Redigerer Ekstremisme (avsnitt)

== Definisjoner ==
[[Fil:RAF-Logo.svg|miniatyr|Logo for den tyske venstre-ekstreme gruppen [[Rote Armee Fraktion]] (RAF)]]
[[Fil:Ku Klux Klan members march down Pennsylvania Avenue in Washington, D.C. in 1928.jpg|miniatyr|Medlemmer av [[Ku Klux Klan]] masjerer i Washington DC i 1928]]
Den britiske politiske filosofen [[Roger Scruton]] definerer ekstremisme som en

:«Vag term, som kan bety:

# Å ta en politisk ide til dens grenser, uavhengig av «uheldige» konsekvenser, upraktiske forhold, argumenter og følelser om det motsatte, og med intensjonen ikke bare å konfrontere, men også eliminere opposisjon.
# Intoleranse mot alle andre oppfatninger enn ens egen ...
# Bruk av midler for å nå politiske mål som setter til side aksepterte standarder for handling, særlig virkemidler som viser hensynsløshet overfor andres liv, frihet og menneskerettigheter.»<ref>Roger Scruton, ''The Palgrave Macmillan Dictionary of Political Thought'', tredje utgave, Houndsmill/New York: Palgrave Macmillan, 2007, s. 237.</ref>

Tysk ekstremismeforskning er preget av forskning på totalitær tankegang. Gjennom en definisjon som viser hva det definerte står i motsetning til (dvs. ikke er), defineres ekstremisme som en «fundamental avvisning av den demokratiske forfatningsstaten».{{tr}} Dette omfatter alle aktiviteter som retter seg mot grunnlover basert på en frihetlig demokratisk grunnorden. Den tyske ekstremismeforskeren Uwe Backes definerer ekstremisme som «politiske diskurser, ideologier og programmer som implisitt eller eksplisitt er rettet mot grunnleggende verdier eller regler og prosedyrer i demokratiske konstitusjonelle stater …».<ref>Uwe Backes, «Gestalt und Bedeutung des intellektuellen Rechtsextremismus in Deutschland», i ''Aus Politik und Zeitgeschichte'' (B 46/2001), Bonn 2001, s. 24.</ref>

Det norske [[Politiets sikkerhetstjeneste]] bruker ordene «ekstrem-» og «ekstremisme» om grupper eller individer som er villige til å bruke vold for å oppnå sine mål, uavhengig av hva disse målene er.<ref>Politiets sikkerhetstjeneste (2012) [[:s:Åpen_trusselvurdering_2012|Åpen trusselvurdering 2012]], fn. 1.</ref>

På bakgrunn av den observerte uklarheten i bruken av ekstremismetermen, skiller den norske forskeren [[Lars Gule]] mellom to hovedformer for ekstremisme: deskriptiv og normativ. Han definerer disse formene på følgende måte:

:«''Deskriptivt ekstreme posisjoner'' handler om posisjoner som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om den empirisk observerbare og analyserbare virkeligheten. Deskriptiv ekstrem''isme'' handler derfor om en mer eller mindre systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk forankret, virkelighetsoppfatning som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om virkeligheten.»<ref>Lars Gule, ''Ekstremismens kjennetegn'', Oslo: Spartacus, 2012, s. 29.</ref>

:«''Normativt ekstreme posisjoner'' er posisjoner som avviker sterkt fra omforente og godt begrunnede etiske, moralske, juridiske og politiske normer. Normativ ekstrem''isme'' handler derfor om en mer eller mindre systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk-filosofisk forankret, oppfatning som avviker sterkt fra våre best begrunnede og godt omforente etiske, moralske og politiske normer.»<ref>Lars Gule, ''Ekstremismens kjennetegn'', Oslo: Spartacus, 2012, s. 81.</ref>

Gule legger til grunn at det er vitenskapen som leverer «våre beste kunnskaper» og at menneskerettigheter og demokrati er «våre best begrunnede og godt omforente etiske, moralsk og politiske normer».

Det er likevel ikke noen alminnelig enighet om hvordan man skal definere ekstremisme i ulike faglige sammenhenger.