Redigerer Erich Kempka (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn og utdannelse ===
Kempka var sønn av en [[gruvearbeider]] som nedstammet fra «[[Ruhr]]-polakker», dvs. de rundt 600&nbsp;000 som i årene 1870-1914 flyttet vestover<ref>Bachem-Rehm, M. (2013): ''The Polish Immigrants to the Ruhr'' i Reuschke, D., Salzbrunn, M., Schönhärl, K. (eds) ''The Economies of Urban Diversity'', Palgrave Macmillan, New York. [https://doi.org/10.1057/9781137338815_5]</ref> fra [[Øst-Preussen|Øst-Prøyssen]] til [[industri]]områdene i [[Rhinland]] og Ruhr.<ref>[https://www.porta-polonica.de/en/atlas-of-remembrance-places/ruhr-poles Ruhr-polakker, ''porta-polonica.de]</ref> Familien hadde i alt ti barn. Etter skolen fikk Kempka læreplass som elektrotekniker, avsluttet i [[1928]]. Deretter arbeidet han til 31. mars [[1930]] som [[mekaniker]] ved [[DKW]].

=== Karriere i Det tredje rike ===
[[Fil:Karte-fuehrerbunker.jpg|thumb|Kempkas hjem ved Førerbunkersen (nr. 41).]]
Den 1. april 1930 inntrådte han i både [[Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei|NSDAP]] og [[Schutzstaffel|SS]] og arbeidet i første omgang som sjåfør for NSDAP-distrikt Essen. Den 29. februar 1932 gikk han over til Hitlers SS-ledsagerkommando og ble annensjåfør for Hitler som suppleant for [[Julius Schreck]]. Da Schreck døde i 1936, ble Kempka Hitlers faste sjåfør og styrte hans vognpark, som i tidens løp vokste til opp mot 40 kjøretøyer, og 60 sjåfører og mekanikere (1945). Kempka hadde til sist rang av [[Obersturmbannführer]].

I oktober 1944 lot Kempka seg skille etter press fra Hitler og [[Martin Bormann]].{{tr}} Hans hustru var blitt beskyldt for å ha arbeidet i moralsk tvilsomme foretak under ekteskapet.{{tr}} På grunn av karakteregenskapene og hennes løse munn hadde hun dessuten falt i unåde i Hitlers nærmeste omgangskrets.{{tr}} Skilsmissen ble arrangert av Bormann, og er dokumentert i hans brev til sin kone. Kempka leide en leilighet til henne på [[Kurfürstendamm]] og holdt forbindelsen med henne i livet. Selv bodde han i området ved det nye kanselliet, i en bygning i umiddelbar nærhet av vognparkens garasjer og verksteder. Bygningen lå i nærheten av inngangen til førerbunkeren.

Siden han var beskjeftiget i Hitlers umiddelbare nærhet, var Kempka til stede ved mange historiske begivenheter i denne perioden. Noen ganger var han til og med involvert, som ved fengslingen av [[Ernst Röhm]].{{tr}}

Etter Hitlers og [[Eva Braun]]s selvmord 30. april 1945 ringte [[Otto Günsche]] til Kempka, som da hadde kontor i [[rikskanselliet]]s underjordiske garasjer, og ba ham skaffe minst 20 liter [[bensin]] til [[kremasjon]] av de døde. Kempka tvilte på at det lot seg gjøre; men ved 13:30-tiden hadde seks SS-menn med livet som innsats båret ni 20-liters kanner opp til førerbunkerens nødutgang.<ref> Bahnsen, Uwe: ''Førerbunkeren'' (s. 114), Aschehoug, 1976, ISBN 8203084923</ref>

=== Etter krigen ===
I begynnelsen av mai 1945 klarte han å flykte fra Berlin til [[Berchtesgaden]]. Der ble han tatt til fange av amerikanske styrker 18. eller 20. juni 1945. Inntil 9. oktober 1947 var han internert i forskjellige leirer og var vitne under [[Nürnbergprosessen]].

Deretter bodde han i München og senere i Freiberg am Neckar. I sine erindringer og under [[Nürnbergprosessene|Nürnbergprosessen]] avla han vitneutsagn om å ha sett Martin Bormann bli drept av en eksploderende tysk stridsvogn.

=== Erindringer ===
I 1950 utkom Kempkas erindringer med tittelen: ''Ich habe Adolf Hitler verbrannt''. I denne boken skildrer han i enkle ord sin tid som Hitlers sjåfør frem til de siste dagene i førerbunkeren. I den forbindelse beskriver han utførlig brenningen av ekteparet Hitler tidlig på ettermiddagen den 30. april 1945.

Fra 1970-årene til 1990-årene kom boken ut under en ny tittel ''Die letzten Tage mit Adolf Hitler'' i flere nye opplag i det [[NPD]]-nære ''Deutschen Verlagsgesellschaft''. Bearbeidelsen av den opprinnelig knappe beskrivelsen av opplevelser var ved den høyreekstremistiske utgiveren [[Erich Kern]]. Dette medførte at boken vokste fra opprinnelig omkring 100 sider til 324 sider (3. opplag, 1991). Kern tilføyde mange kapitler som ikke har noen forbindelse til Kempkas opprinnelige erindringer.{{tr}} Kempka var således ikke kilde til to tredjedeler av verket, selv om boken ble ble solgt under hans navn.