hente til sitt [[harem]].<ref>[https://bibel.no/Nettbibelen?book=GEN&chapter=12 1. Mos 12,14]</ref> Nå er det vanskelig å forestille seg at den 66 år gamle Sarai ble hentet til noens harem - hun var ni år yngre enn Abram<ref>[https://bibel.no/Nettbibelen?book=GEN&chapter=17 1. Mos 17,17]</ref> som var 75 år da paret kom til Egypt.<ref>[https://bibel.no/Nettbibelen?book=GEN&chapter=12 1. Mos 12,4]</ref>
[[Fil:Molnár Ábrahám kiköltözése 1850.jpg|thumb|right|250px|''Abrams reise fra Ur til [[Kanaan]]'', av József Molnár (1850)]]
Abram fortalte da at han og Sarai var halvsøsken: «''Hun er datter av min far, men ikke av min mor, og hun ble min kone.''» Abram fikk store gaver av farao, mens farao og hans hus ble rammet av «''svære plager...på grunn av Sarai''». Hun og Abram ble utvist fra landet.

Tilbake i Kanaan innså Abram at landet ikke kunne fø både hans og Lots buskap, og de skilte lag; Lot flyttet til [[Sodoma]], hvis innbyggere «''var onde og syndet grovt mot Herren''». Lot ble tatt til fange under en krig mellom kongen i [[Sodoma]] og kongen i Sinear. Abram mønstret da de 318 våpenføre menn i sitt hus, og i et nattlig angrep beseiret han Kedor-Laomers hær. Kongen av Salem, [[Melkisedek]], «prest for Gud», velsignet Abram som ga Melkisedek [[tiende]] av alt, men avviste kongen av Sodomas tilbud om [[krigsbytte]]: «''Ikke så mye som en tråd eller en sandalrem vil jeg ta av alt som er ditt. Du skal ikke kunne si: Jeg har gjort Abram rik.''» Etter dette kom Gud til Abram i et syn, og innstiftet en pakt med ham om at hans etterkommere skulle bli like tallrike som stjernene på himmelen, at de skulle lide som slaver i 400 år, men til slutt få «''landet, fra [[Nilen|Egypterelven]] helt til Storelven, [[Eufrat]], landet til [[Kenitter|kenittene]], [[Kenisitter|kenisittene]] og [[Kadmonitter|kadmonittene]], [[Hetitter|hetittene]], perisittene og refaittene, [[Amoritter|amorittene]], [[Kanaaneere|kanaaneerne]], girgasjittene og [[Jebusitter|jebusittene]].''»

Sarai fikk ingen barn, og nå som brorsønnen Lot var reist, klaget Abram til Gud om at hans eneste arving var trellen Eliesar fra [[Damaskus]].<ref>[https://bibel.no/Nettbibelen?book=GEN&chapter=15 1. Mos 15,2]</ref> Sarai oppfordret da Abram til å gå inn til hennes slavekvinne [[Hagar (Bibelen)|Hagar]] og få en «sønn ved henne». Hagar ble med barn, men Sarai ble sjalu og ydmyket piken så hun flyktet. Ved en kilde på veien til Sjur viste en [[engel]] seg for Hagar, og lovet å gjøre hennes ætt «''så stor at den ikke kan telles''», og sin sønn skulle hun gi navnet [[Ismael]]. «''Han skal bli et [[villesel]] av et menneske. Hans hånd skal være vendt mot alle og alles hånd mot ham.''»Da Abraham var 99 år, lovet Gud ham en sønn med Sarai som fikk navnet Sara. Også Abram fikk nytt navn: «''Du skal ikke lenger kalles Abram, men Abraham skal navnet ditt være''»; på hebraisk er det et [[ordspill]] mellom «Abraham» og «far til mange».<ref>''Bibelen'', Det Danske Bibelselskab, København 1992, side 20.</ref>|group=nb}} «''Konger skal gå ut fra deg. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og etterkommerne dine fra slekt til slekt, en evig pakt: Jeg vil være Gud for deg og etterkommerne dine. Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan, vil jeg gi deg og etterkommerne dine til evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud.''» Gud innstiftet omskjæring av alle guttebarn som paktstegn. «''Sannelig, din kone Sara skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans etterkommere.''»

Gud viste seg nok en gang for Abraham da tre fremmede ankom; Abraham mottok dem hjertelig. Gud fortalte Abraham at Sara ville bli med barn og få en sønn innen ett år. Da hun hørte dette fra teltåpningen, lo Sara., men ble redd over sin egen latter. Gjestene brøt opp, og Abraham fulgte dem ut. Gud sa at han tenkte å straffe byene [[Sodoma og Gomorra]]. Abraham innvendte at det er urettferdig «''å la rettferdige dø sammen med urettferdige''», og spurte om byen kunne skånes om det fantes ti rettferdige der. Gud gikk med på det. To engler ankom Sodoma en kveld mens Lot satt i byporten, og overtalte dem til å overnatte hos ham. Før de la seg, kom Sodomas menn til huset og prøvde å true til seg Lots gjester for å voldta dem. I stedet tilbød Lot mengden sine to døtre, men mengden avslo; da gjorde de to gjestene mennene utenfor blinde, og ba Lot forlate byen umiddelbart. Han tok med seg familien og flyktet til Soar som gjestene lovet å spare. Gud lot «''[[svovel]] og ild regne over Sodoma og Gomorra''», og da Lots kone så seg tilbake slik Gud hadde forbudt, ble hun forvandlet til en saltstøtte.

I Gerar lot kong [[Abimelek]] Sara hente. (Hun var på dette tidspunkt en olding på 90 år.<ref>Magnar Kartveit (red.): ''Det gamle testamentet'' (s. 76)</ref>) Som i Egypt sa Abraham at hun var hans søster, men Gud viste seg for Abimelek i en [[drøm]]: «''La nå mannen få sin kone tilbake, for han er en [[profet]]. Han kan be for deg, så du får leve.''» Abilemek sendte da Sara tilbake til Abraham som gjentok historien om deres ekteskap: «''Hun er datter av min far, men ikke av min mor, og hun ble min kone. Den gangen Gud lot meg vandre omkring langt fra min fars hus, sa jeg til henne: Slik skal du vise din kjærlighet mot meg: Overalt hvor vi kommer, skal du si at jeg er broren din.''» Kongen ga Sara tusen [[sjekel]] sølv «''til broren din''» - og Gud helet Abimeleks hus så hans kone og trellkvinner igjen fikk barn, etter at «''hvert morsliv i Abimeleks hus''» ble stengt på grunn av Sara.
===Isak (1 Mos 21–24)===
[[Fil:Abraham.jpg|thumb|200px|''Gud setter Abraham på prøve'' av Laurent de LaHire (1650).]]
Sara fikk sønnen [[Isak (patriark)|Isak]], og fikk Abraham til å drive bort sin [[frille]] Hagar og deres sønn [[Ismael]]. Gud ba Abraham adlyde Sara, men lovet å gjøre Ismael til «''et folkeslag, for han er ditt barn.''» Hagar gikk seg vill i ørkenen ved [[Beer-Sjeba]]. «''Da vannet i skinnsekken tok slutt, la hun barnet fra seg under en av buskene.''» Men Ismael må på denne tid ha vært en ung mann på 17 år.<ref>[http://mustafa-apologist.blogspot.com/2018/02/ismael-teenager-who-became-baby.html «Ismael, tenåringen som ble en baby»]</ref> Han ble [[bueskytter]] og bodde i [[Paran-ørkenen]] med en kone fra Egypt.

Gud satte Abraham på prøve ved å kreve Isak som [[brennoffer]]. Abraham surret sønnen fast til alteret han selv hadde bygd på fjellet; men da han grep kniven for å slakte sønnen, ropte Herrens engel: «''Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for meg.''» En [[sauer|vær]] ble ofret i stedet. Gutten kom helskinnet hjem. Sara døde likevel av dette sjokket, og Abraham kjøpte [[Makpela-hulen]] i [[Hebron]] av [[hettitter|hettitten]] Efron som gravplass både for Sara og seg selv.<ref>[https://www.jewishvirtuallibrary.org/tomb-of-the-patriarchs-ma-arat-hamachpelah Familiegraven i Hebron]</ref> Abraham sendte den eldste tjeneren sin til [[arameer]]landet og sin bror [[Nahor]]s by for å finne en kanaaneisk kone til sønnen Isak. Nahor og hans kone Milka hadde flere sønner, deriblant Abrahams brorsønn Kemuel, far til blant andre Betuel som igjen var far til [[Rebekka (Bibelen)|Rebekka]] og [[Laban (Bibelen)|Laban]]. Rebekka dro da til Isak i [[Negev]].
Abraham fikk flere barn med sin nye kone Ketura, og flere folkeslag stammer fra dem. Han fikk også sønner med [[frille]]ne sine og ga dem gaver, men sendte dem bort fra Isak, sin sønn med Sara, «''til et land i øst''» - bort fra [[det lovede land]] som var reservert for Isak.<ref>[https://ready4eternity.com/eastward-away-from-the-land-of-blessing/ ''Eastward: Away From The Land Of Blessing'', 19. september 2022]</ref> Abraham døde 175 år gammel og ble begravet i Makpela-hulen av sine eldste sønner Isak og Ismael. Gud velsignet Isak. Ismael ble [[Ismael#Slektslinje|far til tolv høvdinger]], og levde til han var 137; hans etterkommere bosatte seg fra [[Havila (Bibelen)|Havila]] til Sjur, «''midt imot alle sine brødre''».

===Jakob (1 Mos 25–36)===
{{Utdypende|Jakob|Esau}}
[[Rebekka (Bibelen)|Rebekka]] ble gravid med tvillinger som slåss med hverandre i morslivet. Gud forklarte Rebekka at «''to folkeslag er i ditt morsliv, to folk skal skilles før de blir født. Det ene blir sterkere enn det andre, den eldste skal tjene den yngste.''» Den førstefødte ble kalt [[Esau (Bibelen)|Esau]], den andre [[Jakob (Bibelen)|Jakob]]. Esau vokste opp til en dyktig jeger, mens Jakob var «''en rolig mann som holdt seg ved teltene''». Isak elsket Esau, mens Rebekkas yndling var Jakob. En gang kom Esau hjem fra marken og ba Jakob om noe av linseretten han laget; Jakob sa seg villig, bare om Esau overlot ham [[odel|førstefødselsretten]] sin. Esau godtok, spiste stuingen og gikk. Nok en hungersnød rammet landet, og Isak dro til [[filister]]kongen [[Abimelek]], der han slik som sin far Abraham forklarte at hans kone var hans søster, i frykt for at han ellers ville bli drept. Senere ble det oppklart at Rebekka var Isaks kone. Isak tjente seg rik, og filisterne ble så misunnelige at de fylte igjen brønnene som Abrahams slaver en gang hadde gravd. Abimelek sendte da Isak ut av landet, for han var «altfor mektig for oss». Isak slo seg ned i Gerar-dalen, grov opp sin fars brønner, og fant en vannkilde. Gjetere fra Gerar drev imidlertid gjeterne hans vokk. Isak grov en ny brønn, men gjeterne sa at vannet var deres. Den tredje brønnen han grov, fikk han ha i fred. Han bygget et alter, og Gud viste seg for ham. Abimelek kom med et følge for å slutte en pakt med Isak, for «''vi har sett at Herren er med deg''». De svor en ed til hverandre, og Isak grov nok en brønn han kalte Sjiba, og byen ble dermed hetende [[Beer-Sjeba]]. Esau som nå var en mann på førti, giftet seg med to hettittiske kvinner, Judit og Basmat, «''til sorg for Isak og Rebekka.''»

Rebekka hyllet Jakob i saueskinn, og den svaksynte Isak velsignet yngstesønnen i tro at han var sin bror Esau. «Måtte Gud gi deg dugg fra himmelen, fruktbar jord og rikelig av korn og ny vin! Folk skal tjene deg, folkeslag bøye seg for deg. Vær herre over dine brødre, din mors sønner skal bøye seg for deg. Forbannet er de som forbanner deg, velsignet er de som velsigner deg!» Etterpå kom Esau hjem med viltet faren ønsket seg, og ba faren velsigne ham. Til Esaus fortvilelse svarte Isak at «''din bror kom med svik og tok velsignelsen din.''» Gråtkvalt ba Esau om en ny velsignelse, men Isak sa: «''Av [[sverd]] skal du leve, din bror skal du tjene. Men når du river deg løs, skal du kaste [[åk]]et hans av nakken.''» Esau l la sin bror for hat for dette sviket og planla å drepe ham, men Rebekka oppdaget dette og ba Jakob flykte til hennes bror [[Laban (Bibelen)|Laban]] i Harran. Isak velsignet Jakob og formanet ham: «''Du skal ikke ta deg en kone blant kvinnene i Kanaan! Dra straks til [[Paddan-Aram]], til din morfar Betuels hus! Der skal du ta deg en kone blant døtrene til Laban, morbroren din.''» Esau forstod da at Isak mislikte hans to kanaaneiske koner, så han dro til sin farbror Ismael og giftet seg med sin kusine Mahalat. På vei til Harran drømte Jakob at en stige reiste seg mot himmelen som Guds engler gikk opp og ned på, og Gud fortalte at han ville støtte Jakob og gjøre landet til hans ætts. Jakob tok steinen han hadde hvilt hodet på og reiste den som støtte, og kalte stedet [[Betel (Bibelen)|Betel]]. Jakob lovet å gi Gud [[tiende]] av alt sitt, om Gud ga ham brød og klær, og lot ham vende hjem til sitt farshus.
====Rakel og Jakob====
Jakob dro videre mot øst, og ved en brønn traff han Labans datter, sin kusine [[Rakel (Bibelen)|Rakel]] kommer med småfeet. Hun sprang hjem og fortalte sin far om gjesten. Laban omfavnet nevøen. Laban ville lønne Jakob det han ønsket, og Jakob svarte at han ville ha Rakel til kone. Først måtte han betale for bruden med syv års arbeid for Laban. Etter syv år ble det bryllup, men Laban lurte ham og førte eldstedatteren [[Lea (Labans datter)|Lea]] til teltet. Jakob oppdaget ved morgengry at han hadde fått feil brud, og Laban sa at det var skikk å gifte bort den eldste før den yngste. Jakob skulle få Rakel, som han «''elsket'' ... ''mer enn Lea''», men han måtte først arbeide for svigerfaren i syv nye år. Gud åpnet Leas morsliv, hun fikk sønnene [[Ruben (Jakobs sønn)|Ruben]], [[Simon (Jakobs sønn)|Simon]], [[Levi (Jakobs sønn)|Levi]] og [[Juda (Jakobs sønn)|Juda]]. Rakel forble barnløs og ga sin slavinne [[Bilha (Bibelen)|Bilha]] til Jakob: «''Hun kan føde på mine knær, så jeg også kan få barn ved henne''.» Bilha fikk to sønner, [[Dan (bibelsk person)|Dan]] og [[Naftali]]. Lea ga da sin slavinne [[Silpa (Bibelen)|Silpa]] til Jakob da hun ikke selv fikk flere barn; Silpa fikk to sønner med Jakob, [[Gad (Bibelen)|Gad]] og [[Asjer (Bibelen)|Asjer]]. Rakel ga [[alrune]]r som Ruben hadde funnet, i bytte mot at Lea fikk ligge med Jakob samme kveld; Lea ble med barn og fikk deretter to sønner, [[Jissakar (Bibelen)|Jissakar]] og [[Sebulon (Bibelen)|Sebulon]], og datteren Dina. «''Da husket Gud på Rakel''», og hun fikk sønnen [[Josef]]. Jakob ønsket å flytte, men Laban ønsket at han ble. Jakob inngikk da en avtale med svigerfaren om å gjete de flekkete og mørke lammene og de flekkete geitene, og de skulle være hans lønn. Jakob avlet opp sterke dyr og ble en rik mann; han samlet «''[[småfe]] i mengder, [[slave]]kvinner og slaver, [[kameler]] og [[esler]]''».

Laban og hans sønner ble misunnelige på Jakobs rikdom, og [[Betel]]s gud sa til ham: «''Stå nå opp og dra bort fra dette landet, og vend tilbake til landet der du er født!''». Jakob flyttet da med sin husstand og sin rikdom til [[Gilead-fjellet]]. Laban forfulgte dem i sju dager. På Gilead-fjellet fikk Laban en drøm hvor Gud sa til ham: «''Vokt deg for å si noe til Jakob, godt eller ondt!''» Laban ville likevel få rede på hvorfor svigersønnen hadde «''ført døtrene mine bort som om de var krigsfanger''» - og hvorfor Jakob hadde stjålet med seg husgudene hans, men Jakob forsikret at den som stjal husgudene, skulle bøte med livet, uten å vite at Rakel var tyven. Laban ransaket Jakobs leir, men fant ikke husgudene. Rakel hadde lagt dem i kamelsalen og satt seg på den, og til sin far sa hun at hun ikke kunne reise seg, «''for jeg har det på [[menstruasjon|kvinners vis]]''». Jakob konfronterte svigerfaren med måten han hadde lurt ham på, «''men Gud har sett min nød og slitet hendene mine har hatt, og i natt felte han sin dom.''» Laban ble da formildet: «''La oss nå slutte en pakt, du og jeg!''» Jakob reiste en [[varde]] og kalte den Gal-Ed, mens Laban kalte den Jegar-Sahaduta. Laban sa til Jakob: «''Jeg skal ikke passere denne røysen på vei mot deg, og du skal ikke passere røysen på vei mot meg for å gjøre noe ondt. Abrahams Gud og Nahors Gud, deres fars Gud, skal dømme mellom oss.''» Jakob svor ved Abrahams Gud, «Isaks redsel», og ofret slaktoffer og spiste det sammen med Laban. Før sin avreise velsignet Laban sine døtre og barnebarn.

Jakob dro videre, og «''Guds engler kom ham i møte''.» Han sendte budbærere til sin bror Esau i Se'ir-landet i [[Edom]]. Jakob ga budbærerne beskjed om å fortelle at han håpet på Esaus velvilje, og de kom tilbake og sa at Esau kom Jakob i møte med 400 mann. Grepet av [[panikk]] delte Jakob folk og fe i to leirer, slik at den ene kunne rømme om den andre ble angrepet. Han ba til Gud om hjelp, og valgte ut, som gave til Esau, to hundre geiter og tjue bukker, to hundre sauer og tjue værer, tretti kameler som ga melk, og føllene deres, førti kuer og ti okser, tjue eselhopper og ti esler. Slavene hans ble så sendt i forveien med alt dette, og beskjed om at dette var en gave til Esau, og at han selv var på vei. Jakob samlet sine koner,  slavinner og sønner samme natt og krysset [[vadested]]et ved [[Jabbok]]. Han satt alene tilbake da en mann dukket opp og «''kjempet med ham helt til det grydde av dag''». Da mannen innså at han ikke kunne vinne over Jakob, slo han i stedet Jakobs hofteskål ut av ledd. Jakob sa at han ikke slapp i taket før den andre velsignet ham. Den andre sa da at Jakob ikke lenger skulle hete Jakob, men «''[[Israel (Bibelen)|Israel]] skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.''» Jakob spurte forgjeves etter mannens navn, men fikk hans velsignelse. Jakob kalte stedet Peniel, «''for jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.''» Haltende dro han videre ved morgengry. Dette skal være årsak til at israelitter ikke spiser muskelen over hofteskålen, «''for mannen ga Jakob et slag over hofteskålen, på muskelen.''»

====Forsoningen mellom Jakob og Esau====
[[Fil:Rubens Reconciliation of Jacob and Esau.jpg|thumb|''Jakob og Esaus forsoning'', av [[Peter Paul Rubens]] (1624).]]
Jakob får øye på Esau og hans fire hundre mann, og fordeler barna mellom Lea, Rakel og de to slavekvinnene; slavekvinnene med barn er stilt lengst frem, mens Rakel med Josef står bakerst. Jakob går først og bøyer seg sju ganger til jorden. Esau springer imot Jakob og omfavner og kysser ham, og begge gråter. Esau spør hvem Jakob har med seg, og hva han mente med flokkene som møtte ham tidligere. Esau ber Jakob beholde det som er sitt men Jakob ber såpass inntrengende at Esau tar imot gaven. Esau drar deretter tilbake til Se'ir foran Jakob, som følger etter uten å drive feet for hardt. Jakob ankommer stedet han kaller Sukkot, hvor han bygger seg et hus og løvhytter til buskapen, før han drar til [[Sikem (Bibelen)|Sikem]] i [[Kanaan]] og kjøper et jordstykke av Hamors sønner. Han bygger et alter og gir det navnet El-Elohe-Israel. Leas datter Dina blir krenket av landets høvding Sikem, og Jakob tier om dette til sønnene kommer hjem fra marken. Jakobs sønner raser over at de har gjort Dina uren. Sikems far Hamor drar til Jakob for å fortelle at hans sønn ønsker Dina som kone. Han ber også israelittene knytte slektsbånd til dem. Sikem tilbyr brødrene å selv kreve høy brudepris og stor gave av ham, «bare dere ser på meg med velvilje, [...] la meg bare få den unge jenta til kone.» Jakobs sønner gir et svikefullt svar til Sikem og Hamor, og forteller at deres eneste vilkår er at Sikems folk lar seg omskjære. Alle mennene går med på omskjæring, men den tredje dagen griper Simon og Levi sverd og dreper alle i byen mens de fortsatt hadde smerter, og plyndrer den. Jakob sier til Simon og Levi: «Dere har ført ulykke over meg. Dere har gjort meg forhatt hos dem som bor i landet, hos [[kanaaneerne]] og perisittene.» Jakob bekymrer seg over deres tallmessige underlegenhet, men brødrene svarer med å spørre om han skulle «få behandle søsteren vår som en hore?». Gud ber Jakob dra til Betel og oppføre et alter for Gud som viste seg for ham da han rømte fra Esau. Jakob ber huset sitt «få bort de fremmede gudene som finnes hos dere, rens dere og skift klær!». Jakob gjemmer de fremmede gudene under eiketreet ved Sikem. Gud lar en redsel komme over de omkringliggende byene, så ingen forfølger Jakobs sønner. Jakob bygger alteret El-Betel, og Debora dør og blir begravd under Gråteeika nedenfor Betel.

Hjemme fra [[Paddan-Aram]] viser Gud seg for Jakob på ny, velsigner ham, og gir ham navnet Israel. Gud sier til Jakob: «Vær fruktbar og bli tallrik! Et folk, ja, mange folkeslag skal stamme fra deg, det skal være konger blant dine etterkommere. Det landet jeg ga til Abraham og Isak, gir jeg deg. Til din ætt etter deg gir jeg landet.» Jakob reiser en steinstøtte der Gud hadde snakket med ham, og kaller den Betel. På vei til Efrat føder Rakel et barn, og hun gir ham navnet Ben-Oni, men Rakel dør av fødselen og Jakob gir sønnen navnet [[Benjamin]]. Israel oppfører Rakels gravstein og reiser til Migdal-Eder. Her ligger Ruben med [[Bilha (Bibelen)|Bilha]], farens medhustru. Isak døde i Mamre<ref>[https://www.holylandsite.com/oaks-of-mamre Foto fra Mamre]</ref> ved Kirjat-Arba, og Esau og Jakob gravlegger ham. På grunn av alle deres eiendeler flytter Esau fra Jakob med sin husstand for å få plass til buskapen sin i [[Se'ir-fjellene]]. Kapittel 36 beskriver Esaus (Edoms) slektslinje: han blir stamfar til [[edomittene]], og kongene av Edom.

===Josef (1 Mos 37–50)===
{{Utdypende|Josef|Israelitter (Bibelen)}}
Jakob lager en forseggjort kjortel til sin yndlingssønn Josef, og Josefs brødre blir avindsyke. Josef forteller en drøm han hadde om at brødrenes kornbånd bøyde seg for hans, og en annen om at solen, månen og elleve stjerner bøyde seg for ham, og brødrene ligger ham enda mer for hat. Israel sender Josef til brødrene i Sikem for å se til brødrene og småfeet. Brødrene planlegger å drepe Josef og hive ham i en brønn, men Ruben ønsker å berge Josef og ber brødrene ikke legge en hånd på ham men bare kaste han ned i brønnen. Brødrene river kjortelen av Josef, og han blir kastet ned brønnen. Juda foreslår at de selger broren til en gruppe [[Ismaelitter|ismaelittiske]] kjøpmenn fra [[Midjan]] på vei ned til Egypt med varer; Josef blir solgt for tjue [[sjekel]]] sølv. Brødrene river opp brorens kjortel og dypper den i geiteblod, og Israel tror et rovdyr har drept Josef. Han sier utrøstelig: «I sorg skal jeg gå ned til min sønn i dødsriket». I mellomtiden selger [[midjanittene]] Josef til Potifar, hoffmann for [[farao]] og sjef for livvakten i Egypt.

Kapittel 38 forteller om [[Juda]]s slektshistorie, og inneholder blant annet fortellingen om [[Tamar (bibelsk person)|Tamar]], [[Onan]], og hans brødre. Juda slår seg ned i Adullam. Josef vinner velvilje hos Potifar, og Potifar setter ham til å styre sitt hus og alt han eier. Potifars kone kaster seg over Josef, og ber ham ligge med henne. Josef nekter, og flykter fra Potifars kone etter enda et fremstøt. Hans kappe blir igjen, og Potifars kone forteller at Josef forsøkte å ligge med henne, men hun nektet. Josef fengsles, men Josef vinner fengselsbestyrerens gunst og får ta hånd om alle fangene, «for Herren var med Josef» og lar ham lykkes i alt han gjør. Faraos overmunnskjenk og baker fengsles, og Josef tyder begge tos drømmer riktig. To år senere får farao en drøm, og bakermesteren husker drømmetolkeren Josef. Josef tolker faraos drømmer til at «det skal komme sju år med overflod i hele Egypt. Etter dem skal det komme sju år med [[hungersnød]] [...] Farao må gripe inn. Han må peke ut tilsynsmenn over landet og kreve inn en femtedel av avlingen fra Egypt i de sju årene med overflod [...] og lagre tresket korn under faraos beskyttelse i byene og ta vare på det. Maten skal være forråd for landet i de sju årene med hungersnød som kommer over Egypt. Da skal ikke landet gå til grunne av sult.» Farao synes godt om rådet, og lar Josef styre sitt hus og setter ham over hele Egypt: «Bare når det gjelder tronen, skal jeg være større enn deg.» Josef får navnet Safenat-Paneah av farao, som gir ham Asenat, datter av Potifera, til kone. I de syv gode årene får Josef sønnene [[Manasse (stamfar)|Manasse]] og [[Efraim]]. Så ble det «hungersnød over hele jorden.» Josef åpner alle lagrene og selger korn til egypterne, og «all verden kom til Egypt for å kjøpe korn av Josef, for hungersnøden var hard over hele jorden.»

Israel sender alle sønnene unntatt [[Benjamin (bibelsk person)|Benjamin]] til Egypt for å kjøpe korn. Josef gjenkjenner dem, men gir seg ikke til kjenne. Etter å ha beskyldt dem for å være spioner ber han dem hente sin yngste bror. Brødrene angrer på å ha gjort Josef ondt, og sier til hverandre at dette er grunnen til at de har kommet i nød, uvitende om at Josef forstår det de sier. Josef befaler at brødrenes sekker skal fylles med korn og pengene de betalte med, i tillegg til mat for reisen. Vel hjemme blir alle brødrene redde da de ser pengepungene. Israel ønsker ikke sende sin yngste sønn Benjamin, men Ruben forteller faren at han kan drepe begge hans sønner om Benjamin ikke kommer tilbake. Israel nekter derimot å sende sin yngste sønn Benjamin, for «broren hans er død, og han er alene tilbake. Skulle en ulykke ramme ham [...] sender dere meg gråhåret og sorgtung ned i dødsriket.» Da kornet fra Egypt er brukt opp ber faren dem kjøpe mer korn. Juda stiller seg skyldig for Israel om Benjamin ikke skulle komme tilbake, og Israel går med på å sende sin yngste med på reisen; han ber brødrene ta med seg gaver til mannen og pengene de fikk igjen sist. I Egypt inviterer Josef brødrene til sitt hus for middag. Da Josef ser Benjamin må han unnskylde seg for å gråte; ved middagsbordet får Benjamin fem ganger så mye som de andre brødrene, og sammen drikker de seg fulle.Josef ber tjenerne fylle sekkene til brødrene med korn, pengene de betalte med, og legge et sølvbeger i Benjamins sekk. Etter brødrene drar ber han sine menn sette etter, og brødrene nekter for å ha gjort ondt: «Den av tjenerne dine som begeret blir funnet hos, skal dø, og vi andre skal være slaver for vår herre.» Josef befaler at Benjamin skal bli hans slave mens resten av brødrene kan vende tilbake til faren, men brødrene bønnfaller Josef, og Juda tilbyr seg å være slave i brorens sted. Josef klarer ikke «lenger å legge bånd på seg», han røper hvem han er og bryter i gråt «så høyt at egypterne hørte det, og faraos hus fikk høre om det.» Josef ber brødrene ikke være nedslåtte, for det var Gud, og ikke dem, som «sendte meg foran dere» for «å la dere bli en rest på jorden, slik at dere skal leve og mange bli berget.» Han sender brødrene tilbake til faren med bud om å dra ned til ham i Egypt, hvor Gud har satt han til herre, og slå seg ned i [[Gosen (Bibelen)|Gosen]], for det er enda fem år med hungersnød igjen. Farao ble glad for at Josefs brødre var kommet, og ber dem ta med familiene sine, så «skal jeg gi dere det beste landet i Egypt, og dere skal spise av det feteste i landet. [...] Dere skal ikke bry dere om eiendelene deres, for det beste i hele Egypt skal tilhøre dere.»

[[Fil:Bourgeois Joseph recognized by his brothers.jpg|miniatyr|''Josef gjenkjennes av sine brødre'', av Léon Pierre Urbain Bourgeois (1863).]]
Etter å ha sendt med gaver drar brødrene til faren, som først ikke tror på brødrenes beretninger. Da han blir fortalt alt Josef har sagt, og får se vognene som han har sendt med brødrene, livner Israel til: «Dette er stort! [...] Josef, sønnen min, lever ennå! Jeg vil reise og se ham før jeg dør.» På vei til Josef ofrer Israel et slaktoffer ved Beer-Sjeba. I et syn om natten kommer Gud til Israel og sier: «Jeg er Gud, din fars Gud. Vær ikke redd for å dra ned til Egypt, for jeg vil gjøre deg til et stort folk der. Jeg går med deg ned til Egypt, men jeg skal føre deg opp igjen også. Og Josefs hånd skal lukke dine øyne.» Hele Israels ætt ankommer Egypt, totalt sytti, som bestod av hans sekstiseks etterkommere foruten sønnekonene hans. Gråtkvalt kaster Israel seg om Josefs hals og gråter lenge, før han sier: «Nå kan jeg dø, jeg har sett ditt ansikt, du lever ennå!». Farao tar godt i mot dem, og Josefs familie får bosette seg i i Ramses, «den beste delen av landet». I et av uårene er det slutt på pengene i Egypt og Kanaan, og Josef selger korn for buskap; året etter selger folket seg som slaver og jorden sin for mat, i mangel av annet å bytte, og Josef flytter folket til byene. Josef deler ut såkorn mot at en femtedel av avlingen skal gis til farao, «en lov som gjelder den dag i dag for jorden i Egypt». [[Israelittene]] blir svært tallrike i [[Gosen (Bibelen)|Gosen]]. Før Israel døde, kalte han på Josef, som lovet å ikke begrave faren i Egypt, men i fedrenes grav. Jakob velsigner Josef og hans sønner. Jakob velsigner begge sønnene, men setter yngstesønnen Efraim foran Manasse, og sier at selv om Manasses ætt skal bli stor, skal Efraims «bli større. Ætten hans skal bli til mange folkeslag.» Jakob gir også Josef en «bergrygg mer enn brødrene», som han har tatt fra [[amorittene]]. Etter dette velsigner Jakob sine sønner, og ber dem begrave ham i Makpela-hulen. Så dør Jakob. Etter Jakob dør får Josef ham balsamert, og «egypterne gråt over ham i sytti dager.» Josef drar til Kanaan sammen med «alle faraos tjenere, de eldste i faraos hus og de eldste i landet» for å begrave faren Israel. Kanaaneerne ser sørgehøytiden i Goren-Haatad og kaller stedet Abel-Misrajim. Tilbake i Egypt tilgir Josef sine brødre, og forsikrer dem at han «skal sørge for dere og barna deres.» Før han dør ber han brødrene sine føre hans knokler fra Egypt, «når Gud ser til dere». Første Mosebok slutter ved at Josef dør i Egypt 110 år gammel, og blir balsamert. ''[[Josvas bok]]'' beskriver hvordan Josefs rester blir begravet i Sikem etter utvandringen fra Egypt.