Redigerer Ekebergskråningen (avsnitt)

== Historikk og kulturminner ==
Mange av [[fortidsminne]]ne i Ekebergskråningen er såkalte [[oldtidsminne]]r. De eldste skal ifølge [[Riksantikvaren]] være rundt 10 400 år gamle. Mest kjent er et [[Helleristningene på Ekeberg|helleristning]]sfelt fra [[steinalderen]]. Hovedstadens tidligste bosetningsplasser er funnet i tilknyting til Ekebergskråningen og Ekebergplatået. Området er ellers omtalt i [[sagalitteratur]]en og i andre Middelalderskrifter. 

=== Forhistorisk tid ===
Ekeberg er et av Oslos eldste bosetningsområder. Ekebergskråningen kan skilte med hovedstadens største antall steinalderlokaliteter, de eldste er datert til rundt 8400 før Kristus – 2000 år yngre enn de eldste steinalderlokalitetene vi kjenner til fra [[Norge]] som helhet.

Like sørøst for [[Sjømannsskolen]], ligger hovedstadens eneste veidesristningsfelt. Da disse helleristningene ble gjort for 5-6000 år siden, stod havet rundt 50 meter høyere enn i dag. 

Fra [[bronsealder]]en og den påfølgende [[jernalderen]] finnes det bevart en rekke fortidsminner på sletta og i skråningen mot fjorden: blant annet er det registrert ca. 230 [[skålgrop]]er og ca. 60 [[gravhaug]]er som i dag er fredet. Det er også avdekket hustufter på rundt 3000 år i tilknytning til hovedbølet på [[Ekeberg gård (Oslo)|Ekeberg gård]] i det nordvestre hjørnet av Ekebergplatået.

===Middelalderen===
I [[middelalderen]] tilhørte Ekebergskråningen etter alt å dømme [[Middelalderbyen Oslo]]s takmarker – et området utlagt til allmenning for byens befolkning, der bufeet kunne beite og byborgerne sanke ved og mose til husholdningen. Jamfør Oslos takmarker slik de er beskrevet i [[pergament]]håndskrifter fra middelalderen, med referanse til [[Magnus Lagabøtes bylov]] fra 1270-tallet. Delelinjen mellom Oslos takmarker og gårdene lenger øst ser ut til å ha strukket seg fra området ved dagens [[Lodalen (Oslo)|Lodalsbruer]], oppover nordskrenten av Ekeberg ([[Ekebergskrenten]]) og ned vestskråninga (Ekebergskråningen) til [[Bunnefjorden]] ved «vagen»/«Threllaborghar». Ifølge middelalderhistoriker [[Tore Vigerust]] viser «vagen» til [[Alnaelva]]s utløp i [[Bunnefjorden]], mens «Threllaborghar» lå like ved Alnautløpet.<ref>{{kilde www |url=http://www.vigerust.net/oslo/oslo1276_takmark.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-09-16 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20071210192243/http://www.vigerust.net/oslo/oslo1276_takmark.html |arkivdato=2007-12-10 }}</ref> 

===Etterreformatorisk tid===
I øvre delen av skråningen ligger en svakt hellende, vestvendt slette der man har antatt at den blodige kampen der svenskene slo nordmennene/danskene i 1567 utspilte seg – som en del av [[den nordiske syvårskrig]]. Sletta går under navnet [[Svenskesletta]] på folkemunne. Om kampen virkelig stod på Svenskesletta, er man usikker på. 

På 1600-tallet ser Ekebergskråningen ut til å komme innunder den gården som omtales i kildene som Munkehagen, nærmere bestemt [[Søndre Munkehagen]]. Ca. 1700 ble Christian Stockflet eier av Braattum (Braatten). Grensen mellom Munkebråten Søndre og Braatten var en grensebekk som er der dagens Ekebergrestaurant står. Ved Christian Stockflets død i 1704 arver hans enke. Senere er det barna som står som eiere. Ved Matrikkel utkast i 1723 nevnes [[Jomfrubråten gård|Jomfrubraaten]]. Hvem jomfruen var, er antakelig Isabella Stockfleth som var eier frem til 1729. [[Kongshavn]] og [[Sjursøya]] fulgte Jomfrubråten. Sjursøya ble utskilt fra Jomfrubråten i 1741, mens Kongshavn ble utskilt i 1747, men senere lagt til igjen. Svenskestua, husmannsplass med navn etter før nevnte Svenskesletta, dukker opp i kildene fra 1881 som en plass under Jomfrubråten.

=== Nyere tid ===
I [[1889]] ble Jomfrubråtens marker kjøpt opp av Kristiania kommune av dødsboet til [[Konsul (diplomati)|konsul]] [[Lorenz Meyer]], for å sikre Ekebergskråningen som friluftsområde for befolkningen, og som en grønn profil mot byen og fjorden.  Kjøpet av det 800 [[dekar]] store området ble fattet av formannskapet med 8 mot 6 stemmer, for å få et område «...hvori Byens befolkning kan søge hen for at nyde frisk luft og Adspredelse i en smuk Naur.» I begrunnelsen for kjøpet heter det også at man vil hindre at «... Skogen bliver ganske uthugget og bedækket med en uskjønn Bebyggelse.» Ekebergskråningen bærer i sin helhet gårdsnummer 152 (Jomfrubråten).

I [[1917]] ble [[Sjømannsskolen]] reist, Ekebergskråningens (og hele Ekebergåsens) iøynefallende landemerke. Samme år åpnet [[Ekebergbanen]] med sporveisrute fra Kristiania, gjennom [[Grønland (Oslo)|Grønland]], tvers gjennom det opprinnelige Oslo (dagens [[Gamlebyen (Oslo)|Gamlebyen]]), forbi [[Gamlebyen kirke]] og [[Oslo hospital]], og derfra på skrå opp langs Ekebergskråningen og frem til [[Sæter (Oslo)|Sæter]] som ligger godt innpå det langstrakte Ekeberg-/Nordstandplatået.

I årene 1927-1929 ble [[Ekebergrestauranten]] bygget. Restauranten er i dag Norges eldste eksisterende funkisbygg, og ved siden av [[Ingierstrand bad]] landets mest typiske [[funksjonalisme (arkitektur)|funksjonalistiske]] anlegg.

I 1940-45 var Svenskesletta og området ovenfor – den såkalte Ridesletta – tysk gravlund, derav tilnavnet Tyskerkirkegården. Trappeanlegget/alteret mellom de to slettene er nokså intakt. Her ble det utøvet seremonielle handlinger i forbindelse med gravlegging av tyskere. Da tyskergravene (litt under 3000 lik) ble flyttet til [[Alfaset]] i 1952, ble slettene ovenfor og nedenfor tyskertrappene frigjort til rekreasjon. Den nedre sletta, Svenskesletta, ble tatt i bruk av hundeeiere. På denne sletta er det ikke båndtvang, og hundene kan springe fritt omkring; derav tilnavnet Hundesletta. Den øvre sletta ble tatt i bruk som rideslette, for rideskolen på Ekeberg opprettet 1964. Her avholdes jevnlig turneringer.