Redigerer Erik Menved (avsnitt)

== Nedgangstid ==
=== Kampen mot fredløse ===
Erik Menveds kongedømme var en sentral periode i nedgangstiden for Danmark i årene [[1241]]–[[1340]]. Hans tidligste år, da han ble ledet av sin mor og hennes [[Tyskland|tyske]] slektninger, var påvirket av den uro og strid som fulgte etter drapet på hans far.

Den nye regjeringens første handling var å avgjøre saken mot den forrige kongens mordere i en rettssak i [[Nyborg]] i [[pinse]]n [[1287]]. Det ble utpekt 27 rettskafne menn som skulle dømme i saken. De fremste av de anklagede var [[Stig Andersen Hvide]] og [[Jakob av Halland|Jacob Nielsen]], grev av [[Halland]] og syv andre. Etter bare en dags rettssak fant juryen samtlige skyldige. De dømtes eiendom og inntekter ble inndratt, og de ble forvist fra Danmark under trussel om dødsstraff. Selv paven engasjerte seg, idet han bannlyste de skyldige. 

Alle de som ble funnet skyldige, hadde tilhørt den forrige kongens indre kretser. Danske historikere, blant andre Erik Arup og Hugo Yrwing, har beskrevet rettssaken som et justismord, og betraktet mordet og dommen som en maktkamp mellom fraksjoner innen den danske adelen, den ene ledet av marsk Stig Andersen Hvide, og den andre av hertug [[Valdemar av Slesvig]]. Sistnevnte hadde mistet innflytelse i 1283, men kom raskt til makt igjen etter 1288. Historikerne har antydet at Valdemar og hans allierte konspirerte for å drepe kongen, og at de deretter fikk lagt skylden på sine motstandere. 

=== Norske interesser ===
De forviste fant derimot asyl og forståelse i [[Norge]]. En grunn var at man på norsk side mente de hadde krav på den danske tronen. Etter dommen tok kong [[Eirik II Magnusson|Eirik Magnusson]] og hans bror hertug [[Håkon V Magnusson|Håkon Magnusson]] de drapsdømte danske stormennene under sin beskyttelse, og det gjorde de, ifølge egne utsagn, ikke bare som norsk konge og hertug, men også som arvinger til den danske tronen. Slektsforholdet besto i at Eirik og Håkon Magnussons mor, [[Ingeborg Eriksdatter]], var datter av [[Erik Plogpenning]]. [[Magnus Lagabøte]]s enkedronning hadde som dansk kongsdatter eiendomsrett til store jordegods spredt i det danske riket. Mordet på Erik Klipping i Finderup var den utløsende faktoren i en kraftig opptrapping av de nordiske konfliktene.<ref>Fagerland, Tor Einar: [http://www.diva-portal.org/diva/getDocument?urn_nbn_no_ntnu_diva-699-1__fulltext.pdf ''Krigføring og politisk kultur i nordisk middelalder''. De mellomnordiske konfliktene 1286-1319 i et europeisk perspektiv]. ''Dr. art avhandling''. Institutt for historie og klassisk fag, NTNU. September 2005. Side 13-14</ref>

=== Krig og herjinger ===
Stig Andersen Hvide og andre flyktet til Norge, der de ble ønsket velkommen ved det norske hoffet. Der var det allerede [[Sverige|svenske]] opprørere mot det svenske kongedømmet. Kong Eirik Magnusson støttet villig fiender av den danske kongen og ga Stig Andersen Hvide festningen ved [[Konghelle]] i det norske området [[Båhuslen]]. Festningen lå strategisk til ved den svenske og danske grensen. Herfra drev han  i årevis som [[pirat]] og herjet de danske kystene med norskekongens velsignelse. 

De landflyktige greide også å bygge festninger i Danmark, på [[Samsø]], Hjelm, [[Sprogø]] og [[Helgenæs]]. Ingen danske skip og ingen dansk kystby var trygge for Stig Andersen Hvide. Høydepunktet i hans plyndringer var da han  i [[1289]] gjorde strandhugg med en liten norsk hær ved [[Stubbekøbing]] på øya [[Falster]]. [[Wizlau II av Rügen]], Danmarks fungerende regent, benyttet sin [[Vendere|vendiske]] flåte til å drive Stig Andersen Hvide tilbake til Norge. Hans aktiviteter førte til fire tiår med konflikter og krig mellom de nordiske kongedømmene.