Redigerer Ernest Starling (avsnitt)

== Tidlig liv og forskning ==
Starling studerte medisin ved [[Guy's Hospital]] i London mellom 1882 og 1887. Fysiologen Leonard Charles Wooldridge var hans mentor i studietiden, og Starling fattet fort interesse for fagfeltet selv; da Wooldridge døde i en alder av 32 i 1889, overtok Starling hans rolle som foreleser i fysiologi ved Guy's Hospital. To år senere giftet han seg også med Wooldridges enke, datteren til den prominente britiske legen og [[histologi|histolog]]en [[Edward Sieveking]], Florence Amelia Wooldridge.<ref name="circulation">{{Kilde artikkel| forfatter=W. Bruce Fye | tittel=Ernest Henry Starling, his law and its growing significance in the practice of medicine. | publikasjon=Circulation | språk=en | utgivelsesår=1983 | nummer=68 | side=1145–1148 | url=http://circ.ahajournals.org/content/68/5/1145 | doi=10.1161/01.CIR.68.5.1145 | pmid=6352082 }}</ref>

Starling følte seg begrenset av fasilitetene ved Guy's Hospital, og byttet over til University College London, der fysiologen [[Michael Foster]] hadde organisert det første moderne fysiologilaboratoriet i [[Storbritannia]]. Her startet han med forskningen på [[sirkulasjonssystemet]] sammen med William Bayliss.<ref name="circulation" /> I 1891 ble duoen de første til å registrere [[elektrisitet|elektrisk aktivitet]] fra et [[pattedyr]]s [[hjerte]], og de viste også at hjertemuskelen startet sin kontraksjon ved [[atrium (anatomi)|atriene]] og strakte seg ned mot [[hjertespissen]].<ref name="cardio">{{Kilde artikkel| forfatter=W. Bruce Fye | tittel=Ernest Henry Starling | publikasjon=Clinical Cardiology | språk=en | dato=april 2006 | nummer=4 | side=181–182 | url=http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/clc.4960290413/abstract | doi=10.1002/clc.4960290413 | pmid=16649731 }}</ref>

I 1892 dro Starling til Breslau (dagens [[Wrocław]]) for å forske på hvordan [[lymfe]]n, eller egentlig [[ekstracellulærvæske]]n, ble dannet. Den rådende teorien på den tiden var at vevsvæsken ble aktivt [[sekresjon|utskilt]] fra [[endotel]]et, da man ikke hadde noen god forklaringsmodell på hvordan væsken kunne oppstå gjennom filtrasjon alene. Gjennom en rekke forsøk over flere år lette han etter en adekvat forklaringsmodell, før han i 1896 oppdaget at det var balansen mellom det [[hydrostatisk trykk|hydrostatiske trykket]] og det [[kolloidosmotisk trykk|kolloidosmotiske trykket]] som bestemte væskeutvekslingen mellom kapillærene og ekstracellulærrommet – en ligning som senere ble kalt [[Starlingbalansen]]. Starlingbalansen forklarte prosessen bak en rekke sykdomstilstander, for eksempel [[lungeødem]] og [[ascites]].<ref name="bmjobit">{{Kilde artikkel| forfatter=C. J. Martin | tittel=Ernest Henry Starling, C.M.G., M.D., F.R.S. | publikasjon=The British Medical Journal | språk=en | dato=14. mai 1927 | nummer=3462 | side=900–906 | url=http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2454704/ | kommentar=Nekrolog fra BMJ om Ernest Henry Starling. PMCID: [http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2454704/ PMC2454704] }}</ref>