Redigerer Ekstraskatten av 1762 (avsnitt)

== Administrativ bakgrunn ==
=== Forordningen av 23. september 1762 ===
[[Fil:Riksarkivet, Ekstraskatten av 1762, forside.jpg|thumb|Forsiden av hovedmanntallet for Idd og Marker fogderi,1762.]]
Alle personer over 12 år skulle svare 8 skilling i måneden, og skatten skulle betales månedsvis i byene og kvartalsvis på landet. I den forbindelse ble [[magistrat]]/[[byfogd]] i byene og [[fogd]]en på landet pålagt å utarbeide et fullstendig skatteregister og hovedmanntall, basert på rodemestrenes lister i byene og sogneprestenes manntall på landet. Hver hovedperson skulle oppgi alle i sin husholdning som var over 12 år og deres stilling i husholdet, samt være ansvarlig for at det ble betalt skatt for dem. Uriktige opplysninger ville bli straffet med en bot på 10 riksdaler. Hovedmanntallene skulle attesteres av [[amtmann]]en, og deretter skulle det forventede skattebeløp innberettes til [[Rentekammeret]].

Uformuende og fattige skulle ikke utelates i manntallene, og det skulle ikke bli noe mindre innbetalt skatt på grunn av dem; enhver [[kjøpstad]] og ethvert sogn måtte frembringe det manglende beløp.  De fattige skulle anmerkes i manntallet med forklaring om deres tilstand, og magistraten/fogden skulle undersøke forklaringen og fordele deres skattebeløp på de mer formuende.

Til- og avgang, dvs. fylte 12 år, forandring av bolig samt dødsfall, skulle noteres for hver måned slik at [[oppebørsel]]en kunne forandres. Disse månedlige listene er en viktig kilde i tillegg til hovedmanntallene.

[[Sønnenfjells]] skulle skatten fra byene innbetales månedlig til [[Zahlkassen|Den norske zahlkasse]] i Christiania, og [[nordenfjells]] skulle den innbetales til henholdsvis Bergen og Trondheim [[stiftamtstue]], mot kvittering. På landet var fogden ansvarlig overfor amtmannen for sin kvartalsvise oppebørsel. I siste punkt i forordningen presiseres det at militæretaten, dvs. offiserer, helt skulle forbigås i disse manntallene, de skulle besørges gjennom [[generalkommissariatet|generalkommissariatene]] for [[Landetaten|Land]]- og [[Sjøetaten]]. Dimitterte over- og underoffiserer og de menige skulle føres på vanlig vis i manntallene.

I realiteten var det én begrensning av ekstraskatten som ikke kom frem ved forordningen. I brev fra Rentekammeret av 20. november 1762 ble [[samer|finner]] og allmue i Finnmark fritatt for ekstraskatten, mens embetsmenn, handelsbetjenter og andre formuende fremdeles måtte betale skatt.

=== Forordningen av 7. februar 1764 ===
Det var stor motstand mot ekstraskatten, og ved forordning av 7. februar 1764 ble det innført visse lettelser for «den gemeene Almue og de Fattige paa Landet».  [[Leilending]]er, [[husmann|husmenn]] og [[innerst]]er behøvde ikke lenger å skatte for hjemmeværende barn under 17 år. Bestemmelsen skulle gjelde fra 1. april 1764, men de som var fritatt skulle fremdeles føres i manntallene. Videre ble de samme gruppene, samt «Bønder-Karle paa de samlede Proprietair-Godser», fritatt for å være med på å betale for de fattige. Det skulle nedsettes kommisjoner bestående av amtmann, fogd, prost og to proprietærer som etter opptrukne regler i forordningen skulle fordele de fattiges skatt på de formuende som ikke var [[rangklasse|rangspersoner]]. Det ble videre innført en egen, forsterket beskatning av rangspersoner, avhengig av hvilken rang de tilhørte, som også skulle bidra til å dekke skatten for de fattige. 
=== Forordningene 1765 - 1772 ===
Forordningen av ''2. april 1765'' innførte ytterligere lettelser i beskatningen. Alle som tilhørte bondestanden skulle nå være fri for å betale ekstraskatt for barn og tjenestefolk som tjente under 10 riksdaler, samt for de fattige i sognet. Etter dette skulle derfor de fleste bare betale for seg selv, hustru og tjenestefolk som tjente mer enn 10 rdlr. Denne bestemmelsen hadde tilbakevirkende kraft og skulle gjelde fra 1. september 1764. Bestemmelsen om en kommisjon som utlignet skatten for de fattige, ble også fjernet, og etter dette var det på landet bare proprietærene ved store gods som skulle betale for de fattige, og da bare for dem på egen eiendom. Men fremdeles ble det presisert at alle som var ettergitt skatt, skulle føres i manntallene. Når det gjaldt ekstraskatt i byene og av rangspersoner ble det ingen endringer i forhold til de tidligere forordningene.

En nærmere bestemmelse angående ekstraskatten på landet i Norge ble gitt den ''3. juli 1767''. Her presiseres det at skatten fortsatt skal være den samme for allmuen og bondestanden på landet. Det ble imidlertid klaget over at det var store restanser i innbetalingen av skatten, og det ble derfor bestemt at etter 10. oktober 1767 skulle også denne skatten hefte på jorden eller grunnen, liksom de andre skattene. Videre ble personer utenfor bondestanden og bønder som «dertil have Evne» pålagt å betale en forhøyelsesskatt etter vilkår og tilstand, ikke mindre enn 2 rdlr. (dobbelt så mye som vanlig ekstraskatt) eller mer enn 20 rdlr. i året. Denne ''forhøyelsesskatten'' skulle fastsettes av amtmannen og to fornuftige og redelige menn bosatt i amtet.  Sogneprestene ble pålagt å utarbeide en fortegnelse over personer utenfor bondestanden med opplysninger om deres næring og sende denne til amtmannen, samt følge opp denne listen med til- og avgang. Etter ansetningen av forhøyelses ekstraskatt i amtet, skulle fogden få fortegnelsen over personene som skulle betale den og så stå for inndrivelsen av skatten.

Den ''14. november 1772'' kom den siste forordningen angående ekstraskatten av 1762. Der ble det kunngjort at på grunn av de dårlige tidene i Norge skulle ekstraskatten «aldeles bortfalle» fra denne dato, både i byene og på landet, og også restansene skulle bortfalle. Rangskatten skulle imidlertid fortsatt svares etter forordningene 7. februar 1764 og 12. juni 1770. Den opphevete skatten ble så omgjort til en frivillig avgift for de neste 6 år fra 1. januar 1773. Alle hovedpersoner og enkeltpersoner som ble ansett som formuende, skulle avlegge en erklæring om hvor meget de frivillig ville betale, og deres svar og tilbud skulle føres i to særskilte registre.