Redigerer Energi i Norge (avsnitt)

==Historisk utvikling==
{{Utdypende artikkel|Norsk energihistorie}}

[[Fil:Såheim hydropower station in Rjukan.jpg|mini|Den monumentale [[Såheim kraftstasjon]] fra 1916, tegnet av [[Thorvald Astrup]] og [[Olaf Nordhagen]]. Med utbyggingen av [[Vemork]] og Såheim disponerte [[Norsk Hydro]] tilsammen nesten 300&nbsp;000 hk, rundt 1/3 av daværende vannkraft i Norge.{{byline|Jac Brun}}]]

===Energibruk i førmoderne tid===
[[Fil:949. Søndfjord, Mellem Nedre Vasenden og Førde - no-nb digifoto 20160104 00030 bldsa AL0949 (cropped).jpg|mini|Gamle bekkekverner fotografert i 1880-årene et sted mellom Nedre Vassenden og [[Førde]]. Slike kverner var i bruk over store deler av Norge helt opp til andre verdenskrig.{{byline|Axel Lindahl}}]]

I Norge som i mange andre land har [[ved]]fyring for matlaging og oppvarming, samt for fremstilling av [[tretjære]], vært vanlig i uminnelige tider.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Haaland, Per W.  | utgivelsesår = 2000 | tittel = Fyringsteknikk | isbn = 8249200047 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Gan forl. | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015072908009 | side =6 }}</ref> Ved har også vært viktig for produksjon av [[trekull]] som brukes videre for fremstilling av jern av [[myrmalm]]. Epoken da denne teknikken ble utviklet, kalles [[jernalder]]. Senere i [[middelalder]]en da jern ble utvunnet fra jernmalm fra gruver i berggrunnen, var også trekull en viktig del av prosessen. Ikke før nye prosesser ble utviklet på 1800-tallet, ble [[kull]] benyttet for fremstilling av jern og [[stål]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Christophersen, H.O. | utgivelsesår = 1974 | tittel = Fra jernverkenes historie i Norge | isbn = 8250400763 | isbn = 8250400771 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Grøndahl | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007061804074 | side =17-27 }}</ref>

I tidlige tider har [[Tran|fisketran]] vært mye brukt til belysning med [[oljelampe]]r. Disse lampene består av en beholder der en veke senkes ned og trekker til seg oljen som brenner i den andre enden. Også [[talglys]] fremstilt av [[talg]] fra dyr, har vært mye brukt.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Berntsen, Arnstein | utgivelsesår = 1965 | tittel = Lys og lysstell gjennom 1000 år: Nils S. Hauff's gave til de Sandvigske samlinger på Maihaugen | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014070306170 | side =37-39 }}</ref>

En annen viktig energikilde har vært menneskelig arbeidskraft til alle mulige gjøremål. I Norge ble [[treller]] brukt til å gjøre hardt kroppsarbeid i [[vikingtiden]]. En tror at vanndrevne kverner ble tatt i bruk i Norge på 1200-tallet. Da var det også slutt på at en holdt treller.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Skansen, Johannes P. | utgivelsesår = 1958 | tittel = Bygdemøllene i Norge | side=13 | utgivelsessted = Oslo | forlag = [s.n.] | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013061708037 }}</ref> For fremdrift av større skip var [[seilskip]]s utnyttelse av vindkraften dominerende frem til [[dampskip]] ble oppfunnet på begynnelsen av 1800-tallet.

Vannkraft ble ytterligere utnyttet rundt 1500-tallet, da [[oppgangssag]]ene revolusjonerte  [[trelasthandel]]en, noe som førte til at [[tømmer]] ble en viktig eksportnæring fra Norge. Flere byer vokste frem takket være denne eksporten.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1998 | tittel = Norsk trelastindustri: en bransjeoversikt | isbn = 8291018340 | utgivelsessted = Lillestrøm | forlag = Stiftelsen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008082900019 | side = }}</ref>

===Industriell fremvekst og bruk av elektrisitet===
[[Fil:Tistedalen - no-nb digifoto 20150805 00029 bldsa PK30750 (cropped).jpg|mini|[[Tistedalen]] med elven [[Tista]] i Halden. Her hadde industrien vokst frem tidlig på 1800-tallet med [[Mads Wiel]]s Bomuldsfabrique. Dette spinneriet blir regnet som en av de første industrivirksomhetene i Norge. På 1800-tallet ble sagbrukene her samlet til et stort bruk kjent som [[Saugbrugsforeningen]].]]

[[Den industrielle revolusjon]] begynte i [[Storbritannia]] rundt 1760, mens [[den andre industrielle revolusjonen]] oppstod i land som [[Tyskland]], [[USA]], [[Frankrike]] og flere andre, blant annet [[Norge]]. Den tidlige industrielle utviklingen i Norge var i tillegg til [[dampmaskin]]er basert på vannkraft. [[Vannturbin]]er ble satt opp i forbindelse med fabrikker på første halvdel av 1800-tallet. Disse fabrikkene brukte vannkraften til å drive sag, veve- og spinnemaskiner, verktøymaskiner, samt flere andre innretninger som ble funnet opp på denne tiden. Overføringen av energien skjedde via akslinger og reimer. Eksempler på dette er virksomhetene som vokste opp langs [[Tista]] i Halden og [[Akerselva]] i [[Christiania]], med fabrikker som [[Saugbrugsforeningen]] i Halden, og i Christiania [[Nydalens Compagnie]], [[Lilleborg (selskap)|Lilleborg]] og [[Hjula Væverier]].

Det første dampskipet, [[DS «Constitutionen»]], kom til Norge i 1826. I 1854 ble [[Hovedbanen]], Norges første jernbane åpnet. Bruken av dampskip og damplokomotiver økte sterkt utover på 1800-tallet og revolusjonerte transport av både mennesker og varer.

[[Lisleby brug|A/S Lisleby Brugs]] lysanlegg fra 1877 regnes for å være Norges første elektriske anlegg. Dette bestod av en [[dampmaskin]], en [[Generator|dynamo]] og to lysbuelamper.<ref>{{Kilde www | forfatter=Sanderud, Per | url=http://webby.nve.no/publikasjoner/rapport/2012/rapport2012_26.pdf | tittel=Vann- og energiforvaltning | besøksdato=13. mai 2016 | utgiver=[[NVE]] | arkivdato=2013-10-19 | ISBN=978-82-410-0813-9 | arkiv-url=https://web.archive.org/web/20131019132558/http://webby.nve.no/publikasjoner/rapport/2012/rapport2012_26.pdf | url-status=yes }}</ref> Norges første elektrisitetsverk, altså selskap som distribuerte elektrisitet til abonnenter, var [[Laugstol Bruk|Laugstols Brug]] i Skien som fra [[1885]] leverte strøm til 120 [[glødelampe]]r.<ref name="SSB_DLDS">{{Kilde www | forfatter= | url=http://www.ssb.no/a/histstat/artikler/art-2000-10-25-01.html | tittel=Det lyste dog som en stjerne | besøksdato=13. mai 2016 | utgiver=Statistisk sentralbyrå | arkivdato= }}</ref> I 1891 fikk Hammerfest som Norges første by etablert et offentlig elektrisitetsverk. Den elektriske kraften kom fra et vannkraftverk med 75 hestekrefter.<ref>[[#Vidkunn|Hveding, Vidkunn: ''Vannkraft i Norge'' side 18.]]</ref> Kraftverket hadde to generatorer: En som leverte likestrøm for gatelysene, og en som leverte vekselstrøm for glødelamper til innendørs bruk.<ref name="SSB_DLDS"/>,

Det ble utover i 1890-årene etablert en rekke offentlige elektrisitetsverk. Mange av disse ble drevet med kullfyrte dampmaskiner, andre med vannkraft. I 1892 ble [[E-CO Energi|Christiania Elektricitetsværk]] satt i drift med en kraftstasjon med tre dampmaskiner. De tre generatorene hadde en ytelse på  900&nbsp;kW og leverte likestrøm med en spenning på 240 V.<ref name="SSB_DLDS"/>

===Andre energikilder på slutten av 1800-tallet===
[[Fil:Freberg, "Nordstrand" - no-nb digifoto 20160304 00316 NB NS NM 08713 (cropped).jpg|mini|Samling under [[parafinlampe]] rundt begynnelsen av 1900-tallet. Denne typen lamper var vanlige i husholdningene over store deler av verden fra 1850-årene.{{byline|Narve Skarpmoen}}]]

I tillegg til elektrisitet for belysning var det allerede mange år tidligere etablert [[gassverk]]er i de største byene. I 1848 fikk Christiania gasslamper i gatene som den første by i Norge. Dette betydde at et omfattende nettverk av stålrør måtte graves ned i gatene. I Oslo ble gasslampene fjernet i 1928, mens de var i bruk i Bergen helt frem til 1970. Gassverkene leverte også gass til bruk i husholdningene, blant annet for matlaging.<ref name="SSB_DLDS"/>

Bruk av petroleumsprodukter som en stor industri begynte i Nord-Amerika på midten av 1850-årene, da i form av destillasjonsproduktet [[parafin]]. Parafin ble brukt for belysning i store deler av verden i siste halvdel av 1800-tallet. Import av parafin til Norge var av et slikt omfang at dette ble den vanligste lyskilden i norske hjem på denne tiden. Etter oppfinnelsen av [[forbrenningsmotor]]er og biler ble petroleumsindustrien en svært viktig økonomi, med produksjon [[diesel]] og [[bensin]].

Den første bilen i Norge ble brukt i rutetrafikk i [[Gudbrandsdalen]] og ble kjøpt i 1895.<ref>{{Kilde www | forfatter=Andreassen, Dag | url=http://www.tekniskmuseum.no/besok-oss/nyheter/186-benzprosjekt | tittel=Norges første bil i ny prakt | besøksdato=13. mai 2016 | utgiver=Norsk Teknisk Museum | arkivdato=2014-04-07 | url-status=død | arkivurl=https://web.archive.org/web/20140407100736/http://www.tekniskmuseum.no/besok-oss/nyheter/186-benzprosjekt }}</ref>

===Utvikling av storindustri===
[[Fil:Factory Buildings for Norsk Hydro in Tinn.jpg|mini|[[Norsk Hydro]]s fabrikker for produksjon av kunstgjødsel på [[Rjukan]] i [[Tinn (kommune)|Tinn]] rundt 1912.{{byline|Magnus Himberg}}]]

Fra tidlig 1900-tall skjedde det flere store industrietableringer i Norge. Disse var i stor grad basert på [[elektrokjemi]], men også annen industri der elektrisk kraft inngikk i produksjonen. Noen av de første var [[Borregaard]], som ble etablert i [[Sarpsborg]] med produksjon av [[cellulose]] og [[papir]]. Her ble [[Borregaard kraftverk]] bygget for å forsyne fabrikken. I 1909 var dette landets største industriarbeidsplass.

Andre store industrietableringer var [[Odda Smelteverk]], som i 1906 startet produksjon av [[kalsiumkarbid]] og derivatene [[kalsiumcyanamid]], [[dicyandiamid]] og [[hydrogencyanamid]]. Like ved Odda, i Tyssedal, ble også [[Boliden Odda AS|Det Norske Zinkkompani A/S]] og [[Tinfos Titan & Iron]] etablert. Her ble store vannkraftstasjoner som [[Tyssedal kraftanlegg|Tysso I]] og [[Skjeggedal kraftverk]] bygget. I nabokommunen [[Sauda]] ble også store industrietableringer igangsatt på omtrent samme tid, der [[Sauda Smelteverk]] kom i drift i 1923.

Den klart største kraftkrevende industribedriften ble [[Norsk Hydro]], med oppstart i 1905. [[Sam Eyde|Samuel Eyde]] (1866–1940) stod bak finansieringer av virksomheten, mens fysiskkprofessor [[Kristian Birkeland]] (1867–1917) utviklet en prosess for utvinning av nitrogen fra luften. Denne energikrevende prosessen ble kjent som [[Birkeland-Eyde-prosessen]], der [[kalksalpeter]] som brukes som [[gjødsel]], er sluttproduktet. For å skaffe elektrisk kraft ble først [[Svelgfoss kraftverk]] ved [[Notodden]] bygget ut og en fabrikk etablert like ved. Noen få år senere ble [[Vemork|Vemork kraftstasjon]] bygget i 1911 i [[Rjukan]], og lenger ned i dalen ble fabrikker etablert. Senere ble [[Haber-Bosch-prosessen]] utviklet av [[IG Farben]] i Tyskland. Denne metoden var mer effektiv enn den Hydro hadde utviklet, og dermed gikk Hydro i kompaniskap med IG Farben for å kunne benytte seg av deres prosess.

Norske myndigheter var på denne tiden skeptiske til at internasjonale storbedrifter ville etablere seg i Norge, og basere sin virksomhet på kjøp av vassdrag for elektrisitetsproduksjon. For at ikke utenlandske eiere skulle få kontroll over vannfallene, ble [[konsesjonslovene]] vedtatt av Stortinget. En viktig del av disse lovene er [[hjemfall]], som ble vedtatt i 1909. Hjemfallsordningen innebærer at privat eierskap av fallrettigheter bare tillates i et begrenset antall år; etter utløp av konsesjonen skal deretter staten overta fallrettighetene.<ref>[[#STK|Thue, Lars: ''Statens kraft 1890-1947'' side 68-70.]]</ref> Selv om disse lovene var strenge og skulle favorisere norsk industri, skjedde det flere industrietableringer ved hjelp av utenlandsk kapital frem til 1920-årene. På grunn av landets mange fossefall var vannkraften billig å bygge ut og ga stor lønnsomhet.<ref name="EF">{{Kilde www | forfatter= | url=http://www.energifakta.no/documents/Miljo%20og%20velferd/Samfunn/Historie.htm | tittel=Vannkraft og elektrisitet i historisk perspektiv | besøksdato=13. mai 2016 | utgiver=Energi Norge | arkivdato=2011-02-10 | url-status=død | arkivurl=https://web.archive.org/web/20110210072601/http://www.energifakta.no/documents/Miljo%20og%20velferd/Samfunn/Historie.htm }}</ref>

===Alminnelig elektrisitetsforsyning===
I tillegg til etablering av storindustri ble det også dannet mange mindre vannkraftverker i første del av 1900-tallet. Mange småbyer og tettsteder fikk elektrisk forsyning, spesielt på Østlandet. Samtidig ble det i mange bygder satt opp små vannkraftverk på noen få titalls kW som forsynte de tilknyttede husstandene med strøm til lyspærer. Eksempler på noe større utbygginger for forsyning av hele byer er [[Istad kraftverk]], som ble bygget i 1919 for å forsyne [[Molde]]; [[Tafjord 1 kraftverk|Tafjord kraftverk]] i 1923, som forsynte [[Ålesund]]; og [[Nygård kraftverk (Narvik)|Nygård kraftverk]] fra 1932, som forsynte [[Narvik]].

I 1944 ble det registrert 1818 vannkraftverk i Norge med ytelse under 1 MW. Av disse var bare 250 i drift i 1979.<ref>[[#Vidkunn|Hveding, Vidkunn: ''Vannkraft i Norge'' side 65.]]</ref>

Andre elektriske apparater enn lyspærer som var vanlig i mellomkrigstiden, var strykejern, kokeplater og varmeovner. Først på slutten av 1930-årene kom de første vaskemaskinene. Dette var maskiner og apparater som forenklet husholdet.<ref name="Faktaenergi">{{Kilde www | forfatter=Bøeng, Ann Christin og Holstad, Magne | url=http://www.ssb.no/energi-og-industri/artikler-og-publikasjoner/fakta-om-energi | tittel = Fakta om energi - Utviklingen i energibruk i Norge | besøksdato=13. mai 2016 | utgiver=Statistisk sentralbyrå | arkivdato=21. mars 2013 | ISBN=978-82-537-8596-7 }}</ref>

De første virkelig store utbyggingene for å forsyne byer og industri ble foretatt på Østlandet utover i mellomkrigstiden. I motsetning til de kraftverkene som ble bygget ellers i landet, var dette kraftverk som var koblet sammen med lange kraftlinjer med høy spenning. En rekke store kraftstasjoner som [[Nore I]], [[Nore II kraftverk|Nore II]], [[Solbergfoss]], [[Kykkelsrud]], [[Rånåsfoss]] og [[Mår kraftverk|Mår]] ble tilknyttet og gikk i [[Samkjøring (elektrisk energiforsyning)|samkjøring]].<ref>{{Kilde bok | forfatter=  | tittel=Hvem Hva Hvor – Aftenpostens oppslagsbok 1949 | artikkel=  | side=  | utgivelsesår=1949 | forlag=Schibsted | isbn= | url=  }}</ref>

En landsomfattende undersøkelse i 1937 viste at 650&nbsp;000 mennesker i Norge ikke hadde tilgang på elektrisitet, mens 50&nbsp;000 personer bodde på steder med dårlig forsyning. Ut fra folketallet utgjorde dette 24 % som ikke hadde elektrisitet.<ref>[[#ElNorge|Vogt, Johan: ''Elektrisitetslandet Norge'' side 162.]]</ref>

<gallery mode="packed" caption="Dagliglivets energibruk i mellomkrigstiden">
Water turbine at Christiania Seildugsfabrik.jpg| Vannturbin i [[Christiania Seildugsfabrik]] i 1906, Fossveien 24, Oslo.
Elektrisk kjøkken tidlig 1900-tall.jpg| Kjøkkeninteriør fra Heje i [[Hallingdal]] rundt 1914 utstyrt med elektrisk kokeplate, varmtvannsbeholder og vedkomfyr.
Glomfjord 1921.jpg| Fra byggingen av rørgaten til [[Glomfjord kraftverk]] i [[Glomfjord]] rundt 1918.
Lady and boys driving home coke in 1919 in Oslo (cropped).jpg| Kullsekken kjøres hjem i 1919, Hammersborg, Oslo.
Fra Kjøkkenet ved Trøndelagsutstillingen (1930).jpg| Stor kullkomfyr for matlaging i forbindelse med [[Trøndelagsutstillingen]] i 1930, Nidarø, Trondheim.
Hjemmet for Døve - no-nb digifoto 20160418 00189 NB NS NM 10077 (cropped).jpg| Saging og  stabling av fyringsved på Hjemmet for Døve i begynnelsen av 1900-tallet, Nordstrand, Oslo.
Selskapet for Lyskultur (The Society for good lighting).jpg| Fra en demonstrasjon under et kurs arrangert av [[Selskapet for lyskultur]] i 1930-årene.
</gallery>

===Energibruk under andre verdenskrig===
[[Fil:Firewood supply in Oslo at Youngstorget 1943.jpg|mini|Under [[andre verdenskrig]] fikk vedfyring i byene et oppsving på grunn av mangel på importerte [[energikilde]]r. Her er store stabler med fyringsved plassert på [[Youngstorget]] i 1943.]]

Under andre verdenskrig hadde den tyske [[Norge under andre verdenskrig|okkupasjonsmakten]] store planer for utbygging av vannkraft i Norge, samt produksjon av lettmetall, først og fremst aluminium. Dette var så viktig for tysk rustningsindustri at [[rikskommissær]] [[Josef Terboven]] (1898–1945) tok rollen som øverste leder for [[Arbeitsgemeinschaft für den Elektrizitätsausbau Norwegens|Arbeitsgemeinschaft]], som skulle samordne planene. Flere kraftverker ble bygget eller utvidet, og kraftlinjer ble reist.<ref name="SSB_DLDS"/> Men store interessemotsetninger mellom norsk embetsverk og [[Reichskommissariat Norwegen|Reichskommissariatet]], blant annet om konsesjonslovene, førte til treghet i arbeidet og konflikter. På grunn av dette, og en rekke andre problemer, gikk ikke aluminiumsproduksjonen opp, men sterkt ned under krigen.<ref>[[#ElNorge|Vogt, Johan: ''Elektrisitetslandet Norge'' side 134-144.]]</ref>

Blant kraftverkene der byggingen startet under krigen, er [[Mår kraftverk]], [[Safa-Samnanger kraftverk]] og [[Aura kraftverk]]. På [[Herøya]], der Norsk Hydro allerede hadde bygget et stort industriområde flere år før krigen, ble byggingen av en stor aluminiums- og magnesiumfabrikk startet opp, men denne ble bombet av [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] i 1943.

Generelt var det store problemer med å få importert kull og olje under krigen. Dette førte til problemer for blant annet samferdsel. Fordi jernbanen og skipstrafikk måtte prioriteres, ble det vanlig at busser og biler ble utstyrt med såkalte [[knottgenerator]]er som gikk på [[osp]]eved. Et annet problem var oppvarming i boliger med oljefyr, der vedfyring nå måtte brukes i stedet.

===Industrireisning etter andre verdenskrig===
[[Fil:From Oslo Lysverker operations center.jpg|mini|[[Oslo Lysverker]]s driftsentral i 1963 i Noreveien 26, Oslo.{{byline|Leif Ørnelund}}]]

[[Londonregjeringen]] opprettet i 1943 [[Industrikomiteen]] for at denne skulle planlegge industrialisering ved gjenoppbyggingen etter krigen.<ref name="EF"/> Industrikomiteen ble ledet av professor [[Fredrik Vogt]] (1892–1970), byråsjef i [[Forsyningsdepartementet]] [[Erik Brofoss]] (1908–1979) var også medlem. Komiteen anbefalte utbygging av vannkraftverk for produksjon av kraftkrevende produkter som aluminium eller andre industriprodukter.<ref>[[#SK|Thue, Lars: ''Statens kraft 1890-1947'' side 390-391.]]</ref>

Vogt ble generaldirektør i [[Norges vassdrags- og energidirektorat|Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen]], mens Brofoss ble finansminister rett etter krigen. Sammen med industriminister [[Lars Evensen]] (1896-1969) ble disse de ledende strateger for industrireisningen i etterkrigstiden. Det ble satt i gang flere store vannkraftutbygginger der Statkraftverkene stod for utbyggingen, og statsstyrt tungindustri sørget for aluminiumproduksjon gjennom Norsk Hydro. Hensikten var å få valutainntekter ved eksport. Nye fabrikker på [[Karmøy]], i [[Årdal]] og på [[Sunndalsøra]] ble etablert for aluminiumsproduksjon. I [[Mo i Rana]] startet byggingen av [[Norsk Jernverk]] i 1946, med oppstart i 1955.

Ettertiden viste at eksport av aluminium skulle bli mer lønnsomt enn noen hadde trodd på forhånd. Uten altfor store investeringer fikk en sårt tiltrengte valutainntekter fra foredlingen og eksporten av dette metallet.<ref>[[#StStyring|Thue, Lars: ''Strøm og styring'' side 64.]]</ref>

I etterkrigstiden ble det også satset mye på å skaffe elektrisk forsyning til alle innbyggere i landet. Elektrisitet ble sett på som et fellesgode som skulle gi økt velferd for alle.

===Motstand mot vassdragsregulering, etablering av Miljøverndepartementet===
Vassdragsreguleringer og tilknyttede naturinngrep utløste tidlig lokal motstand, for eksempel i 1940 ved [[Oslo Lysverker]]s utbygging av kraftgater fra [[Hol I kraftverk|Hol kraftverk]] i Hallingdal. Da Lysverkene i 1946 ville legge ledningsnettet sitt gjennom Oslomarka, møtte 30&nbsp;000 mennesker i protest på Rådhusplassen. Utover i 1960-årene ble motstanden bredere og motstanderne bedre organisert. Utbyggingssakene var blitt større og mer omfattende. Samtidig hadde det vokst frem en internasjonal miljøbevegelse med vekt på ikke-materialistiske verdier. [[Mardøla-aksjonen]] mot utbyggingen av [[Grytten kraftverk]] i 1970-årene og [[Alta-konflikten]] vedrørende utbyggingen av [[Alta kraftverk]] som kulminerte ved [[Stilla|Stilla-aksjonen]] i 1980, fikk stor oppmerksomhet i pressen og samfunnet forøvrig.<ref name="StStyring73">{{Kilde bok | forfatter = Thue, Lars | utgivelsesår = 1996 | tittel = Strøm og styring: norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv | isbn = 8241707460 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Ad notam Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010033020018 | side = 73 følgende }}</ref>

Samtidig var det en stor forbruksøkning av elektrisk kraft. Utbygging av kraftverker var nødvendig for å dekke behovet, men en ulempe med et vannkraftbasert kraftsystem var de store årlige svingningene i produksjonen. Myndighetene påla [[Norges vassdrags- og energidirektorat|Norges vassdrags- og elektrisitetsverk]] (NVE) å utrede varmekraft;<ref name="StStyring81">[[#StStyring|Thue, Lars: ''Strøm og styring'' side 81.]]</ref> senere i begynnelsen av 1970-årene støttet Industrikomiteen opp om planene for bygging av det første kjernekraftverket.<ref name="ReferenceA"/>  På denne tiden var det også aktuelt å bygge ut vassdrag i [[Jotunheimen]] og [[Saltfjellet]], selv om disse var svært kontroversielle. Det kom ikke til enighet om hverken disse vassdragene eller planen om varme- eller kjernekraftverk. Imidlertid fortsatt utbyggingen av mindre kontroversielle elver, samt at det ble bygget kraftlinjer.<ref name="StStyring81"/>

Kjernekraftverket som ble planlagt, skulle ligge i Oslofjord-området. Mot slutten av 1960-årene hadde både statlige organer og miljøvernorganisasjoner vært positive til kjernekraft. Årsaken til dette var at en betraktet kjernekraft og andre varmekraftverk som energikilder som ville spare vassdragsnaturen. Opinionen snudde i begynnelsen av 1970-årene da miljøbevegelsen endret standpunkt og ble sterkt negative til kjernekraft.<ref name="ReferenceA">[[#YNLT|Nilsen, Yngve og Thue, Lars: ''Statens kraft 1965-2006'' side 118.]]</ref> I 1976 dabbet også interessen for å bygge gasskraftverk av da et planlagt gasskraftverk på [[Kårstø]] på [[Karmøy]] heller ikke ble realisert.<ref name="ReferenceA"/>

Miljøvernet fikk etterhvert sin plass i de politiske institusjoner og planer. [[Klima- og miljødepartementet|Miljøverndepartementet]] ble opprettet i 1972, og Stortinget vedtok [[Verneplan for vassdrag|verneplaner]] for utnyttelsen av vassdrag, og samlede planer for konsesjonsbehandlingen av vassdrag som ennå ikke var utbygget.<ref name="StStyring73"/>

===Oljeeventyret===
[[Fil:Aker H3 platforms under construction at Akers mekaniske.jpg|mini|Aker H3-platformer under bygging ved [[Akers mekaniske verksted]] mellom 1970 og 1975 i Pipervika i Oslo. {{byline|Henrik Ørsted}}]]

Selv om det ble funnet naturgass utenfor sørøstkysten av Storbritannia, var norske myndigheter i utgangspunktet lite interessert i oljeutvinning. Blant annet hadde [[Norges geologiske undersøkelse]] slått fast at hverken olje eller kull fantes i den norske delen av [[Nordsjøen]]. En annen ting var at statsorganene heller ikke hadde noe kompetanse innenfor dette feltet.<ref name="RBR9598">{{ Kilde bok | forfatter = Retzer, Berit Ruud | utgivelsesår = 1999 | tittel = Jens Evensen: makten, myten og mennesket: en uautorisert biografi | isbn = 8299506808 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = bbg forl. |url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010060303033 | side =95-98 }}</ref>

[[Phillips Petroleum Company]] henvendte seg til norske myndigheter om tillatelse til å gjøre seismiske undersøkelser i Nordsjøen. På grunn av interessen som ble vist, ble ekspedisjonssjef i [[utenriksdepartementet]] [[Jens Evensen]] (1917–2004) i november 1963 utnevnt av [[Einar Gerhardsen]] (1897–1987) til formann i det såkalte ''Kontinentalsokkelutvalget''.<ref name="RBR9598"/> Ved Kongelig resolusjon i 1963 proklamerte Norge overherredømme over kontinentalsokkelen, etterfulgt av en lov som fastslo at retten til undersjøiske forekomster tilhører staten.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Retzer, Berit Ruud | utgivelsesår = 1999 | tittel = Jens Evensen: makten, myten og mennesket: en uautorisert biografi | isbn = 8299506808 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = bbg forl. |url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010060303033 | side =99-100 }}</ref>

Leteboringer startet i 1966 og fortsatte i flere år uten resultater. Oljeselskapene begynte etterhvert å miste håpet om at det kunne være drivverdige forekomster.<ref>{{Kilde www | forfatter=John Gustavsen | url=http://www.bt.no/meninger/kronikk/Mysteriet-Jens-Evensen-1794700.html | tittel=Mysteriet Jens Evensen | besøksdato=9. mai 2016 | utgiver=Bergens tidende | arkiv_url= |arkivdato=17. februar 2006 }}</ref>

I desember 1969 ble det første drivverdige funn gjort av «Ocean Viking». Dette var den 38. leteboringen som ble foretatt, og feltet skulle senere bli kjent som [[Ekofiskfeltet]]. Feltet var så stort at flere oljeselskaper viste sterk interesse for utvinning. I 2023 er det fortsatt drift på Ekofiskfeltet.

Da oljealderen begynte, innså alle at dette ville gi store inntekter, men samtidig kreve omstilling av industrien. Politisk var det enighet om at landets økonomi ikke skulle bli for avhengig av oljeinntekter. En ønsket også at oljenæringen skulle gi langsiktige inntekter. Det ble derfor tidlig satt mål om et moderat tempo i utvinningen.

Det statlige oljeselskapet [[Statoil]] ble etablert i 1972, samme år ble også [[Oljedirektoratet]] etablert i Stavanger. En viktig oppgave for Oljedirektoratet var å fordele konsesjoner for oljefeltene. Både Statoil og andre private selskaper delte på konsesjonene. De norske oljeselskapene var, foruten Statoil, Norsk Hydro og [[Saga Petroleum]].

De største oljefeltene i dag er [[Statfjordfeltet]], [[Ekofiskfeltet]], [[Osebergfeltet]], [[Gullfaksfeltet]], [[Snorrefeltet]] og [[Trollfeltet]]. Totalt er det rundt 50 store og små felt i produksjon eller under utbygging. Den norske oljeproduksjonen hadde sin topp i 2000 og har siden vist en nedadgående trend. Samtidig har gassproduksjonen vært økende.

===Deregulering av kraftproduksjonen===
Den nye energilov som ble vedtatt i 1991, innebar en vesentlig deregulering av kraftmarkedene sammenlignet med tidligere. Dermed ble kraftprisene bestemt ut fra tilbud og etterspørsel: Med varmt vær og stor tilgang på vann ville kraftprisene minske, mens kaldt vær og lite vann ville få prisene til å øke.

[[Statnett]] ble etablert i 1991 for å stå som eier og driftsansvarlig for sentralnettet. Kraftoverføring skulle være en tjeneste åpen for alle som hadde behov for overføring. Prisen for dette skulle skje ved [[tariff]]er som speiler overføringens virkning på kostnadene i nettet.<ref>[[#Vidkunn|Hveding, Vidkunn: ''Vannkraft i Norge'' side 60.]]</ref>

En felles nordisk kraftbørs ble etablert i 1996 der Norge, Sverige, Finland og Danmark ble medlemmer. Kraftbørsen har fått navnet [[Nord Pool]]. I dag er også Tyskland, Nederland, Polen, Russland og Estland tilknyttet. På grunn av forskjeller mellom det norske vannkraftbaserte kraftsystemet og de andre landenes mer varmekraftbaserte systemer kan en dra felles nytte av disse egenskapene. En forskjell er at i varmekraftverker er regulering av produksjonen opp og ned dyrere enn i vannkraftverker.<ref name="Faktaenergi"/>