Redigerer Embetsmannsstaten (avsnitt)

==Teori==
Begrepet «embetsmannsstaten» ble skapt av historikeren [[Jens Arup Seip]] i 1963, og stammer fra hans [[essay]] «Fra embedsmannsstat til ettpartistat».<ref>Side 12 ff, Jens Arup Seip: ''[http://www.nb.no/nbsok/nb/b214bc2f634ba03607f55e9da469db9a?index=13#13 Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays]'', Universitetsforlaget, 1963</ref>

I sin bok ''Utsikt over Norges historie'' (bind 1) angir Seip tre perioder i embetsmannsstaten med tanke på utviklingen av forholdet mellom de politiske maktene:
# Den første (1815–1830-årene) beskriver han som et politisk spenningsfelt mellom embetsmenn i Stortinget og en regjering bestående av kongen og hans statsråd som Seip omtaler som til dels agenter, til dels fungerte som en støtfanger.
# Den andre (1840–1870) anså han som en periode der kongen, ved opprør fra Storting og regjering ble skjøvet i bakgrunnen, mens embetsmenn tok kontroll over både regjeringen og Stortinget, noe som skapte færre konflikter mellom de to institusjonene.
# Den tredje (1870–1884) ble til da embetsmenn ble i mindretall i Stortinget, og i regjering benyttet seg av kongen for å kjempe mot Stortinget.<ref>Side 87-88, Jens Arup Seip: [http://www.nb.no/nbsok/nb/0b44d01ce09b9c680bb3749fdf8f032f?index=2#87 Jens Arup Seip: Utsikt over Norges historie, 1: Tidsrommet 1814-ca. 1860], Oslo, Gyldendal, 1974.</ref>

[[Edvard Bull]] regnes som det motsatte ytterpunkt til Seip. Mens Seip ser historien «i ørneperspektiv», ovenfra og med tanke på den herskende klasse, er Bull mer opptatt av å se den «nedenfra». Bull er ifølge historiker [[Tore Pryser]] opptatt av de «de sosiale synsvinkler – ikke først og fremst for å forklare topp-politikken, men ut fra en annen oppfatning av hva norsk historie handler om: Menneskene i fortida, ikke bare statslederne».<ref>Side 12-13, Tore Pryser: ''Norsk historie 1800-1870 Frå standssamfunn mot klassesamfunn'', Det Norske Samlaget, Oslo, 1993</ref> Pryser antyder at et nedenfra-perspektiv vil handle om «matressurs, folkeauken, industrialiseringa, urbaniseringa, nye kommunikasjonsmåtar, moderne kapitalisme, «det store hamskiftet» på landsbygda, større geografisk og sosial mobilitet, framveksten av nye sosiale grupper,  folkerørsler som haugianere, thranittane og bondevenene».<ref>Side 13, Pryser</ref>