Redigerer Elegi (avsnitt)

==Elegier i antikken==
I [[antikken]] hadde elegien et strengt fastlagt [[metrikk|metrum]]; den besto av et varierende antall [[elegiske distikon]], som hver skulle ha et [[heksameter]] og et [[pentameter]]. Ellers kunne emnet og stemningen variere, men klagesangen var det mest utbredte. Når elegien besto av bare ett [[distikon]], ble diktet gjerne kalt [[epigram]]. [[Epigram]]mer ble blant annet brukt i gravskrifter.

Innholdsmessig kunne elegien variere mye. Hos [[Solon]] er den politisk, hos [[Theognis fra Megara|Theognis]] er den moraliserende, og kunne også være krigersk, filosofisk, og klagende. Hos romerske diktere ble elegien særlig en uttrykksform for ømme følelser og såre undertoner, et preg den siden har bevart.<ref name="aarnes"/> I den antikke formen kunne begrepet også omfatte [[Epitafium|epitafer]] (gravskrifter), sørgerlige og triste sanger,<ref>Nagy G. (2010): «Ancient Greek elegy» i: ''The Oxford Handbook of the Elegy'', red. Karen Weisman. Oxford: Oxford University Press, s. 13-45.</ref> og minnepoesi.<ref name="mack">Cuddon, J. A.; Preston, C. E. (1998): ''The Penguin Dictionary of Literary Terms and Literary Theory'', 4. utg., London: Penguin, ISBN 9780140513639, s. 253–255</ref> Den latinske elegien kunne også ofte være erotiske eller mytologisk i sitt vesen. Grunnet dens strukturelle potensial for [[Retorikk|retoriske]] effekter, var  elegiske [[kuplett]] også benyttet av både greske og romerske poeter for vittige, humoriske og satiriske emner.

Annet enn epitafer er eksempler på antikkens elegi som et sørgedikt blant annet [[Catullus]]' ''Carmen 101'', som var rettet til hans døde bror, og hans kjærlighetserklæringer til hans Lesbia, et dekknavn for ektefellen til en annen mann. Også nevnes må elegiene til [[Propertius]] om hans døde elskerinne Cynthia. [[Ovid]] skrev elegier som klagde på hans landsforvisning som han sammenlignet med en død.