Redigerer Engangsskip (avsnitt)

== Nedstrøms navigasjon ==
[[Fil:Ulmer Schachtel.png|thumb|En zillebåt av type Ulmer Schachtel.]]
[[Fil:Komięga.JPG|thumb|Komięga fra 1700-tallet.]]
[[Fil:Traveling-by-flatboat-engraving-by-Alfred-R-Waud.png|thumb|Reisende om bord på en flatboat en månenatt.]]
På samtlige større navigerbare elver over hele verden finnes det en strøm som renner mot elvemunningen, slik at man kan flyte med vannstrømmen og bare trenge å bruke styremidler som styreårer og styreror for å manøvrere fartøyet nedover elven. Det var først med [[dampkraft]] det ble mulig å seile motstrøms, inntil da var man nødt til å bruke seil hvis strømmen ikke var for stri, eller manuell kraft i form av okse- eller hestetrekking, og endog mennesker med slepeantrekk på seg. Det var dermed praktisk for rederier og handelsfolk å sende frakt med pramliknende fartøyer av en enkel konstruksjon, på enveistur mot endemålene på de sentraleuropeiske elvene, inkludert øvre og midtre Rhinen.

Byen [[Ulm]] var ofte endestasjonen for lokale zillebåter kalt ''Ulmer Schachteln'', hvor de enten ble brutt opp eller solgt videre som pram. Byggearbeidet på en zille ble gjort så enkelt som mulig slik at det var lite annet enn en boks med utfallende sider og kurvende ender. De som kjøpte en zille etter den var uttjent, ville bare ha opptil fire års levetid på fartøyet i lokal skipsfart rundt Ulm, [[Berlin]], [[Magdeburg]] eller [[Hamburg]].<ref>The Heyday of Sail, s. 119-120</ref> Ved ankomsten ble det arrangert et marked på strendene langs elvebredden, hvorfra produktene ble markedsført om bord på båtene, som dermed ble kalt ''Marktzille''. Når man navigerte seg nedstrøms, var det viktig å kunne kontrollere fartøyets retningsbevegelse, og to svære styreårer forut og akterut ble derfor tatt i bruk. På større zillefartøyer opptil 30 meter lengde som Ulmer Schachteln måtte man ha to styreårer for hver ende.<ref>Kurt Schaefer, s. 81, s. 85</ref>

Annetsteds, som på den polske elven [[Wisła]], ble både permanente fraktefartøyer og engangsfartøyer sett side om side, som de enkle ''Komięga'' som i tillegg til å flyte nedstrøms, også hadde åresdrift med syv til ni årer for ferden fra øvre Wisła fram til [[Danzig]]/[[Gdansk]] med opptil 70 tonns last, som kunne forsere de grunneste delene av elveløpet.<ref>Manikowski A. ''Komięga Encyklopedia Historii Gospodarczej Polski do 1945 roku t.'' 1 A-N Warszawa Wiedza Powszechna 1981 s. 325 ISBN 83-214-0185-6</ref> I Ukraina het de ''Komjaga'' ([[ukrainsk]]: ''Ком'яга'').

I Nord-Amerika, etter hvert som landet omkring Mississippi ble ryddet og utbygd, meldte det seg et behov for billig transport til de større havnebyene som New Orleans, og som på de indre sentraleuropeiske elvene var det ikke mulig å returnere motstrøms. Landbruksvarer som poteter, tobakk, bomull, alkoholdrikke som whisky, korn og levende dyr som kveg, kyllinger og gris kunne fraktes på en ''flatboat'' som kostet $75 å bygge, ennå kunne lastegods ha flere ganger større verdi enn byggekostnadene. Bonden Jacob Yoder fra Pennsylvania bygde den første flatboat på [[Old Redstone Fort]] ved elven [[Monongahela]] i 1781. Hans foreldre var kommet fra [[Sveits]] hvor de farbare elvene og innsjøene fra gammelt av hadde flatbunnede båter av type ''weidling'' for fiskeri, frakttransport og passasjertransport. Yoder konstruerte en båt som ikke var annet enn en enkel boks hvis konstruksjon var så enkel, at de kunne bygges av uerfarne folk med verktøy og lite båtbyggingsferdigheter, og dermed kan la seg føres med strømmen på elvene.<ref>[https://web.archive.org/web/20130420204705/http://www.janessaddlebag.com/about-us/big-bone-lick-area-history/flatboat-history.html Flatboat History]</ref>

Ved endemålet ville bøndene, som kom fra fjerntliggende land som Old Northwest (landet mellom [[de store sjøene]] og vestbredden av Mississippi/sørbredden av Ohioelven) og Upper South (landet sør for Ohioelven mot [[Appalachene]]), selge sine landbruksprodukter og båten de hadde kommet med, for deretter å dra hjem til fots. Ved salget ble båten brutt opp for å gjenbruke treverket som var bygd inn i konstruksjonen.<ref name="Records 1946">{{cite journal|last=Records|first=T.W.|title=Flatboats|journal=Indiana Magazine of History|date=Desember 1946|volume=42|series=4}}</ref>
Etter hvert som hjuldampere overtok trafikken førte det til et kortvarig oppsving i bruk av flatboatene, ettersom bøndene kunne vende hjem i løpet av få dager, eller få flatboatene i slep motstrøms til utgangspunktet. På midten av 1800-tallet begynte hjuldampere og jernbane å erstatte flatboatene, ettersom maskindrevet transport var raskere og mer kapabel. En av de meste kjente skikkelsene i amerikansk historie, [[Abraham Lincoln]], hadde tjent som en ''flatboatman'' i 1828 og 1831.<ref>{{cite journal|last=Allen|first=Michael|title=The Riverman as a Jacksonian Man|journal=Western Historical Quarterly |date=August 1990|volume=21|issue=3}}</ref>

De fleste engangsbåttyper, som i utgangspunktet var ment som et praktisk og økonomisk transportmiddel av kort varighet, endte før eller senere opp med å bli flerbruksbåter, ettersom den enkle og praktiske konstruksjonen åpnet for videreutvikling og spesialtilpasning for mer varig bruk. På Donau, hvor det var mulig å ha manuell trekkraft motstrøms, ble engangsfartøyet omgjort til et karakterisk og fargerikt transportfartøy også som kongeskip (''Leibsschiff'') for de tysk-romerske keisere som [[Leopold I av Det tysk-romerske rike|Leopold 1.]] og [[Karl VI av Det tysk-romerske rike|Karl 5.]] for seremonielle båtprosesjoner.<ref>Kurt Schaefer, s. 23-29, s. 41</ref> Men det var engangsfartøyer som ble sendt ut med sin egen konstruksjon som frakt, først og fremst tømmer. Der hvor det hadde oppstått et sterkt behov for mye tømmer ble tømmertransport på kjøl viktig, men i det russiske innlandet omkring floden [[Volga]] valgte skoghuggere og bønder i de øvre deler av Volgavassdraget, som ved byen [[Nizjnij Novgorod]], å bygge store skip av grovt bearbeidet tømmer for å sende dem nedstrøms helt fram til [[Astrakhan]].

Disse svære skipene minner utseendemessig sett om moderne [[hangarskip]], ved at de besto av en enorm flatbunnet pram med høyspringet baug med stabler av tømmer lagt ovenpå hverandre, og noen av de største var opptil 120 meter lang. Ved endemålet ble hele skipet tatt på land, og når festemidlene ble tatt ut ble skipstømmeret solgt som vanlig tømmer. Disse svære skipene, kalt ''[[Beljana]]'' (Беляна), var et vanlig syn helt fram til begynnelsen på det tjuende århundret, da jernbanen begynte å overta tømmertransporten.<ref>[https://kulturologia.ru/blogs/030515/24354/ Belyans - giant wooden ships that sailed on the Volga in the 19th century (russisk)]</ref>