Redigerer Englands historie (avsnitt)

== Forhistorie ==
{{Utdypende artikkel|Prehistorisk Britannia}}
[[Fil:Stonehenge back wide.jpg|thumb|[[Stonehenge]], antatt å ha bli reist i tiden 2500-2000 f.Kr.]]
Englands eldste historie har de siste ti årene blitt avdekket gjennom det tverrfaglige ''Ancient Human Occupation of Britain project''.<ref>Chris Stringet et al: ''Homo Britannicus'', Penguin 2006.</ref> [[East Anglia]] var befolket av ''[[Homo heidelbergensis]]'' om lag 700&nbsp;000 år siden, mens [[Boxgrove]]funnet i [[Sussex]] daterer det britiske Heidelberg-mennesket til 500&nbsp;000 f.Kr.<ref>Christ Stringer et al, ''Homo britannicus'', side 8-9.</ref> På denne tiden var England en halvøy på Kontinentet. Om lag 450&nbsp;000 år siden la det tykke ''Anglian''-isdekket seg over området, og det ble først befolket igjen etter 50&nbsp;000 år av forgjengerne til Europas neandertalere. Ved [[Swanscombe]] i [[Kent]] lagde de håndøkser inntil isdekket igjen vendte tilbake for 380&nbsp;000 år siden. I de påfølgende varmeperiodene innvandret [[neandertalere]], men til et livsmiljø som var hardere å klare seg i enn i de to tidligste befolkningsperiodene. Om lag 200&nbsp;000 år siden opplevde [[neandertalere]] i England en enestående hard kuldeperiode, og etter den nest siste istiden vandret det ikke inn mennesker i det hele tatt da hjort, elefanter, neshorn, hyener og flodhester vendte tilbake, kanskje fordi England etter issmeltingen ble en øy.<ref>Chris Stringer et al, ''Homo Britannicus'', side 9-10.</ref>

Neandertalerne var tilbake 60&nbsp;000 år siden ved [[Lynford]], og jaktet [[mammut]], reinsdyr og hest. Men før siste [[istid]] nådde kuldetoppen for 25&nbsp;000 år siden fikk neandertalerne konkurranse av ''[[Homo sapiens]]'', som holdt ut i etpar tusen år og kom tilbake først for 15&nbsp;000 år siden og deretter for godt omkring 9500 f.Kr., da siste istid  ebbet ut.<ref>Chris Stringer et al, ''Home Britannicus'', side 10-11.</ref> En rekke arkeologiske funn indikerer at den sørlige delen av øya [[Storbritannia (øy)|Storbritannia]] ble bosatt av mennesker lenge før resten av De britiske øyer, da klimaet i sør var mer gjestmildt mellom og i de ulike istidene. Ved [[Cheddar Gorge]] har man gravd ut redskaper i reinsdyrbein og andre levninger fra [[holocen]] i mer enn hundre år, mest kjent er skjelettet av Cheddar-mannen,<ref>Chris Stringer et al, ''Homo Britannicus'', side 205-207.</ref> og andre levninger med kuttmerker som kan være tegn på [[kannibal]]isme.<ref>Chris Stringer et al, ''Homo Britannicus'', side 214-215.</ref> Vintrene var på denne tiden kaldere og tørrere enn i dag, og hele kanalen og det sørlige Nordsjøen («Doggerland») var en tørrlagt landbro. Da [[yngre dryas]] satte inn med kulde 11000 f.Kr., ble hesten og andre byttedyr fortrengt og menneskene kan ha forsvunnet også fra Sør-England.

Yngre dryas ble for 9&nbsp;000 år siden avløst av subtropisk klima, hvor flodhest og andre tropiske dyr spredte seg nord til [[Themsen]] i England. Det varme klimaet holdt seg i nesten 4&nbsp;000 år, inntil England ble en øy for 5-6&nbsp;000 år siden. På denne tiden nådde også den vesteuropeiske, megalittiske perioden England med mange funn av kjempegraver og steinmonumenter, deriblant [[Stonehenge]]. Veien [[Sweet Track]] i [[Somerset Levels]] er den eldste kjerreveg brolagt med planker som er oppdaget i Nord-Europa, og er blant de eldste veger i verden. Den ble bygget i 3807 eller 3806 f.Kr.<ref>«[http://www.newscientist.com/article/mg12617212.800-science-the-day-the-sweet-track-was-built.html The day the Sweet Track was built]», ''New Scientist'', 16. juni 1990.</ref>

Siden Britannia lå i den vestlige utkanten av Europa, mottok det teknologiske og kulturelle nyvinninger langt senere enn man gjorde på fastlandet i Europa. Historien om oldtidens Britannia har tradisjonelt blitt forstått som en suksessiv og kontinuerlig bølge av innvandrere fra det kontinentale Europa som brakte med seg nye kulturer og teknologier. Langt nyere arkeologiske teorier har endret denne fortolkningen og argumentert for et langt mer komplekst forhold mellom Britannia og kontinentet. Mange av endringene i de britiske samfunnene som er påvist gjennom arkeologiske spor, antas å ha skjedd fordi den innfødte befolkningen tilpasset seg utenlandske skikker framfor å stadig bli underkastet nye invaderende folkegrupper.

I [[neolittisk tid]] ble [[Landbruk|jordbruk]]et innført, og befolkningen gikk fra å være jegere og samlere til å få en mer bofast tilværelse, med en økende industriell framstilling av [[flint]] og senere [[Tinn (grunnstoff)|tinn]], som ble eksportert til kontinentet. Det første historiske vitnemålet om regionen kommer fra ''[[Massaliote Periplus]]'', en tapt reisemanual for handelsmenn som er antatt å stamme fra 500-tallet f.Kr., skjønt kultur- og handelsforbindelser med kontinentet hadde eksistert i tusen år før dette. [[Pytheas fra Massalia]] skrev om sin sjøreise til Britannia en gang rundt 324 f.Kr.

Senere skribenter som [[Plinius den eldre]] (som siterte den [[Antikkens Hellas|greske]] historikeren [[Timaios]]) og [[Diodorus Siculus]] (som antagelig benyttet seg av grekeren [[Poseidonios]]), nevnte tinnhandelen fra det sørlige Britannia, men det er få detaljer om folket som levde der. [[Tacitus]], som heller ikke selv besøkte Britannia, skrev at det var liten forskjell mellom språket til folket i det sørlige Britannia og folket i det nordlige Gallia, og merket seg at de ulike gruppene [[britonere]] hadde de samme fysiske karaktertrekkene som deres kontinentale naboer.