Redigerer En midtsommernattsdrøm (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:MND title page.jpg|thumb|upright|Tittelsiden på ''First quarto'', 1600]]
Stykket er sannsynligvis skrevet mellom 1594 og 1596 og ble etter alt å dømme urfremført i 1595,<ref name="HMV" /> men dette kan ikke regnes som helt sikkert.<ref name="WW" /> Det ble utgitt for første gang i [[1600]] i to ulike utgaver, kjent som ''First Quarto, or Fisher's Quarto'' (med tittelen ''A midsommer nightes Dreame'') og ''Second, or Roberts' Quarto''.<ref name="WW">Francis Griffin Stokes. ''Who's Who in Shakespeare''. [1924] London, 1996. ISBN 0-09-185144-0</ref> En vanlig teori er at det skal ha blitt urfremført i et adelig bryllup, hvor endog [[elisabeth I av England|dronning Elisabeth I]] var tilstede.<ref name="HMV">[[Halldis Moren Vesaas]]. «Innleing» I: William Shakespeare. ''Ein midtsommarnattsdraum''. Samlaget, 1980. ISBN 82-521-1804-6. Vesaas peker på at en [[allusjon]] til «ei vakker [[vestalinne]] på trona si i vest» kan være en hentydning til Elisabeth, men sier samtidig om bryllupsteorien at «teoriar kjem og går, denne blir vel sedd på som usikker nå.»</ref><ref name="VLH">Gustaf Fredén i kapitlet om «Engelsk litteratur» I: ''Verdens litteraturhistorie. Bind 3: Renessansen''. Cappelen, 1972</ref> Enkelte forskere går langt i å fastslå hvor og hvilket bryllup det var snakk om.<ref>A.L.Rowse hevder i sin Shakespearebiografi fra 1963 at det er «Southamptonfamiliens gamle palass i London, på hjørnet av Chancery Lane og Holborn»; her sitert etter Jan Kott.</ref> Bryllupsfestteorien gir god mening i forhold til stykkets rammefortelling med et høyadelig bryllup.

Stykket inneholder flere av de faste elementene som en [[komedie]] burde ha i det [[engelsk renessanseteater]]et i den [[elisabethansk tid|elisabetansk tiden]]. Disse elementene er blant annet adskillelse og gjenforening, identitetsforvirring og personforveksling, og ubesvart kjærlighet eller andre prøvelser for de elskende

Shakespeare for sin del forsynte ofte sine stykker med små [[ordspill]], blødmer og vittigheter som sparker i flere retninger, både på og utenfor scenen. Dertil kom også innslag av grov [[farse (teater)|farse]], karakterkomikk eller lavkomikk, beregnet på den folkelige delen av publikum.<ref>[[Kristian Smidt]]. «Innledning» I: William Shakespeare. ''Skuespill''. Gyldendal, 1974. I serien ''[[Mesterverk fra verdenslitteraturen]]''. ISBN 82-05-05645-5</ref> I dette stykket er det sterkeste farseinnslaget  amatørteatergruppen som øver inn «det tragiske lystspillet om Pyramus og Thisbe» til fremføring ved det kongelige bryllupet. 

Shakespeare tekst har hentet intrige og elementer fra flere tidligere tekster. Rammefortellingen om ekteskapet mellom [[Thesevs]] og [[amasoner|amasonedronningen]] [[Hippolyta]] er kjent fra [[gresk mytologi]] i ulike varianter, også hos [[Plutark]]. På samme måte som [[Geoffrey Chaucer|Chaucer]] gjorde i ''Ridderens fortelling'' i ''[[Canterbury-fortellingene]]'' (1378&ndash;1400) har også Shakespeare plassert Thesevs i en verdslig stilling som hertug i Athen. 

Historien om mannen som forvandles til et esel er kjent fra [[Lucius Apuleius Platonicus|Apuleius]]' (125–180) pikareskroman ''[[Det gyldne esel]]''.  [[Puck (mytologi)|Puck]] har mange forbilder, men tydeligst røtter i figuren ''Robin Goodfellow'' fra engelsk [[folklore]]. Alvekongens ''navn'' [[Oberon]] er hentet fra det franske middelalderdiktet ''Huan de Bourdeaux'', oversatt til engelsk i 1593, men handlingen der har lite til felles med Shakespeares stykke.<ref name="WW" /><ref>Snorre Evensberget. ''Litterært leksikon''. Stenersens forlag, 2000</ref> Historien om ''[[Pyramus og Thisbe]]'' som amatørteatertruppen skal framføre, er kjent fra [[romersk mytologi]], og gjengis blant annet i [[Publius Ovidius Naso|Ovids]] ''[[Metamorfoser]]''. Fortellingen finnes også i [[Giovanni Boccaccio|Boccaccios]] ''De mulieribus claris'' (1374) og i Chaucers ''[[Legenden om gode kvinner]]'', og Shakespeare hadde selv også brukt det samme motivet med de elskende som misforstår situasjonen og tar sine egne liv etter tur, i ''[[Romeo og Julie]]'' få år tidligere.

Det er karakteristisk for Shakespeares tidlige forfatterskap at han låner intriger og motiv fra andre forfattere, og forståelsen av «[[opphavsrett]]» var på hans tid heller ikke utviklet i den grad at slike lån ble oppfattet som uetiske. Helheten og hovedintrigen i En midtsommernattsdrøm finnes det imidlertid ingen kjente forbilder til. Stykket er således ett av kun tre Shakespearestykker hvor intrigen helt ut er dikterens egen.<ref>De to andre stykkene er ''[[Kjært besvær forgjeves]]'' og ''[[Stormen]]'', jfr [http://www.shakespeare-online.com/sources/mssources.html shakespeare-online.com: Shakespeare's sources for A Midsummer Night's Dream]</ref>