Redigerer Ekofiskfeltet (avsnitt)

== Historie ==

=== Forspillet ===

Funnet av det store gassfeltet [[Groningen (gassfelt)|Groningen]] på nederlandsk sokkel i 1959 gjorde at flere av de store selskapene var interessert i å lete i Nordsjøen.
I engelsk sektor av Nordsjøen startet leting etter olje og gass i 1964, noe som førte til funn av gassfeltene ''West Sole'' i 1965, ''Leman'' tidlig i 1966, ''Indefatigable'' i midten av 1966, ''Hewett''
sent i 1966 og ''Viking'' i 1968.<ref name=SPE8120/>

Genevekonvensjonen av 1958 hadde skissert grunnleggende prinsipper for delingen av kontinentalsokkelen, men ytterligere forhandlinger var nødvendige før landene
rundt Nordsjøen ble enige om rettighetene til hvert land.  I 1965 inngikk Norge avtaler med Danmark og England om [[delelinje]]r, der en ble enige om å følge [[midtlinjeprinsippet]]. 

I første halvdel av 1960-tallet utførte flere selskap seismiske undersøkelser i Nordsjøen.  Undersøkelsene bekreftet av sedimentære strukturer bredde seg nordover i Nordsjøen og ga
mulighet for forekomster av gass og olje.   

Våren 1965 utlyste det norske Industridepartementet 278 blokker for leting i norsk sektor av Nordsjøen.<ref name=SVG4A>[[#SVG4|:G. Roalvam og K. Øye Gjerde ; ''Stavanger bys historie 4'']] s.57ff </ref>

Konsesjon til leting og prøveboring ble gitt til ni industrigrupper i august 1965, i tilsammen 78 blokker. Blant de store aktørene var [[Esso]], [[Royal Dutch Shell|Shell]], [[Gulf Oil|Gulf]] og [[Caltex|Caltex-gruppen]] (Texaco og Chevron).  
Fra norsk side var [[Norsk Hydro]] med i [[Petronord|Petronord-gruppen]], sammen med blant annet franske [[Elf Aquitaine|Elf]]. Esso var først ute med boring, da plattformen [[Ocean Traveler]] startet boring på blokk 8/3 den 19. juli 1966.<ref name=SVG4A/>

=== Leting og funn ===

Den såkalte Phillipsgruppen (Phillips Group Norway) søkte om lisens på blokkene 7/8, 8/1, 16/11, 17/12, 8/8, 8/10 and 8/11 samt 1/5, 2/4, 2/7 og 
7/11.<ref name=SPE8120>{{kilde artikkel|forfattere = W.L. Heidbreder|tittel = The Development History of Greater Ekofisk|publikasjon = SPE 8120 presentert på European Offshore Petroleum Conference and Exhibition|år = 1978}}</ref>
Gruppen var i 1967 sammensatt av de følgende selskapene:

{| class="wikitable"
|-
! Selskap
! Nasjonalitet
! Andel
|-
| Phillips Petroleum Company Norway 
| USA
| 36,960 %
|-
| American Petrofina Exploration Company Norway
| USA
| 30,000 %
|-
| Norske Agip A/S
| Italia
| 13,040 %
|-
| Elf Aquitaine Norge A/S
| Frankrike
| 8,094 %
|-
| Norsk Hydro a.s.
| Norge
| 6,700 %
|-
| Total Marine Norsk A/S
| Frankrike
| 4,047 %
|-
| Eurafrep Norge A/S
| Frankrike
| 0,456 %
|-
| Coparex Norge A/S
| Frankrike
| 0.399%
|-
| Cofranord A/S
| Frankrike
| 0,304 %
|}

De seks siste selskapene, franske og norske, utgjore Petronord-gruppen. 

I enkelte brønner på Cod-feltet hadde Phillips funnet spor av olje og gass, men fram til sommeren 1969 var det ikke funnet drivverdige funn i norsk sektor. Det var da boret tilsammen 32 brønner i norsk del av Nordsjøen.<ref name=SPE8120/>  
Selskap som Elf, Shell og Phillips 
gjorde forberedelser for å trekke seg ut av oljeletingen.  For Phillipsgruppen gjensto imidlertid én brønn på boreprogrammet, som selskapet var forpliktet til å gjennomføre.  Kontrakten som Phillipsgruppen hadde med
riggselskapet ''Odeco'' var også slik kostnaden var den samme enten riggen ''Ocean Viking'' boret eller ikke.  Phillips bestemte seg derfor å bore den første brønnen i blokk 2/4, der seismikken viste en struktur
over en saltdom.  En stor gasslomme gjorde boringen problematisk, og det måtte foretas flere boringer ut over høsten. 
I brønnen som da ble kalt 2/4-1AX (senere omdøpt til 2/4-2) ble det funnet indikasjoner på olje i et 215 meter langt intervall, som startet på et dyp omkring 3050 meter under sjøbunnen.<ref name=SPE8120/>  
Lille julaften 1969 fikk Industridepartement melding om at [[brønntest]]ene viste
et gigantfunn.<ref name=SVG4A/>  Nyheten om størrelsen på funnet ble imidlertid ikke offentliggjort før i juni 1970.  Aftenposten hadde på førstesiden 2. juni overskriften  «''Nordsjøfunnet over all forventning.  Prøveresultat: Et gigant-felt''».<ref name=AFT1>[http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php Aftenposten arkiv (krever abonnemenet)] Aftenposten onsdag 3. juni 1970</ref>
Den daglige produksjonen fra hver brønn på feltet ble anslått til å kunne være mellom 8000 og 10000 fat.  Forventet utvinningsgrad ble estimert til å ligge mellom 15 og 22 %.<ref>{{kilde www|url=https://ekofisk.industriminne.no/nb/phillips-offentliggjor-gigantfeltet/ |tittel=Phillips ofentliggjør gigantfeltet |utgiver = Industriminne Ekofisk |besøksdato = 2020-02-27 }}</ref>

De nærliggende feltene Vest Ekofisk, Eldfisk og Tor ble alle funnet i 1970.<ref name=NPDFAKTA/>  Edda sørvest for Ekofisk og Albuskjell i nordvest ble begge funnet i 1972.  

=== Navnet Ekofisk ===

De tildelte blokkene ble av Phillips i letefasen gitt navn i alfabetisk rekkefølge, og meningen var å gi feltene fiskenavn.  Da det ble gjort funn i blokk ''C'', brukte en navnet ''Cod'', engelsk for torsk.
Å finne en fisk på bokstaven ''E'' var imidlertid vanskeligere, da ''Eel'' (ål) alt var brukt for en struktur på blokk 2/7.  En ansatt ved Phillips-kontoret i London, Earl Walters, foreslo da ''Ekofisk'',
og dette navnet ble sittende.<ref name=ENAVN>{{kilde www|url=https://ekofisk.industriminne.no/nb/hvorfor-heter-det-ekofisk/ |tittel=Hvorfor heter det Ekofisk? |utgiver = Norsk Oljemuseum: Industriminne Ekofisk |besøksdato = 2020-02-27 }}</ref>

=== Produksjonsstart ===
[[Fil:Ekofisk (TELE.1990-2-438).jpg|thumb|Ekofisktanken]]
Tillatelse til prøveproduksjon ble gitt 2. april 1971. Et offentlig utvalg som skulle forhandle om produksjonsavgift til den norske stat ble nedsatt samme dag. Statsminister [[Trygve Bratteli]] åpnet produksjonen offisielt på den flyttbare riggen ''Gulftide'' 9. juni, men på grunn av tekniske problemer kom ikke produksjonen i gang før 15. juni.<ref>{{Kilde www|url=https://ekofisk.industriminne.no/nb/offisiell-apning-av-norsk-oljeproduksjon/|tittel=Offisiell åpning av norsk oljeproduksjon|besøksdato=2022-06-09|dato=2017-09-14|etternavn=|språk=nb-NO|verk=Ekofisk}}</ref> ''Gulftide'' var den første mobile riggen i verden som ble brukt til offshore produksjon, og ikke bare til boring og testing.<ref name=SPE8120/>

Plan for utbygging og drift ([[Plan for utbygging og drift|PUD]]) ble godkjent 1. mars 1972.<ref name=NPDFAKTA/>

I den første produksjonsperioden ble volumene sendt til tankskip, via to lastebøyer (SMBs = Single Bouy Moorings) forankret på havbunnen og plassert henholdsvis 2,4 og 2,8 kilometer fra ''Gulftide''. Værforholdene i Nordsjøen ga imidlertid problemer med å få oljen fra rigg til skip, og produksjonen måtte ofte stanses. Løsningen ble å konstruere en bunnfast tank med rom for store volum olje under plattformen.

Ekofisktanken var den første i en rekke av betong-konstruksjoner for Nordsjøen.  Tanken var utviklet av norske ingeniører og hadde en revolusjonerende design. Tidligere konstruksjoner på andre felt til havs hadde vært dominert av stål. Byggingen av Ekofisktanken startet i [[Jåttåvågen]] i Stavanger i juni 1971, med planlagt ferdigstillelse 1. august 1972. På grunn av usikkerhet knyttet til styrken i konstruksjonen sprakk tidsplanen med nesten ett år; tanken ble installert på feltet i juli 1973. Ni lagerceller er plassert i midten av tanken, og rundt disse er det en vegg med store huller som fungerer som bølgebryter. Tilsammen kan tanken romme {{formatnum:160000}} m³.<ref name=SPE8120/>

I januar 1972 var fire brønner i produksjon.<ref name=SPE8120/>  

=== Feltutbygging ===

Feltet ble produsert med lastebøyer fram til april 1974.  I 1971 var arbeidet begynt med å bygge og installere tre boreplattformer, ''A'', ''B'' og ''C'', én produksjonsplattform ''FTP'' (Field Terminal Platform) og
et flammetårn.   

Et offentlig utvalg (Ekofisk-utvalget) var nedsatt av Industridepartementet alt i 1970 for å utrede alternative muligheter for ilandføring av oljen.  Arbeidet ble avsluttet i februar 1972, med
en konklusjon om at markedet ikke var tilstrekkelig stort til å forsvare en ilandføring i Norge.<ref name=NOU>{{kilde www|url=https://www.nb.no/items/edb901c91e0b3d53cd2d74c2d0b72773?page=0 |tittel= NOU 1972: 15 Ilandføring av petroleum | besøksdato=2020-02-28 | utgiver=Industridepartementet}}</ref>
Dybden på [[Norskerenna]] ville også være en stor teknisk utfordring.  
Utvalget anbefalte derfor at en fulgte Phillips' ønske om en ilandføring av oljen i Teesside i England, der selskapet hadde et raffineri.  Avstanden til Teesside fra Ekofisk er 345 kilometer, og det var knyttet 
betydelig økonomisk og teknisk risiko til arbeidet med å legge rørledningen også til Teesside. 

Selskapet ''Norpipe a.s.'' som fikk ansvaret for å legge rørledningen var eid 50/50 av Phillipsgruppen og [[Equinor|Statoil]].  Arbeidet med leggingen til Teesside startet i mai 1973 og ble fullført i mai 1974.<ref name=SPE8120/>
Legging av gassledningen til Emden i Tyskland startet i april 1974 og avsluttet i august 1977.  Avstanden til Emden er 420 kilometer.

De omkringliggende feltene i Ekofiskområdet ble alle knyttet til Norpipe, gjennom rørledninger til et felles prosesseringsanlegg på Ekofisk FTP.  I 1981 ble også [[Valhallfeltet]] utenfor Ekofiskområdet koblet
til Norpipe, via Ekofisk.  

=== Gassinjeksjon ===

For å øke utvinningen ble det i 1974 installert kompressorer for re-injeksjon av gass.  Kompressorene kunne generere et injeksjonstrykk på {{formatnum:9200}} psia (ca 634 bar), 
noe som på installasjonstidspunktet var verdensrekord.<ref name=SPE8120/>  Den første installasjonen var fullført i juni 1974, men en redesign ble nødvendig på grunn av vibrasjoner i installasjonen.  
Det tilpassede utstyret kom i drift i februar 1975, men kunne da ikke nå det opprinelige maksimale injeksjonstrykket. Injeksjonsegenskapene (injektiviteten) til brønnene var imidlertid bedre enn 
først antatt, så det ekstra høye injeksjonstrykk viste seg unødvendig.  

=== Vanninjeksjon ===
[[Fil:Ekofisk 2-4 K (DEX KF 000635).jpg|thumb|Ekofisk 2/4 K og 2/4 B]]
Våren 1981 ble det startet et pilotprosjekt med vanninjeksjon, ved hjelp av én injektor og tre produsenter.<ref name=SPE13120>{{kilde artikkel|forfatter=L.K. Thomas, T.N. Dixon, C.E. Evans, M.E. Vienot|tittel=Ekofisk Water Pilot|publikasjon = Journal of Petroleum Technology |år=1987|hefte=February}}</ref>
Formålet var å se om vanninjeksjon kunne brukes for å opprettholde trykket i reservoaret, for dermed å øke utvinningen.
Det var knyttet betydelig usikkerhet til hvordan kritt-reservoaret ville oppføre seg under injeksjon av sjøvann.<ref name=SPE90014>{{kilde artikkel|forfatter=G. Hamon|tittel=Revisiting Ekofisk and Eldfisk Wettability|publikasjon = SPE 90014 presentert på SPE Annual Texchnical Conference and Exhibition, Houston|år=2004}}</ref>
I 1983 godkjente myndighetene en plan for vanninjeksjon.<ref name=NOFAKTA/>  

Ekofisk 2/4 K er hovedinstallasjonen for vanninjeksjon og har vært i drift siden 1987.  

=== Ulykker ===
22. april 1977 var det en ukontrollert utblåsning fra Ekofisk 2/4 B. [[Bravo-utblåsningen]] pågikk i åtte døgn før det lyktes amerikanske brønndrepere å stoppe oljestrømmen. Denne utblåsningen er fortsatt det største oljeutslippet på norsk sokkel.<ref>Norges offentlige utredninger - NOU 1977: 47, Bravorapporten, Universitetsforlaget.</ref>

På nabofeltet Edda inntraff det en katastrofe 27. mars 1980, da den [[Halvt nedsenkbar plattform|halvt nedsenkbare]] boligplattformen [[Alexander L. Kielland (plattform)|Alexander L. Kielland]] kantret i uvær. 123 av de 212 om bord omkom.<ref>Næsheim, Thor (leder); Moan,Torgeir; Kloster,Aksel; Bekkvik, Per; Øveraas, Sivert: «Alexander L. Kielland»-ulykken/ tilleggsuttalelse / fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 28. mars 1980 ; Tilleggsuttalelsen er avgitt til Justis- og politidepartementet 3. november 1983, Norges offentlige utredninger, NOU 1983, 53, Universitetsforlaget, 1983.</ref>

I mai 1990 mistet en mekaniker livet i en arbeidsulykke på Ekofisk 2/4 W.<ref>{{kilde www| url=https://ekofisk.industriminne.no/nb/dodsulykke-under-arbeid/ |tittel=Dødsulykke under arbeid | utgiver=Industriminne Ekofisk |besøksdato=2020-03-01}}</ref>

8. juni 2009 kjørte brønnstimuleringsfartøyet «Big Orange XVIII» i høy fart og uten kontroll inn i et område med flere plattformer. Skipet var bare få meter fra å kollidere med plattformer der hundrevis av oljearbeidere lå og sov. 2/4-W (Whisky-plattformen) måtte i etterkant rives pga. av sammenstøtet.<ref>Kvitrud, Arne. "Collisions between platforms and ships in Norway in the period 2001-2010." ASME 2011 30th International Conference on Ocean, Offshore and Arctic Engineering. American Society of Mechanical Engineers Digital Collection, 2011.</ref>

=== Innsynkning av havbunnen ===

I løpet av 1984 begynte en å registrere en innsynkning av havbunnen på feltet, forårsaket av trykkfallet i reservoaret generert av produksjonen. En [[deformasjon|plastisk deformasjon]] av
kritt-bergarten i reservoaret hadde ført til at mange porer hadde kollapset.<ref name=SPE17852>{{kilde artikkel |forfatter=A.M. Sulak, J. Danielsen |tittel=Reservoir aspects of Ekofisk subsidence |publikasjon = Journal of Petroleum Technology | år=1989 |bind = 41|hefte = 7}}</ref>
Sammentrykningen av reservoaret hadde blitt transportert til overflaten av de mellomliggende bergartene.  Innsynkningen var merkbar i et område rundt plattformen med en diameter på 6 kilometer, med en endring på 1 - 2,5 meter.<ref name=OTC5652/>
I 1985 begynte et systematisk program for å overvåke innsynkningen og forberedelser for å sikre installasjonene mot effektene.

Basert på observasjoner og teoretiske modeller ble det anslått at en oppjekking av plattformene på 6 meter ville være tilstrekkelig for å kompensere for eksisterende og framtidig 
innsynkning.<ref name=OTC5652>{{kilde artikkel |forfatter= A.G. Smith, T.E. Smith, T. Monshaugen|tittel=Ekofisk subsidence: Conceptual and design considerations along the road to jacking |publikasjon = OTC-5652-MS presentert på Offshore Technology Conference, Houston, Texas | år=1988}}</ref>
Oppjekking av samtlige stålplattformer ble utført i 1987, i to operasjoner uten at produksjonen stanset. 
Ekofisktanken (2/4 T) fikk i 1989 montert en ekstra beskyttelsesvegg. 

Innsynkningen har vært på opptil 0,4 meter per år, men vanninjeksjon i reservoaret har nå redusert innsynkningen til 0,1 meter per år.{{tr}}  I 2020 oppgir Oljedirektoratet at samlet innsykning er på over 10 meter midt i feltet 
og er ventet å fortsette, om enn i mindre omfang.<ref name=NPDFAKTA/>

De nyere plattformene på senteret (2/4 X, 2/4 J, 2/4 M, 2/4 Z og 2/4 L) ligger betydelig høyere over sjøoverflaten enn den gamle delen av komplekset. Operatøren planlegger videre utbygging av komplekset for å erstatte eldre plattformer og 
sikre produksjonen ut lisensperioden (2028).

=== Permanent seismisk monitorering ===

I 2010 ble det installert et system for permanent [[seismikk|seismisk monitorering]] på havbunnen på Ekofisk, kalt Ekofisk LoFS 
(''Life of Field Seismic'').<ref name=CGM>{{kilde www | url=https://www.cgg.com/technicalDocuments/cggv_0000017552.pdf | tittel=Ekofisk life-of-field seismic: Operations and 4D processing | utgiver=cgg.com | besøksdato=2020-03-01 | arkiv-dato=2020-09-28 | arkiv-url=https://web.archive.org/web/20200928175044/https://www.cgg.com/technicalDocuments/cggv_0000017552.pdf | url-status=død }}</ref>
Over 200 kilometer med seismisk kabel med tilsammen 4000 sensorer er lagt ut på havbunnen og dekker et område på over 60 kvadratkilometer over feltet.  I løpet av 2010-2013 ble det samlet inn seks «årganger» av seismiske data. En sammenstilling av disse kan
brukes til å kartlegge endringer i trykk- og væskeforhold i reservoaret, i såkalt [[4D-seismikk]].