Redigerer Elektrisk isolator (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Lauffen-Frankfurt 1891i.jpg|mini|Skisse av isolatorene som ble benyttet for den første høyspentledningen fra Lauffen am Neckar til Frankfurt am Main i 1891. Den til venstre er ment for lavspenning på 55 V, mens den til høyre for spenning helt opp mot 25 kV. Legg merke til rillene som skulle fylles med olje.]]

De første elektriske systemer som gjorde bruk av isolatorer var [[telegraf]]linjer. En fant tidlig ut at om de elektriske trådene bare ble direkte festet til trestolpene, ville ikke lederne bli isolert fra hverandre godt nok, spesielt i fuktig vær. Pionerer som [[Thomas Edison]] (1847–1931) benytte glassflasker montert på bolter som ble satt inn i stolper eller trær. Etter som telegraflinjer fikk større utbredelse, begynte glassfabrikantene å produsere egnede isolatorer av glass.<ref  name=EI/>

Da en begynte å eksperimentere med høye spenninger for kraftoverføring, fikk en også nye problemer med isolatorene.<ref  name=EI/> Glass gikk i stykker ved høye temperaturer og klarte heller ikke å motstå høye spenninger.<ref name=WC>{{Kilde www | forfatter= | tittel=William Cermak | url=http://www.edisontechcenter.org/Cermak.html | besøksdato= 27. november 2016 | verk= |utgiver=Edison Tech Center | arkiv_url= |arkivdato=2010 |sitat= }}</ref> Løsningen lå i tsjekkisk [[keramikk]]. Keramikere ble leid inn for å lage [[porselen]]produkter for de nye erobringene innenfor elektroteknikken i 1880-årene. Det å endre på eksisterende porselensprodukter var bare en midlertidig løsning, da behovet for enda høyere spenninger gjorde seg gjeldende utover i 1890-årene.<ref  name=EI/> William Cermak (1856–1907) fra [[Tsjekkia]] ble sjef for [[General Electric]]s porselensfabrikk, hvor han sammen med ingeniørene oppfant isolatorer av porselen med flere skålformede utspring. Disse sørget for å holde deler av isolatorene tørre i regnvær. Dessuten ble også overflaten av isolatorene stor, og dermed økte også isolasjonsmotstanden. I 1893 lyktes det for Cermak å konstruerer isolatorer som kunne tåle 10 000 V.<ref name=WC/>

To år før dette hadde det blitt bygget en [[trefase]]t kraftledning fra Lauffen am Neckar til Frankfurt am Main med en spenning på 25 [[kV]]. Anledningen var den [[Den internasjonale elektrotekniske utstillingen i 1891]], som ble avholdt i Frankfurt.<ref name=MD2>{{Kilde www | forfatter=Martin Doppelbauer | url= http://www.eti.kit.edu/english/1376.php |tittel= The invention of the electric motor 1800-1854 – A short history of electric motors - Part 2 | besøksdato= 11. januar 2015 | verk=  |utgiver=Karlsruher Instituts für Technologie (KIT) | arkiv_url= |arkivdato= |sitat= }}</ref> Her ble det benyttet en spesiell type isolatorer med olje, se illustrasjon til høyre.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Alexander, Edward P. | utgivelsesår = 1995 | tittel = Museum Masters – Their Meseums and Their Influence | isbn = 0-7619-9131-X | utgivelsessted = London | forlag = AltaMira Press | url = | side=343 }}</ref> Det var imidlertid isolatorer av glass eller porselen uten olje, som hadde livets rett og som ble utviklet av en rekke fabrikanter utover på 1900-tallet.

[[Fil:NEKBEA.JPG|mini|Tverrsnitt av en H-kabel for 30 kV. Metallskjermen for hver av lederne kan sees.{{byline|G. Schäf}}]]

Det første kraftfordelingssystemet for underjordisk installasjon ble utviklet av Edison i 1882 i New York. Her ble det brukt [[kobber]]stenger, isolert med [[jute]] som de var innpakket i, som ble plassert i stive rør fylt med et stoff basert på [[bitumen]].<ref>"undergrounding electric lines" A J Pansini, ISBN 0-8104-0827-9, 1978</ref> Den britiske ingeniøren [[Sebastian Ziani de Ferranti]] (1864–1930) regnes som en av pionerene for utvikling av høyspentkabler. Ved byggingen av [[Deptford Generating Station]] for kraftforsyning i London, som ble påbegynt i 1887, ble slike kabler lagt ned i undergrunnen.<ref>{{Kilde www | forfatter= | url=http://www.gracesguide.co.uk/Sebastian_Ziani_de_Ferranti |tittel=Sebastian Ziani de Ferranti | besøksdato= 27. november 2016 | verk=  |utgiver=Grace's Guide  | arkiv_url= |arkivdato=28. juli 2016 | sitat= }}</ref> Disse var konstruert for en spenning på 10 000 V, og var dessuten de første papirisolerte kabler. Kabelen var bygget opp med to ledere viklet inn med brede papirbånd mettet med olje.

Ytterligere forbedring av isolasjonen i kabler ble gjort av den tyske ingeniøren Martin Höchstädter (1883–1973), som tok patent på en trelederkabel der hver leder hadde en skjerm utenpå isolasjonen. Dermed ble det elektriske feltet helt radielt gjennom isolasjon, mens tidligere kabler med en felles skjerm for alle lederne ga inhomogene og sterke feltforsterkninger som ødela isolasjonen. Denne kabelkonstruksjonen så dagens lys i 1914, og ble kjent som H-kabel. Andre oppfinnere fant ut at ødeleggelse av kabelen på grunn av termisk ekspansjon og sammentrekning kunne unngås om en tynn olje ble benyttet som impregnering. En fant på å trykksette oljen for kabelisolasjonen for å oppta disse materialspenningene, noe som gjorde at en på slutten av 1920-årene kunne anvende spenning på rundt 70 000 volt.<ref>{{cite book | title=Electrical Power Cable Engineering | date= 1999 | ISBN=0-8247-9976-3 | autor=William A. Thue | publisher=Marcel Dekker | page=15 | url=http://www.slideshare.net/hprabowo/electrical-power-cable-engineering }}</ref>