Redigerer Eponym (avsnitt)

== Historie ==
Et av de første tilfellene av eponymbruk var i det andre årtusenet før Kristus. Assyriene kalte opp hvert år etter en høyere embedsmann (''limmu''). De ''eponyme arkon'' var de høyeste magistratene i [[Aten]] som ble byttet ut årlig, og hvert år ble kalt opp etter den som ble valgt. I [[Roma]] ga de to årlige [[Romersk konsul|konsul]]ene ulike navn til det samme året. Selv navnet Roma ble forklart som at det ble gitt av byens første konge [[Romulus]], men det er antagelig omvendt, at Romulus ble diktet opp for å forklare byens opprinnelse.

Både i [[antikkens Hellas]] og [[hebreere]] i [[Midtøsten]] ga en legendarisk leder eller høvding sitt navn til sin stamme. Eponymet ga tilsynelatende en forklaring på mystiske navn på stammer.

Men steder og byer kunne også få navn etter en kjent person. Gjennom historien har mange byer endret navn og fått nye navn etter nye personer. Byene [[Fredrikstad]] og [[Kristiansand]] er eksempel på norske byer som har fått sine navn etter danske konger. Gater, bygninger og flyplasser er også blant objekter som er navngitt etter samme mønster, for ikke å snakke om amerikanske småbyer. 

Begrepet ''quisling'' stammer fra [[Vidkun Quisling]] som samarbeidet med tyskerne under [[andre verdenskrig]], og ordet i dag er synonymt med både «forræder» og «landssviker». Opprinnelig bruk var i Norge, i 1930-årene; den internasjonale bruk og betydning er fra krigsårene.

I dag er bruken av eponym mest tydelig i [[vitenskap]]en, særlig [[medisin]] og [[astronomi]]. Naturlover (Newtons tredje lov eller Einsteins relativitetsteori), syndromer ([[Sjögrens syndrom]]) og himmellegemer ([[Halleys komet]]) har mange eksempler på eponymer.<!-- usikker på Halleys komet etc er ekte epynymer; eponym er et nyord.-->

«Eponym» brukes først og fremst for å referere til navnet på ''personen'', men «eponym» brukes også, i noen tilfeller, for å referere til navnet (ordet) på ''objektet, stedet eller aktiviteten''. For å unngå begrepsforvirring kan man isteden bruke adjektivet ''eponymt'' når man refererer til ''egenskapen ved navnet'' på gjenstanden, stedet eller aktiviteten.

Fra [[deonym|deonomastisk]] side frarådes det fra å bruke uttrykket eponym ettersom det er «mindre anvendbart» og kilde for mulige misforståelser.<ref>{{Literatur |Autor=[[Wolfgang Schweickard]] |Titel=Deonomastik. Ableitungen auf der Basis von Eigennamen im Französischen, unter vergleichender Berücksichtigung des Italienischen, Rumänischen und Spanischen |Verlag=Niemeyer |Ort=Tübingen |Datum=1992 |Reihe=Beihefte zur Zeitschrift für romanische Philologie |BandReihe=241 |Seiten=4}}</ref>