Redigerer Engelsk (avsnitt)

== Historie ==
Engelsk språks historie går tilbake til 400-tallet. Det gjennomgikk en radikal endring med den normanniske erobringen i det 11. århundre. Da England begynte å etablere oversjøiske kolonier rundt år 1600, ble det engelske språket utbredt både i [[Amerika]] og Asia, seinere også i Afrika og [[Australia]]. Med [[USA]]s inntreden som en stormakt i det 20. århundre ble engelsk kanskje verdens viktigste språk for mellomfolkelig kommunikasjon.

=== Erobring ===
Engelsk er i dag et verdensledende språk, og har sin opprinnelse i det språket som ble snakket av de [[germanere|germanske]] innvandrerne til det nåværende England, [[anglere|anglerne]], [[saksere|sakserne]] og [[Jyder|jydene]]. Ifølge [[den angelsaksiske krønike]] fra ca. [[449|449 e.Kr.]], ba [[Vortigern]], som var konge over [[De britiske øyer]], de såkalte «Angle kin» (anglere som ble styrt av [[Hengest]] og [[Horsa]]) om hjelp mot [[piktere|pikterne]]. Til gjengjeld skulle anglerne få områdene i sørøst. Mer hjelp ble etterspurt, og derfor kom det menn fra «Ald Seaxum», «Anglum» og «Iotum» (saksere, anglere og jyder). Krøniken dokumenter den etterfølgende innvandring av «nybyggere» som etter hvert dannet sju kongedømmer: [[Northumbria]], [[Mercia]], [[Kongedømmet East Anglia|East Anglia]], [[Kongedømmet Kent|Kent]], [[Kongedømmet Essex|Essex]], [[Kongedømmet Sussex|Sussex]], og [[Wessex]]. Om germanerne opprinnelig ble invitert over, utviklet det seg svært krigerske motsetninger mellom kelterne og germanerne. Ut på 500-tallet hadde imidlertid anglerne, sakserne og jydene stort sett fått kontroll over det som i dag er England. Derimot holdt keltisk språk seg i [[Wales]], [[Cornwall]], [[Irland]] og [[Skottland]]. Ordet England er avledet av folkenavnet anglerne, fordi disse var den mest tallrike gruppe. Deres navn kommer igjen fra Angeln i Tyskland, regionen som de hadde utvandret fra.

=== Gammelengelsk ===
{{utdypende|Gammelengelsk}}
Fra 500-tallet av ble også de første angelsakserne kristnet, og etterhvert utviklet det seg en litteratur på angelsaksisk, også kalt gammelengelsk. Dermed kjenner vi dette språket, som kjennetegnes av et ordforråd som stort sett var germansk, men med enkelte keltiske og latinske lånord. Gammelengelsk hadde også en komplisert grammatikk med kasusbøyning av substantiv omtrent som vi i dag kjenner fra islandsk og tysk. Uttalen kan vi imidlertid bare gjette på, men den må ha vært ganske ulik den som finnes i engelsk i dag. Språket er overlevert oss i form av en omfattende litteratur, og det viktigste verket er [[Beowulf]].

=== Vikinginvasjon ===
Fra rundt 800 ble England utsatt for en ny invasjon, denne gangen av danske og norske vikinger. Store områder i Yorkshire og Northumberland fikk dansk bosetting, mens Cumbria i nordvest fikk norsk bosetting. Denne massive innvandringen påvirket også språket; mange mennesker strevde med å lære seg den kompliserte grammatikken, og siden mange nok gjorde store språkfeil, ble grammatikken forenklet. I tillegg fikk engelsk en lang rekke lånord fra norrønt, slik som «law» (''lov''), «take» (''ta'') og pronomen som «they» og «them». Norrøne stedsnavn finnes i stort antall i nord, mange av dem ender på -dale (dal), -thorpe (torp) eller -keld (kilde). Fjellene i [[Lake District]] heter -fell, mens sjøene heter -water. Gatene i [[York]] ender på -gate. Også bynavnet [[York]] har nordisk innflytelse. Stedsnavnet, som opprinnelig var ''Eoforwic'', ble forenklet til Jorvik av vikingene, dette ble etter hvert til dagens York.

I tillegg førte trykket fra vikingene til at de saksiske dialektene i sør ble grunnlaget for skriftspråket, ikke angler-dialektene i de erobrede områdene i nord.

=== Fransk invasjon ===
I [[1066]] kom det en ny invasjon, denne gang sørfra. [[Normannernes invasjon av England]] under [[Vilhelm I av England|Vilhelm Erobreren]] i førte til at [[Normandie|normannisk]] [[fransk]] ble språket for kongemakta og adelen. Bare alminnelige engelskmenn fortsatte å snakke engelsk. Ennå i dag forkynner lederen i det britiske overhuset «le roy le veult» (''kongen vil det'') når noe er vedtatt (merk at stavemåten avviker fra moderne fransk, l''e roi le veut''). Kongehusets våpen er ennå forsynt med valgspråket «Dieu et mon droit», ''Gud og min rett''. Noen spesielle misforståelser oppsto også på denne tida; de kjente [[yeoman Warders|beefeaters]] (oksekjøttspiserne) i [[Tower of London]] hette opprinnelig ''buffetiers'', altså de som passet på buffeten. Rotten Row (den råtne veien) i [[London]] kommer egentlig av ''route du roi'', kongens vei. Først rundt år 1400 snakket alle engelsk igjen, men dette var en sterkt endret form for engelsk. Grammatikken var nå svært forenklet, og ordforrådet var blitt supplert eller avløst av franske ord. De hverdagslige ordene var gjerne de samme gamle engelske, mens de noe mer høytidelige var av fransk opprinnelse. Derfor ser man ''pigs'', ''sheep'' og ''oxen'' på engelske bondegårder, mens de samme dyrene har blitt til ''pork'', ''mutton'' og ''beef'' (hhv ''porc'', ''mouton'' og ''boeuf'' på fransk) når de dukker opp på middagsbordet. Verbet å begynne kan være det engelske ''begin'' eller det mer høytidelig franske ''commence'' (av fransk ''commencer''). Språket i seinmiddelalderens England kalles middelengelsk, og det mest kjente litterære verket fra perioden er [[Geoffrey Chaucer]]s ''[[Canterbury-fortellingene]]''.

=== Moderne engelsk ===
{{utdypende|moderne engelsk}}
Vi regner [[moderne engelsk]] fra 1500-tallet av. I denne perioden inntrådte det store vokalskiftet i engelsk, som gjorde at vokalendelsene ble slukt, omtrent som i [[trøndersk]], og vokalene inni ordene ble omformet. Skriftspråket holdt imidlertid ikke følge med disse endringene i uttalen, og dette er forklaringene på den store inkonsekvensen som preger engelsk skriftspråk i forhold til uttale. Denne perioden er også preget av en omfattende litteratur, med [[William Shakespeare]] som det største navnet.<ref>[[Fausto Cercignani]], ''Shakespeare's Works and Elizabethan Pronunciation'', Oxford 1981: Clarendon Press, ISBN 0-19-811937-2.</ref>

Grunnlaget for engelsk som verdensspråk ble også lagt i denne perioden, med grunnleggelsen av de engelske koloniene i Amerika fra [[1607]] av. Noe seinere etablerte engelskmennene også handel i India og Afrika. Kontakten med nye språk og kulturer påvirket også ordforrådet. Eksempler fra [[India]] er ''shampoo'' og ''pyjamas''. Dermed ble etter hvert engelsk et viktig kommunikasjonsspråk i Nord-Amerika, deler av Afrika, Sør-Asia og Australia. Derimot var ikke engelsk et særlig utbredt kommunikasjonsspråk på det europeiske kontinentet før 1. verdenskrig; fransk og tysk var de to dominerende kommunikasjonsspråkene. At nordmenn i dag bruker engelsk når de snakker med nederlendere, tyskere, italienere, russere og portugisere, er et fenomen av nyere dato. For 60-70 år siden hadde man nok foretrukket tysk, eventuelt fransk.

Noen lærde setter et skille rundt 1800 mellom ''moderne engelsk'' og ''seinmoderne engelsk''. Tidspunktet samsvarer med britiske erobringer rundt omkring i verden, ettersom de lokale språkene påvirket engelsk i betydelig grad.