Redigerer Færøysk (avsnitt)

== Historie ==
Senest på 900-tallet skal språket ha vært relativt likt i hele [[Norden]], selv om visse dialektvariasjoner fantes. Disse ble videre mer og mer distinkte, og man kunne begynne å dele dialektene inn i to hovedretninger innen nordiske språk; vestnordisk i Norge, på [[Island]] og de øvrige øyene i Nord-Atlanteren; og østnordisk i [[Danmark]], [[Sverige]], på [[Gotland]] og i visse områder på østsiden av [[Østersjøen]]. Overgangen mellom de to gruppene etter geografi var ikke klart markerte og fulgte ikke de politiske grensene.

Det gamle norske skriftspråket gikk under og ble lenge erstattet av dansk, og også færøysk ble i mange hundre år bevart kun gjennom muntlig tale. ''Húsavíksbrevet'' (se [[Húsavík (Færøyene)|Húsavík]]), datert til år 1407, er den siste færøyske skriften på over 300 år. Historisk er færøysk en mellomting av islandsk og vestnorske dialekter, og som fra midten av 1800-tallet ble utviklet til et skriftspråk. Under den første halvdelen av 1000-tallet ble Færøyene underlagt den norske kronen som et len. I 1380 ble Færøyene innlemmet i [[Danmark-Norge]]. Dansk ble ganske snart administrasjonsspråket. Færøysk forble en talt dialekt, mens skriftspråket forble dansk. I mangel på skriftlige kilder vet man ikke riktig hvordan færøysk utviklet seg i denne perioden, men man vet at språket begynte å skille lag fra det norske språket, og dermed bli mer distinkt.

Da [[Jens Christian Svabo]] (1746–1824) fra 1770-tallet og utover gjorde sine nedtegninger av færøyske [[skaldekvad|kvad]] og skrev et utkast til en ordbok, fantes det ikke noe skriftlig materiale mellom årene før Svabos arbeid og 1407. I [[nasjonalromantikken]] som startet like etter, begynte man, som på mange andre steder i Norden, å samle inn den lokale folkekulturen, som på Færøyene bestod av [[skaldekvad|kvad]], [[folkesanger]] og [[sagn]]. Viktige navn i denne perioden var [[Johan Henrik Schrøter]] (1771–1851) og [[V.U. Hammershaimb]] (1819–1909). [[Rettskriving|Ortografien]] ble forbedret, og en språklære ble skapt. Et færøysk kvad ble trykt i et svensk tidsskrift i 1814. Det var den første gangen en færøysk tekst kom på trykk, tidligere opptegninger av færøysk var håndskrevne.

Skoleplikten som ble innført i 1844, svekket det færøyske språkets stilling ytterligere, og det var fortsatt mangel på færøysk materiale.

=== Som skriftspråk ===
[[Fil:Faroe stamp 048 europe (v u hammershaimb).jpg|thumb|[[V.U. Hammershaimb]] var en av pionerene bak utviklingen av det færøyske skriftspråket]]
[[V.U. Hammershaimb]] utgav en skriftlig standard for færøysk i [[1854]]. Selv om dette kunne ha vært en mulighet til å skape en lydnær rettskriving, valgte han å legge fram en rettskriving sammenfallende med en ubrutt skriftlig tradisjon fra det gamle norrøne språket. For eksempel er bokstaven «[[edd|ð]]» ikke knyttet til noe [[fonem]] (den er stum). Og selv om bokstaven «[[m (bokstav)|m]]» hører til den [[bilabialer|bilabiale]] [[nasaler|nasale konsonanten]], som den gjør på norsk, så hører den i [[dativ]]endingen ''-inum'' til den [[alveolarer|alveolare]] nasale konsonanten «[[n]]» på grunn av [[fonologi]]sk [[assimilasjon]] (bortfall av enkelte bokstaver på slutten av et ord i talespråket, for eksempel som ''blad'' og ''fjord'' på norsk).

Hammershaimbs grammatikk ble møtt med litt motstand, fordi den var så innviklet, og en rivaliserende rettskriving ble konstruert av [[Jakob Jakobsen]]. Jakobsens versjon lå nærmere det talte språket, men ble aldri tatt i bruk av folk flest.

På 1880-tallet krevde færøyske studenter i [[København]] at færøysk skulle være hovedspråk på øygruppen i Atlanteren.

Utgivningen av den første færøyske avisen startet i 1890-årene. Dikt og skuespill ble skrevet, til og med [[antologi]]er, men den første romanen ble ikke utgitt før 1909. Et godt eksempel på moderne færøysk er kvadet ''[[Ormurin langi]]''.

=== I nyere tid ===

1900-tallets første halvdel innebar at færøysk vant terreng som myndighetsspråk ved siden av dansk. I skolene og kirkesamfunnet merket man godt at [[hjemmestyre]]t ble innført i 1948, da språkene ble likestilt. Færøysk ble hovedspråk, men dansk var fortsatt utstrakt i bruk. Færøysk ble likestilt med dansk som kirkespråk. Samme år fjernet man bestemmelsen om at undervisningsspråket skulle være dansk.

Nasjonalfølelsen vokste sakte, men sikkert, og fikk et oppsving på 1920-tallet, men politisk begynte løsrivelsesprosessen først i årene 1940&ndash;1945, da Færøyene var under britisk okkupasjon (i avtale med [[Lagtinget (Færøyene)|Lagtinget]] for å beskytte øyene mot [[Tyskland]]), og Lagtinget hadde ansvar for alle lokale anliggender. I 1948 ble Færøyene en [[Autonomi (politikk)|autonom]] del av det danske riket.

Kampen for at færøysk skulle bli et akseptert språk var tidvis bitter, også etter innføringen av hjemmestyret. På grunn av en alvorlig færøysk motstand mot de danske myndighetene i konflikten om en legestilling i [[Klaksvík]], sendte Danmark i 1955 en særskilt politistyrke til øyene. Senere har færøysk som språk vunnet mer og mer terreng. Færøysk radio fikk man i 1957, og TV på hele øygruppen kom i 1984 (sist i Europa), selv om [[Tórshavn]]sområdet hadde sendninger allerede fem år tidligere. Hele [[Bibelen]] var oversatt i 1961, og færøysk ble offisielt språk ved domstolene i 1987.

Den kulturelle [[imperialisme]]n synes i mange nye, danske [[lånord]]. Gjennom bevisst språkarbeid forsøker man på Færøyene å lage erstatningsord for disse. I praksis er slike endringer lite effektive, særlig når de fleste færøyinger er tospråklige med meget gode kunnskaper i dansk.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Knudsen, Karin Jóhanna L.|utgivelsesår=2010|tittel=Language use and linguistic nationalism in the Faroe Islands|publikasjon=International Journal of Multilingualism|bind=7|nummer=2|side=128–146|språk=engelsk|issn=1479-0718}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Petersen, Hjalmar P.|år=2011|tittel=Related Languages, Convergence and Replication: Faroese-Danish|publikasjon=International Journal of Bilingualism|bind=15|nummer=1|side=101–120|språk=engelsk|doi=10.1177/1367006910397203}}</ref> Færøyingenes stolthet over kulturen sin, samt øyenes avsides beliggenhet, gjør at man i dag har store forhåpninger om at færøysk som språk kommer til å overleve.