Redigerer Erik Gustaf Boström (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Erik Gustaf Boström var sønn av [[häradshövding]]en med lagmannstittel Eric Samuel Boström og dennes hustru Elisabet Gustava Fredenheim, sønnedatter til [[Carl Fredrik Fredenheim|Carl Fredrik]] og [[Christina Fredenheim]] og sønnesønns datter til erkebiskop [[Carl Fredrik Mennander]]. Slekten Boström var en gren av den norrlandske presteslekten [[Laestadius]], farfaren [[Christopher Laestander]] var borger og skipstømmermann i [[Piteå]] by og antok navnet Boström. 

Han ble i 1861 student i [[Uppsala]], men måtte allerede i 1863 forlate [[Uppsala universitet|universitetet]] for å overta styret av [[fideikommiss]]et [[Östanå]], en av Sveriges større landeiendommer. Han viste seg snart som dyktig på feltet.{{Tr}}

=== Politisk karriere ===
I 1870 ble han valgt inn i styret for [[Stockholms län]]s Landhusholdningsselskap (nestformann 1889, formann 1897) og dessuten til fylkeskommunen (nestformann 1883-88, formann 1889-91); også andre offentlige tillitsverv ble ham til del. 

I 1875 ble han valgt til 2. kammer (gjenvalgt inntil 1893) og vant snart stor innflytelse ved sin veltalenhet, skarphet i debatten og snarrådighet.{{Tr}} Han hørte opprinnelig til kammerets mellomparti (''Intelligensen''), men kom snart i godt forhold til [[Lantmannapartiet]]. Han fikk tidlig sete i viktige utvalg; var 1880-90 medlem av bevillingsutvalget (formann siden 1887), 1888-91 fullmektig i Riksgäldskontoret (formann de to siste årene) og 1879-82 medlem av tollkommisjonen. I 1888 ble han formann i den komité som skulle utarbeide en ny tolltariff i overensstemmelse med Riksdagens fattede beslutninger samme år. 

Boström, som tidlig var talsmann for tollbeskyttelse, særlig for landbrukets frembringelser, hadde nemlig i 1888 sluttet seg til [[Nya lantmannapartiet]] og ble snart et av partiets ledende medlemmer.{{Tr}} 1889 fikk han videre det verv å delta i forhandlingene om Sveriges og Norges gjensidige handels- og sjøfartsforhold, det vil si å utarbeide en ny mellomrikslov. 

=== Statsminister 1891-1900 ===
Endelig ble han i juli 1891 statsminister og fikk på den overordentlige riksdag sent i 1892 gjennomført en ny hærordning med vesentlig utvidelse av verneplikten, samtidig med en fullstendig avskrivning av grunnskattene, hvorved et lenge omtvistet spørsmål ble brakt ut av verden. 

I januar 1893 tok man det første skritt fra svensk side til å fremkalle en ny ordning av de forente rikers utenriksstyre, ved en uttalelse i statsrådsprotokollen. Man skulle ha en felles utenriksminister, en svensk eller norsk mann. Som midlertidig finansminister (november 1894-mars 1895) gjennomførte han forhøyet toll på korn og mel, opprinnelig endog ved foreløpig lov kort før Riksdagens sammenkomst, og som førsteminister medvirket han videre til en endelig fastsettelse av de to kamres medlemstall (dvs. begrensning av byenes politiske innflytelse) (1894), og til en innskrenkning av den enkelte velgers stemmetall ved kommunale valg (1900). Videre tvang han i 1898 igjennom [[Ofotbanen|Ofoten-jernbanens]] forlengelse. 

For å imøtekomme den proteksjonistiske strømning, lot han i 1895 Mellomriksloven med Norge falle bort; men da han ikke kunne hindre den norske flagglov av 1899, overtok han selv for et par måneder (oktober-desember) utenriksministeriet for å gi de fremmede regjeringer formell meddelelse herom, hva den daværende utenriksminister ikke var villig til.{{Tr}} 

I september 1900 trakk han seg tilbake fra regjeringen.

=== Senere offentlig liv ===
Han ble hedret på mange måter, blant annet ved utnevnelse til formann i Nobel-Stiftelsens styre og til æresdoktor ved Uppsala universitet. 

Han gikk ikke dermed bort fra det offentlige liv, idet han beholdt sitt sete i 1. Kammer, som han var valgt inn i av [[Stockholms län]] i 1893. I denne stilling støttet han i 1901 den nye hærordning, hvorved ''Inndelningsverket'' ble helt avskaffet, og landets forsvarskraft vesentlig styrket. 

=== Statsminister 1902-1905 ===
Allerede i juni 1902 ble han på nytt kalt til statsminister, endog med full frihet til å velge de andre ministre. Han overrasket nå allmenheten ved å ta forholdsvis fremskrittslystne menn til kongens råd, men enda mer da han i sitt politiske program fremsatte forslag om alminnelig valgrett ved 25 års alder og innføring av forholdstallsvalgmåten.{{Tr}} 

Han kunne imidlertid ikke oppnå 2. Kammers tilslutning til den sistnevnte ordning, ei heller overvinne 1. Kammers motstand mot oppgivelsen av direkte skatteytelse som valgrettsvilkår. Derimot fikk han i 1904 gjennomført en inngripende omdannelse av det høyere skolevesen og en viktig lov om «egne hjem» til arbeiderne. 

I 1905 ble derimot hans offentlige liv temmelig brått avsluttet, og dette skyldtes hans opptreden overfor Norge, som han fra gammel tid næret misstemning mot.{{Tr}} 

Uten å akte innstillingen (juli 1902) fra den felles fagmannskommisjon om konsulatsvesenets ordning og den utsikt som det såkalte «kongelige kommuniké» - dvs. en foreløpig overenskomst mellom begge regjeringer – (mars 1903) hadde gitt til særskilt konsulatsvesen for hvert rike, fikk han i november 1904 utenriksminister [[Alfred Lagerheim]] fjernet og fremsatte selv et motforslag til den norske regjerings innstilling, som av alle partier i Norge ble funnet å være uakseptabelt. Mulighet for et forlik om denne sak var dermed utelukket.

Da kronprinsregenten i april 1905 foreslo at det skulle åpnes nye underhandlinger på et bredere grunnlag, trakk Boström seg tilbake for å gi sine etterfølgere frie hender. Men han hadde ved sin tidligere opptredener hisset opp stemningen i Norge så sterkt at det ikke lenger kunne ventes noen minnelig løsning av striden mellom de to folk, og i Norge var man bestemt på å opprette et eget konsulatvesen selv med fare for [[unionsoppløsningen|en sprengning av unionen]]. At Boström med sin steile holdning overfor Norges krav har hatt vesentlig skyld i å fremkalle denne utgang, kan neppe omtvistes.{{Tr}}

=== Universitetskansler ===
Ved sin avgang fra ministeriet ble Boström universitetskansler. I dette embete forsøkte han, men mislyktes med, å hindre [[Bengt Lidforss]] i å fortsette som [[dosent]] ved [[Lunds universitet]].{{Tr}} Han avsa seg da oppdraget som kansler, men tok det snart tilbake.

Boström fortsatte imidlertid å interessere seg for politikken. Den 4. juni skrev han i et brev til sin gamle venn [[Carl Herslow]], at han anså ''det vara synnerligen önskvärt att den nyss avgångna (Staaff)regeringen kunnat kvarstanna''.{{Tr}} Han anså også i det brevet at Staaff-regeringen kunne ha skjøttet sosialpolitikken bedre enn en konservativ regjering. Han anså også at Staaff med den ''skicklighet, han emellanåt visat sig besitta'' kunne ha utrettet meget, ''men han valde en annan väg''.{{Tr}}

=== Død ===
Den 21. februar 1907 døde Boström i sitt bosted i Stockholm. Noen dager senere ble det gjennomført en minnesringning over den tidligere statsminister.

Da 1. kammers fikk meddelt dødsbudet sa talsmannen, frihandleren og tilhengeren av Boströms rikspolitikk greve Gustaf Sparre, at ''framtiden först kan med oväld fördela skuggor och dagrar''. Han tillot imidlertid at man kunne enes om at den avdøde var ''en varm fosterlandsvän'', og anbefalte at kammeret skulle anlegge en ukes sorg etter ''sin vördade kamrat''.{{Tr}}