Redigerer Ekkolokalisering (avsnitt)

== Ekkolokalisering hos dyr ==
[[Biologi]]ske grupper som [[tannhvaler]] og [[flaggermus]] er eksempler på [[pattedyr]] som har utviklet et sanseapparat  som bruker ekkolokalisering. Hos tannhvalene sitter ekkolokaliseringsorganet som sender ut klikkelydene i pannekulen, som kalles en ''melon'' eller ''hvalmelon'' og består av et fett (kalt ''akustisk fett'') som trolig forsterker lyden. Det kan også tenkes at [[bardehvaler]] har utviklet en primitiv form for ekkolokalisering, men dette er fortsatt kun en [[teori]] som det ikke er ført bevis for.

Ved hjelp av ekkolokalisering kan tannhvaler og flaggermus nøyaktig bestemme hvor de er og hvor et eventuelt bytte befinner seg. De kan således lett orientere seg i stummende mørke. Ekkolokalisering kan forklares ved at dyret sender ut en serie med [[lydbølge]]r, som reflekteres tilbake når det treffer noe, eksempelvis en [[fisk]] eller noe annet. De reflekterte lydbølgene blir så omdannet til et bilde av det de traff i dyrets hjerne. Bildet gir kunnskap om både avstand, størrelse og eventuell bevegelse.

=== Ekkolokalisering hos tannhval ===
Hos hvaler (først oppdaget hos [[tumler]] i [[1947]]<ref name="Frantzis ''et al.'' (2002)">Frantzis, A., Goold, J. C., Skarsoulis, E. K., Taroudakis, M. I., & Kandia, V. (2002). Clicks from Cuvier’s beaked whales, Ziphius cavirostris (L). ''The Journal of the Acoustical Society of America'', '''112'''(1), 34-37. http://www.pelagosinstitute.gr/gr/pelagos/pdfs/Ziphius_clicks.pdf</ref>) kan ekkolokalisering deles inn i to typer; ''fløyting'' og ''klikking''. Fløytingen består av kontinuere [[FM]] lyder, med en [[frekvens]] på opp mot 60 [[kHz]]. Ikke alle hvaler kan fløyte, men hos de hvaler som kan det, følger gjerne fløytelyden klikkingen. Klikkingen består av korte [[smalbånd]]slyder (40–200 [[µs]]), med en frekvens på 35-160 kHz (avhengig av art, jo mindre des mer høyfrekvent) og en intensitet på 150-227 [[desibel|dB]]. I praksis betyr dette at ulike arter har ulik nytte av sin biosoner. Store arter har lenger rekkevidde, men får trolig en mindre detaljert bilde tilbake. Mennesker kan ikke oppfatte ultralyd uten bruk av audioelektroniske hjelpemidler, men i beste fall høre lyd i området 20 [[Hz]]-20 kHz.

I praksis sendes klikkene ut fra melonen, som forsterker lyden og trolig fungerer som en retningsstyrt [[parabolantenne]]. Ekkorefleksene mottas gjennom den nedre kjeven, der den bakre delen også har et hulrom som består av akustisk fett. Derfra sendes informasjonen til hjernen, som så omdanner den til et «bilde» dyret kan forstå.

I senere tid har en rekke forskere stilt spørsmål ved bruken av moderne audioelektroniske navigasjonsapparater som bruker ultralyd og [[infralyd]] (lavfrekvent lyd), fordi man kan tenke seg at disse kan være en medvirkende årsak til at stadig flere hvaler feilnavigerer og strander (havner på land). Det finnes blant annet klare indkasjoner på at [[blekhodenebbhval]]er har strandet som følge av [[sonar]]bruk. Konkrete svar på gåten finnes imidlertid fortsatt ikke. Det er også et problem at eksempelvis [[delfiner|delfinenes]] ekkolokaliseringsorgan ikke er så fintfølende at dyra registrer fiskenett og lignende. Det hender derfor alt oftere at slike dyr havner i [[trål]]posen til [[tråler|fiskefartøy]] og drukner.