Redigerer Evripides (avsnitt)

== Liv og virke ==
[[Fil:Seated Euripides Louvre Ma343.jpg|thumb|right|Statue av Evripides, [[Louvre]], [[Paris]].]]
Tradisjonelle redegjørelser av forfatterens liv er funnet i mange kommentarer og består av detaljer som dette: Han var født på øya [[Salamis]] en gang rundt 485 f.Kr.<ref>Tradisjonelt er hans fødselsdato blitt oppgitt til 480 f.Kr. da det passer inn med markeringen av [[slaget ved Salamis]], men rundt 485 f.Kr. som man har kommet fram til på annet grunnlag, jf. Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500'', Oslo, s. 331</ref> Hans mor het Kleito og hans far het Mnesarkos, en detaljhandler som bodde i en landsby ikke langt fra Athen. På kvitteringen fra et [[orakel]]ord står det at hans sønn hadde den skjebne å vinne «kronekransens seier», men Mnesarkos insisterte på at gutten heller skulle trene for en karriere innen [[idrett]]. Faktisk hadde gutten en utsikt til en karriere på scenen hvor han kom til å vinne kun fem seirer i dramatevlinger, en av dem var etter sin død. Han fungerte en tid som både danser og fakkelbærer i ritualene til [[Apollon|Apollon ''Zosterios'']]. Hans utdannelse var ikke begrenset til atletisk idrett: han studerte maleri og [[filosofi]] under mesterne [[Prodikos]] og [[Anaxagoras]]. Han hadde to ulykkelige ekteskap, og begge hustruene, Melite og Koerine (den sist fødte ham tre sønner), var ikke trofaste. Han ble en eneboer, skaffet seg et hjem i en grotte på [[Salamis]]. Evripides' grotte, en trang, rundt 47 meters dyp med ti små kamre og med utsikt over [[Saroniabukta]], ble en liten kult etter hans død. «Der bygde han opp et imponerende bibliotek og hadde daglig samtaler med havet og himmelen.» Til sist trakk han seg tilbake til det «rustikke hoffet» til kong [[Arkelaos I av Makedonia|Arkelaos]] i Makedonia hvor han døde i 406 f.Kr.<ref>Snodgrass, Mary Ellen (1998): ''Cliff Notes on Greek Classics'', Wiley Publishing Inc., s. 147-148</ref> Imidlertid, som nevnt i innledningen, biografiske detaljer som disse, må behandles med skepsis. De er avledet bortimot utelukkende fra tre usikre kilder;<ref name="GJ 252">Gregory, Justina (2005): «Euripidean Tragedy» i: ''A Companion to Greek Tragedy'', Justina Gregory (red.), Blackwell Publishing Ltd., s. 252</ref>

* Folkeminne, benyttet av antikkens lærde for å fargelegge livene til kjente forfattere;
* Parodier, benyttet av samtidens komedieforfattere for å latterliggjøre tragedieforfattere;
* «Selvbiografiske» spor utledet fra hans bevarte skuespill, som er kun en liten del av hans totale forfatterskap.

Denne biografien er inndelt i tre seksjoner som tilsvarer de tre kildene.

=== Fablene ===
Evripides var den yngste av en gruppe på tre store tragedieforfattere som var nesten samtidige: hans første drama ble satt opp tretten år etter [[Sofokles]]' debut og kun tre år etter [[Aiskhylos]]' mesterverk ''[[Orestien]]''. Identiteten til de tre er pent understreket av en patriotisk redegjørelse av deres roller i løpet av Hellas' store seier over [[Perserriket]] i [[slaget ved Salamis]] i 480 f.Kr.: Aiskhylos kjempet i flåten, Sofokles ledet 16 år gammel et guttekor som sang seiershymnen, og Evripides ble født den samme dagen som slaget fant sted. Det er nesten for treffende til at det kan være sant. Anstrengelsen for å synkronisere storhetene er påtagelig og at Evripides ble født på Salamis fristet nok til en forskyvning av datoen.<ref name="GJ 252"/><ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500'', Oslo, s. 301</ref> Den [[Apokryfer|apokryfiske]] fortellingen at han skrev sine verker i en grotte på øya Salamis er av sen tradisjon og den symboliserer antagelig den intellektuelles avsondring på en måte som er forut sin tid.<ref>Knox, B. (1985): «Euripides» i: ''The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature'', Cambridge University Press, s. 317</ref> Det meste av hans liv og hele hans karriere sammenfalt med striden mellom [[Athen]] og [[Sparta]] for herredømmet i Hellas, men han levde ikke lenge nok til å se sin bys endelige nederlag. Det er sagt at han døde i Makedonia etter å blitt angrepet av de [[Molosser|molossianske bikkjene]] til kong Arkelaos og at hans gravmonument i nærheten av [[Pireus]] ble rammet av lynet. Begge deler tegn på hans unike krefter, enten det var av det gode eller det onde. I henhold til en moderne forsker kan hans død ha vært forårsaket av det kalde vinterklimaet i Makedonia.<ref>Rutherford, Richard (2003): ''Medea and Other Plays''. Av Evripides, Innledningen. London: Penguin, ISBN 0-14-044929-9.</ref> I en fortelling gitt av [[Plutark]] førte den katastrofale feiltagelsen i [[den sicilianske ekspedisjon]] til at athenere som ble tatt til fange byttet mat og drikke med lyrikken til Evripides, som de kunne utenat.<ref>Plutark: ''Livet til Nikias'', 29</ref> Plutark er også kilden til fortellingen om at seierrike hærførere fra Sparta, som hadde planlagt å rive ned Athen og sende folket i slaveri, ble fylt av nåde etter å ha blitt underholdt ved en bankett med lyrikk fra Evripides' drama [[Medeia (skuespill)|''Medeia'']]: «de følte at det ville være en barbarisk handling å tilintetgjøre en by som har frambrakt slike menn.»<ref>Plutark: ''Livet til Lysandros'', sitert av Knox, B.M. (1985): «Euripides» i: ''The Cambridge History of Classical Literature I'', s. 337</ref>

=== Komedieforfatterne ===
Tragiske poeter ble ofte hånet og latterliggjort av komiske poeter i løpet av dramafestivalene [[Dionysia]] og [[Lenaia]], og Evripides ble parodiert oftere enn de fleste. Aristofanes skrev ham inn som figur i minst tre stykker: ''Akharnerne'' (oppført 425 f.Kr.), ''Kvinnene ved thesmoforiefesten'' (411 f.Kr.), og ''Froskene'' (405 f.Kr.). Samtidig lånte Aristofanes mer fra Evripides enn han utelukkende drev satire på en del av tragedieforfatterens metoder; han ble en gang latterliggjort av en kollega og rival, [[Kratinos]], som en mester i smålige spissfindigheter, han var en «evripidaristofanist».<ref>Barrett, David & Sommerstein, Alan, red. (2003): ''The Birds and Other Plays by Aristophanes'', Penguin Classics, s. 9</ref> I henhold til en annen komedieforfatter, [[Teleklides]], ble skuespillene til Evripides skrevet i samarbeid med filosofen Sokrates.<ref>Stuart, Duane Reed (1928): ''Epochs and Greek and Roman Biography'', Biblo and Tannen Booksellers and Publishers' Inc., s. 174</ref> I henhold til Aristofanes var den påståtte medforfatteren en feiret skuespiller, Kephisofon, som han også mente delte Evripides' hus og hustru,<ref>Sommerstein, Alan H. (1973): ''Aristophanes: Lysistrata, The Acharnians, The Clouds'', Penguin Books, note 35, s. 241</ref> mens Sokrates underviste en hel skole av ordkløvere som Evripides:

:''De sitter ved Sokrates føtter''
:''Til de ikke kan skille tømmer fra trær,''
:::''Og tragedien går Potten;''
:''De bryr seg ikke om deres stykker er kunst''
:''Men kun om ordene er smarte;''
:''De kaster bort vår tid med ordkløveri og krangel,''
:''Ødelegger vår tålmodighet og vår moral,''
:::''Og gjør all vår prat til Råte.''<ref>David Barret (overs.), ''Aristophanes: The Frogs and Other Plays'' (1964), s. 211, oversatt til norsk for anledningen</ref>

I ''Froskene'', skrevet etter at både Evripides og Aiskhylos var døde, forestilte Aristofanes at guden [[Dionysos]] dro ned til [[Hades]] på leting etter en god poet å føre tilbake til Athen. Etter en debatt mellom de to nevnte avdøde poetene, brakte guden Aiskhylos tilbake til livet ettersom han var mer nyttig for Athen på grunn av hans visdom, og avviste Evripides på grunnlag at han bare var dyktig. Slike komiske «bevis» antyder at athenerne beundret Evripides selv om de var mistroiske til hans intellektualisme, i det minste under den lange krigen mot Sparta. Aiskhylos hadde skrevet sin egen gravskrift som minnet sitt liv som kriger som kjempet for Athen mot Perserriket, og uten å nevne sin suksess som dramatiker, og Sofokles ble feiret av sine samtidige for sine sosiale gaver og bidrag til det offentlige liv som en myndighetsperson. Det er i sammenligning ingen nedtegnelser av Evripides' offentlige liv, unntatt som en dramatiker. Det er mulig at han var utelukkende «en grublende og boklærd eneboer».<ref>Hadas, Moses (2006): ''Ten Plays by Euripides'', Bantam Classic, innledning, s. VIII</ref> Han er presentert som sådan i ''Akharnerne'' hvor Aristofanes viser ham fram som en som levde gretten i et vaklende hus, omgitt av fillete kostymer fra hans beryktete figurer (og dog er [[Agathon]], en annen tragedieforfatter, oppdaget i et senere skuespill av Aristofanes, ''Kvinnene ved thesmoforiefesten'', å leve i omstendigheter som er nærmest bisarre). Evripides' mor var en ydmyk grønnsakshandler, i henhold til komedienes tradisjon, skjønt Evripides' egne stykker indikerer at han hadde en liberal utdannelse og således må han ha hatt en privilegert bakgrunn.<ref name="GJ 252"/>

=== Tragedieforfatterne ===
Evripides deltok i dramatevlingen i byfestivalen [[Dionysia]] i 455 f.Kr. Det var året etter Aiskhylos' død, og det var ikke før i 441 f.Kr. at han vant en førstepris. Hans siste tevling i Athen var i 408 f.Kr. Tragediene ''[[Bakkantinnene]]'' og ''[[Ifigenia i Aulis]]'' ble begge framført posthumt i 405 f.Kr. og førsteprisen ble også gitt posthumt. Til sammen vant hans stykker førsteprisen kun fem ganger.

Hans skuespill og de til Aiskhylos og Sofokles indikerer en forskjell i synspunkter mellom de tre dramatikerne. Generasjonsforskjellen hadde antagelig en årsak i en annen tidsstrøm. I Evripides' tid hadde [[rasjonalisme]] og [[Sofistene|sofistikk]] alt lenge gjort seg gjeldende med sin [[dialektikk]], sin omvurderinger og sin nedriving av den gamle gudeverden som for Aiskhylos og Sofokles ennå var en levende virkelighet. Aiskhylos så tilbake til den arkaiske tid. Sofokles lå i overgangen mellom de to tidene, men man kan merke at han tok avstand fra de nye, radikale tankene og holdt fast ved de gamle verdiene. Evripides tilhører den nye tid, rasjonalist, dialektiker, eksperimenterende og problemdramatiker. Han tok også opp [[psykologi]]ske og sosiale spørsmål i sin dramatikk.<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500'', Oslo, s. 331</ref> Da Evripides' drama er plassert i en bestemt tidsrekkefølge, viser de at hans synspunkter kan ha endret seg, noe som gir en «åndelig biografi» langs disse linjene:

* en tidlig periode innenfor høytragedien: ''Medeia'', [[Hippolytos (drama)|''Hippolytos'']]
* en patriotisk periode ved begynnelsen av [[Peloponneskrigen]]: ''Heraklidene'' («Herkules’ barn»), ''De bønnfallende'' («Hiketidene»)
* en midtre periode av nedtrykt skuffelse over krigens meningsløshet: ''Hekabe'', ''[[Trojanerinnene]]''
* en eskapistisk periode med fokus på romantisk intrige: ''Ion'', ''[[Ifigeneia i taurernes land]]'', ''Helena''
* en siste periode preget av tragisk fortvilelse: ''Orestes'', ''Fønikerinner'', ''[[Bakkantinnene]]''

Imidlertid, rundt 80 prosent av hans stykker har gått tapt og selv om de bevarte stykker ikke viser et fullstendig konsekvent framstilling av hans åndelige utvikling (eksempelvis er ''Ifigenia i Aulis'' datert sammen med det «fortvilte» dramaet ''Bakkantinnene'', likevel inneholder det elementer som ble typisk for [[den nye komedie]]).<ref>Knox, B.M. (1985): «Euripides» i: ''The Cambridge History of Classical Literature I: Greek Literature'', Cambridge University Press, s. 318</ref> I ''Bakkantinnene'' gjeninnfører han koret og budbringerens tale i deres tradisjonelle rolle i den tragiske handlingsgangen, og stykket framstår som en kulminasjon av en regressiv eller arkaiserende tendens i hans senere verker (se kronologien nedenfor). Ettersom ''Bakkantinnene'' er skrevet i det mindre siviliserte Makedonia (sammenlignet med sivilisasjonen i Athen), synes det som om stykket dramatiserer en primitiv side av [[Gresk religion i antikken|gresk religion]], og en del moderne forskere har derfor tolket dette særskilte stykket biografisk som:

* en form for samtale på sotteseng, eller en frafall fra rasjonell ateisme;
* poetens forsøk på å verge seg mot anklager av [[kjetteri]] som fikk hans venn [[Sokrates]] henrettet;
* bevis på en nyorientering om at religion ikke kan bli analysert rasjonelt.<ref>Dodds, E.R. (1960): ''Euripides: Bacchae'', Oxford University Press, innledningen, s. XL</ref>
* dikterens fordypelse i de dramatiske muligheter i motsetningen mellom det rasjonelle og det irrasjonelle, hva [[Friedrich Nietzsche|Nietzsche]] kalte ''det [[apollinsk]]e'' trekket i gresk vesen, trangen til klarhet, og det han kaller for ''det [[dionysisk]]e'', dragningen mot det dunkle, mystiske, og ekstatiske.<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500'', Oslo, s. 340</ref>

I et av hans eldste bevarte tragedier, ''Medeia'', er det en tale som han synes å skrevet i forsvar for seg selv som et intellektuelt som går forut sin egen tid, skjønt han har lagt den i munnen på stykkets heltinne:<ref name="Denys L. Page 1976"/>

{{Sitat|''For bringer du en ny idé til dumme folk, er du for dem et gagnløst krek og langtfra klok. Og hvis du så i byen regnes for noe mer enn den som tror seg vis og klok, da er du alt :besværlig nok. Jeg deler denne skjebne selv, av at noen hatet meg for min visdoms skyld, til bry for andre. Nei, jeg er ikke overklok.'' — ''Medeia'', linjene 298-305<ref>Evripioes: ''Medeia, norsk oversettelse ved Egil Kraggerud, Oslo: Gyldendal, 1979, s. 25''</ref>}}