Redigerer Ekteskap (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Shinto married couple.jpg|thumb|left|Et [[japan]]sk brudepar i tradisjonelle drakter under en [[shinto]]istisk [[bryllup]]sseremoni.]]
Former for ekteskap har siden forhistoriske tider blitt sett på som en ramme for samliv mellom [[mann]] og [[kvinne]]. I Europa var ekteskap først og fremst en sosial og økonomisk institusjon, ikke primært basert på romantisk kjærlighet. Fordelene lå i trygghet, arbeidsfellesskap, arv, allianser og sosial status. Økonomisk trygghet, omsorg og sosial sikkerhet var meget viktig, men også politiske og sosiale allianser. Kirken så ekteskapet som hellig og uoppløselig. Utenfor Europa hadde ekteskap mange av de samme praktiske fordelene som i Europa, men med kulturelle variasjoner. Det var først og fremst en sosial og økonomisk institusjon som sikret overlevelse, allianser og status, ikke primært romantisk kjærlighet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.norgeshistorie.no/enevelde/1203-ingenting-var-viktigere-enn-ekteskapet.html|tittel=Ingenting var viktigere enn ekteskapet         - Norgeshistorie|besøksdato=2025-11-23|språk=no|verk=www.norgeshistorie.no}}</ref>

I mange samfunn har det vært vanlig å inngå ekteskap som en [[allianse]] mellom to slekter eller to stammer. Ekteskap kunne tjene til å bevare eiendommer i slekten, eller få slått sammen to gårder, styrke politiske allianser eller utvide [[dynasti|kongehus]]. Derfor benyttet man seg av [[Arrangert ekteskap|arrangerte ekteskap]]. Dog har det vært vanlig at de som skal gifte seg, har fått godta eller avslå det foreslåtte ekteskapet. Men [[tvangsekteskap]] forekommer og er derfor blitt forbudt etter [[norsk lov]].<ref name=":2">[https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1991-07-04-47/KAPITTEL_1-4#%C2%A723 Ekteskapslovens § 23]</ref>

[[Romerriket|Antikkens romerske]] lov regulerte de [[Seksualitet|seksuelle]] forholdene mellom en mann og en kvinne på forskjellige måter (coniugium, vir e uxor, concubinatus, nuptiae og matrimonium), det beskrev sosiale forbindelsen, mann og hustru, mindre formelt samliv enn ekteskap, ekteskapsinngåelse og formelt ekteskap med fulle rettigheter. Barn og alle andre familiemedlemmer var underlagt [[patria potestas]] (farens makt). Kvinner kunne ikke gifte seg, samme hvor gamle de var, uten tillatelse fra familieoverhodet. romersk familierett og praksis utviklet seg over tid, spesielt i forhold til begrepet patria potestas (farens makt). Romersk familierett og praksis utviklet seg over tid, spesielt i forhold til begrepet patria potestas. Etter Romerrikets fall og frem til høymiddelalderen, ca. år 500 til 1100 e.Kr., ble det i Vest-Europa fulgt germanske [[Sedvanerett|sedvaner]], det vil si skikker som ble fulgt basert på tradisjon og sedvane, ikke skriftlige statlige lover.<ref>{{Kilde www|url=https://openyls.law.yale.edu/server/api/core/bitstreams/081f58b4-8bb1-48a4-a1ce-19e0a8b59345/content|tittel=YALE  LAW JOURNAL}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://archive.org/details/lawsexchristians0000brun|tittel=Law, sex, and Christian society in medieval Europe|etternavn=Brundage|fornavn=James A.|dato=1987|utgiver=Chicago : University of Chicago Press|isbn=978-0-226-07783-3}}</ref>

I [[Magnus Lagabøtes landslov]], et lovverk gjeldende for hele Norge gitt i 1276, beskrives lover for beredskap i Arvetallet. Her står det blant annet: ''Far og mor skal råde for bortgifting av døtrene sine, hvis de lever. Hvis de ikke lever, skal de nærmeste farsfrendene råde for det. Giftingsmannen skal fastsette [[medgift]] og tilgave for sin kvinnelige slektning på den måten de blir enige om.'' Giftingsmannen var den mannlige slektningen (far, bror eller verge) som juridisk og sosialt representerte kvinnen i ekteskapsforhandlinger. Medgift var eiendeler eller penger som kvinnens familie ga til mannen hun giftet seg med, det skulle sikre kvinnens økonomiske trygghet i ekteskapet. Tilgave var eiendeler eller gaver som brudgommen ga til bruden eller hennes familie. Det kunne være symbolsk som smykker, jord, husdyr eller økonomisk gave, det ble ansett som brudens [[særeie]] og skulle sikre henne økonomisk, spesielt hvis hun ble enke. ''Hvis en kvinne gifter seg uten samtykke fra sin far, bror eller mor, eller fra den som er hennes lovlige giftingsmann, da har hun forbrutt all den arv som kunne tilfalle henne fra den tid.'' Hvor lenge bryllup skal vare var også bestemt ved lov: ''Det er kjent for alle hvor store omkostninger som er mer vanlig i dette landet enn i andre, når det gjelder bryllupsfester, slik mange har erfart med store omkostninger og mye gjeld. Derfor kunngjør vi for alle at det nå er vedtatt over hele landet at ingen skal holde sitt bryllup lenger enn i to dager.''<ref>{{Kilde www|url=https://lovdata.no/dokument/NLO/lov/1274-06-24-nb/KAPITTEL_6#KAPITTEL_6|tittel=Magnus Lagabøtes landslov (bokmål) - V. Arvetallet - Lovdata|besøksdato=2025-11-24|verk=lovdata.no}}</ref>

I ekteskapet var kvinnen under mannens vergemål. Dette juridiske konseptet har eksistert i århundrer i mange rettssystemer i større eller mindre grad, i Belgia og Nederland frem til 1950-tallet. Blodskap var en hindring opp til fjerde grad, som utelukket søskenbarnekteskap.

Mye av ekteskapets stabilitet har basert seg på kvinnens avhengighet av mannens arbeid og inntekt, samt mannens fysiske overlegenhet over kvinnen, da [[normer]] og lovverk ikke beskyttet kvinner like godt som i dag, eller til og med diskriminerte kvinner. Dette forandret seg i stor grad etter at det på [[1900-tallet]] ble vanlig at kvinner fikk [[stemmerett]] og bedre utsikter til en arbeidsinntekt som kunne forsørge en familie. Det moderne ekteskapet kan være mer basert på romantisk [[kjærlighet]] enn på sosial og økonomisk avhengighet, derav en stor økning i antallet skilsmisser i forbindelse med [[Feminisme|kvinnefrigjøring]]. Det er også blitt vanligere å leve «papirløst» i [[samboerskap]].

Opprinnelig var et ekteskap en avtale mellom [[ætt]]er. I [[middelalderen]] ble det et [[religion|religiøst]] [[sakrament]], men også en nødvendighet hvis partene skulle oppfylle samfunnets verdslige lover. I dag er det for mange først og fremst en ren [[jus|juridisk]] [[kontrakt]], som under [[romerretten]]. Etter [[Tolvtavleloven]] var kvinnen sin manns eiendom. Hennes far solgte henne til ektemannen, og hvis ikke noe salg ble gjennomført, ble hun - etter loven om [[løsøre]] - etter et års forløp sin manns eiendom ved [[hevd]]. Dermed kunne ikke romerske kvinner råde over noen eiendom selv, og ved [[skilsmisse]] var de ille ute. Dette problemet løste romerske jurister ved å anbefale gifte kvinner å være hjemmefra tre dager i strekk hvert år. Da ble det ikke opparbeidet hevd, og dermed kunne kvinnen selv styre sin formue og eiendom.<ref>[[Hartvig Frisch]]: ''Europas kulturhistorie'' II (s. 96), Gyldendal norsk forlag, 1963</ref>

Rundt 1140 kom [[Den katolske kirke|kirke]]ns lovgivning som tillot to som ønsket å gifte seg, å love hverandre dette med Gud som vitne - ute på et jorde, om så var. Diskusjonen hadde gått høyt i kirken om hva som definerer et ekteskap: Blir det til ved [[samleie]]t eller ved partenes samtykke? Det var [[pave]] [[Aleksander III (pave)|Aleksander III]] (1159–81) som gjorde den siste løsningen til kirkens offisielle lære. Ifølge [[Paulus]] i [[Efeserbrevet]] 5,23-24 er ekteskapet et bilde på forholdet mellom [[Kristus]] og kirken, med kvinnen helt underordnet mannen: «''For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt.''»<ref>[https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2011/EPH/EPH.5 Efeserbrevet, 5,23-24, ''nettbibelen.no'']</ref> - og derved et [[sakrament]] og altså uoppløselig, med mindre det var inngått på feile premisser, som ved for nært slektskap eller [[impotens]]. Men i og med at ekteskapet gikk over fra å være en bindende avtale mellom to parter til å bli et kirkelig sakrament, var det mer passende å definere det gjennom en åndelig handling (samtykke) enn en fysisk handling (samleie). Samtykket ble dermed tilstrekkelig - verken kirkelig vielse, samtykke fra slekten eller løfte avlagt i vitners nærvær, var lenger nødvendig. Noen menn spekulerte i dette og lovet kvinnen ekteskap lørdagskvelden, for så i etterkant å benekte hele saken. Særlig i [[Bergen]] ses eksempler på slike ekteskap, fordi rettsdokumentene er bevart.
[[Fil:Brudeferden by Adolph Tidemand and Hans Gude.jpg|thumb|''[[Brudeferden i Hardanger]].'']]
Fra 1200-tallet anerkjente kirken ikke lenger festemål som tilstrekkelig grunnlag for ekteskap. Først gjennom lysning i kirken og etterfølgende [[bryllup]] ble ekteskapet lovlig og sikret eventuelle barn full [[arverett]].<ref>''Grunntrekk i norsk historie'' (s. 56), Universitetsforlaget, Oslo 1991, ISBN 82-00-21273-4</ref> I tillegg kunne paret få kirkelig vielse, men dette ble ikke obligatorisk før i [[1589]], altså lenge etter [[reformasjonen]].<ref>[[Sverre Bagge]] (2005): ''Mennesket i middelalderens Norge'', Aschehoug & Co, ISBN 82-03-23282-5, s. 100</ref> Men frem til [[1215]] hadde kirken gjort det svært vanskelig for folk i små bygdesamfunn å finne lovlige partnere. Kirkens regler gjorde det til [[incest]] å gifte seg med slektninger i inntil sjette ledd, altså seksmenninger – et enormt antall mennesker, som det også er vanskelig å holde oversikt over. Dette skyldtes imidlertid en misforståelse ved oversettelsen av reglene, for sjette ledd i [[Roma|romersk]] regning tilsvarer bare tredje ledd – altså tremenninger – etter [[germaner|germansk]] regning.<ref>Sverre Bagge: ''Mennesket i middelalderens Norge'', s. 121-22</ref>

Fra 1200-tallet fikk man ekteskapsbestemmelser også i verdslig lovgivning, blant annet står det at kvinner som inngår ekteskap uten sine foreldres samtykke, kan gjøres arveløse. På 1300-tallet fulgte de første spor til skikken med [[nattefrieri]], der et par ble regnet som forlovet om mannen stadig tilbrakte lørdagsnatten hos den samme kvinnen. Kirken nådde ikke frem med sin kritikk av skikken, og på begynnelsen av 1700-tallet var to tredeler av brudene i [[Hallingdal]], [[Rendalen]] og [[Ringerike]] [[gravid]]e eller hadde født barn.<ref>[[Bjørn Bandlien]] i «Sterke kvinner og impotente menn», ''[[Bergens Tidende]]'' 11. november 2006</ref>

I [[middelalderen]] fikk [[adel]]en behov for et troverdig system for å holde orden på [[arv]]erekker, noe bare kirkelig vielse kunne tilby. Ekteskap ble dermed et kirkelig anliggende, og vielsene ble derfor flyttet til kirkebakken og senere inn i kirkerommet. Innen senmiddelalderen hadde kirken overtatt [[jurisdiksjon]]en over ekteskapet, og dagens kirkelige vigsel er en videreføring av dette.<ref>[https://web.archive.org/web/20071008062803/http://www.apollon.uio.no/vis/art/2007_3/Artikler/ekteskap_partnerskap Harald Aas: «Ekteskapet uten teologisk forankring»], ''Apollon'' 3. oktober 2007</ref>