Redigerer Eivind Groven (avsnitt)

== Liv og arbeid ==
=== Barndom og oppvekst ===
[[Fil:FeleHel (2).jpg|thumb|Både Eivind Groven og flere i hans familie spilte Hardingfele. {{Byline|Frode Inge Helland}}]]

Eivind Groven ble født på garden Groven i Gøytilsgrend, nær grensa til Ytre Vinje og fem km fra Åmot som er nærmeste tettsted. Garden ligger oppe i lia, ovenfor ''Gøytilshylen'' der elva Tokke gjør en sving og går videre mot Dalen. Før 1956 da tokkeutbygginga kom i gang og elva ble lagt i rør, var å-susen, som varierte noe i styrke avhengig av vannføring og værlag, en konstant fantasieggende bakgrunnsmusikk på Groven.

Eivind var den yngste av fem brødre. Faren var lærer og gardbruker, Olav Aasmundsson Gøytil (1865&ndash;1947) og moren var Aslaug Rikardsdotter (født Berge, 1863&ndash;1946). Fra begge foreldrene tok Groven i arv en allsidig folkemusikalsk tradisjon som strakte seg mange generasjoner bakover. Morfaren, [[Rikard Aslaksson Berge]] (1815&ndash;1902) som hadde garden Berge på [[Rauland]], var svært kulturbevisst. Han satt inne med en stor mengde verbalt og musikalsk tradisjonsstoff, blant annet folkeviser, religiøse folketoner og slåtter som gikk i arv til barna Aslak, Olav,Ingebjørg, Sigrid og Aslaug. På Berge var også [[Myllarguten]] (1801&ndash;1872), ofte innom, og viktig myllartradisjon kom til å gå videre til Eivind Groven, ikke minst gjennom morens brødre Olav og Aslak Berge som var spelemenn, men og gjennom farbroren som var i lag med Myllaren som ganske ung.

Morsætta, Bergsingane, som de ble kalt, teller mange kunstnere og kulturpersonligheter. Spelemannen [[Håvard Gibøen]] fra Møsstrond (1809&ndash;1873), var av denne slekta. Folkekulturgranskeren [[Rikard Berge]] var søskenbarn, og forfatterne  [[Tarjei Vesaas]] og [[Aslaug Vaa]] og billedhuggeren [[Dyre Vaa]] var tremenninger av Eivind Groven.

Både farens og morens søsken var slåttekilder, og noen spilte [[hardingfele]]. På Groven ble det dyrket både ''Myllar-spel'' og ''Håvard-spel''.<ref>Jf. Rikard Berges biografier om Myllarguten og Håvard Gibøen, 1972, der Eivind Groven karakteriserer spelstilen etter de to spelemennene s. 233-238.</ref> Eivind og den eldre broren [[Olav Groven]] ([[1895]]&ndash;[[1929]]) kom til å bli dyktige spelemenn. De tre andre brødrene, Aasmund, Rikard og Sverre, brakte musikken videre på sitt vis. Aasmund og Sverre spilte litt fele, mens Rikard helst trallet slåtter og sang viser. Sverre ble far til munnspilleren [[Sigmund Groven]]. Tradisjonen med å lage og spille seljefløyte var levende, og i brønnen på Groven kunne det i seljefløytesesongen (dvs. når sevja steg og det var mulig å lage fløyter), ligge opp til tjue seljefløyter. Det finnes en åpenbar sammenheng mellom Grovens tidlige kjennskap til seljefløyta og  avhandlingen om «Naturskalaen» og, senere, utviklingen av det reinstemte orgelet.

Eivind Groven begynte å dikte egne slåttemotiver fra han var knøttliten, og alle var trygge på at han med tida ville bli en god spelemann. Han gjemte motivene i minnet og kunne bruke dem siden i større komposisjoner. Ett eksempel er det han kalte «den veldige slåtten», og som går tilbake til i treårsalderen. Det utnyttet han mange år senere i det mest dramatiske avsnittet i siste sats av ''Renessanse''.<ref>Jf. ''Eg kjem i hug at'' i ''Heidersskrift til EG'', 1971</ref> Han hadde også et godt hode for matematikk og hoderegning, og lærte seg snart på egen hånd å lese og skrive noter. Ettersom han ble eldre oppsøkte han spelemenn og tok til å fare på kappleiker. Han tok og til å skrive ned slåttene han hadde lært seg, og noterte også slåtter direkte etter andre spelemenn. Disse nedskriftene kom siden til å bli basis for en del av det store sjubindsverket ''Norsk folkemusikk'' (kalt ''[[Hardingfeleverket]]'').

=== Skolegang ===
I barndommen gikk Eivind Groven på grendeskolen på Gøytil der far hans var lærer. Det vesle skolehuset ligger fremdeles i Utigard Gøytil. Siden ble det en vinter på folkehøgskole i [[Kviteseid]]. Deretter tok han lærerutdanning på [[Notodden]] fra 1920 til 1923. Mens han gikk på lærerskolen, komponerte han romanser og klaverstykker og fortsatte å dikte slåtter. Etter at han hadde avtjent verneplikt i [[Hans Majestet Kongens Garde|Garden]], underviste han som lærer i [[Heddal]] der også brødrene Aasmund og Sverre var lærere i hver sin skolekrets. Han underviste fra februar 1924 fram til sommeren. Da tok han permisjon uten lønn for å arbeide med musikk. Ved skoleårets slutt i 1925 sa han fra seg lærerstillingen. Han gikk aldri tilbake til fast stilling som lærer. Høsten 1924 arbeidet han med musikkteoretiske spørsmål på egen hånd, og i vårsemesteret 1925 studerte han kontrapunkt med [[Gustav Fr. Lange]] ved Musikkonservatoriet i Oslo. For øvrig var han autodidakt. De musikalske ideene han ønsket å forfølge, både vitenskapelig og som komponist, fantes det ikke undervisningstilbud i.

=== Ekteskap og barn ===
På lærerskolen gikk han i samme klasse som den musikalske og sangglade Ragna Hagen (1902–1960). De giftet seg 18. juni i [[Tangen kirke (Stange)|Tangen kirke]] på Hedemarken i 1925. De fikk fire barn: [[Aslaug Groven Michaelsen|Aslaug Johanne]] (1926–2017), [[Tone Groven Holmboe|Tone Alis]] (1930–2020), [[Dagne Groven Myhren|Dagne]] (1940–2024) og [[Gudmund Groven|Gudmund]] (1945–2021). Da det eldste barnet var født, fikk de unge foreldrene lov til å bygge hus på eiendommen [[Nordjordet (Ekeberg)|Nordjordet]] som tilhørte Ragnas eldre søster [[Ingeborg Refling Hagen]]. Nordjordet ligger i øvre delen av [[Ekebergskrenten]] i det som den gangen tilhørte [[Østre Aker]]. Fra 1948 ble området en del av Oslo. Nordjordet var opprinnelig en husmannsplass under [[Ekeberg gård (Oslo)|Ekeberg hovedgård]].

=== Kunstnermiljø på Ekeberg i Østre Aker ===

På Ekeberg var det på 1920 og -30-tallet et aktivt kunstnermiljø rundt forfatteren [[Ingeborg Refling Hagen]] på plassen [[Nordjordet]]. Der ble det skapt ny kunst, drevet litteraturstudier og teaterarbeid. Ingeborg Refling Hagen var en eldre søster av Ragna Groven. Ingeborg satte den unge Eivind Groven i gang med å skrive scenemusikk til en oppførelse av [[Hans E. Kinck]]s skuespill ''Bryllupet i Genua'', som teatergruppa ''De unge'' sto bak.  Best kjent av denne musikken i dag er fløytekomposisjonen ''Solstemning'' som ble til på grunnlag av en av de tonesatte monologene i Kincks skuespill.<ref>Jf. Dalaker, Kydland og Lopotowska-Romsvik  (eds) 2013, s. 38 "today the best known piece from Groven's score to ''Bryllupet i Genua'' is ''Solstemning'' (Sun Mood)"</ref> I 2019 kom det ut en CD på selskapet Lawo med Marianne Beate Kielland. Hun synger der 29 romanser av Eivind Groven. Av disse er 7 til tekster fra ''Bryllupet i Genua''. Groven debuterte formelt som komponist i november 1926 og ble godt mottatt.

[[Fil:Wergeland.jpg|thumb|Groven tonesatte blant annet dikt av Henrik Wergeland]]
Kortromanene ''Marihand'' (1926) og ''[[Brudgommen]]'' (1927) av Ingeborg Refling Hagen inspirerte til musikk. Til den første skrev Groven et  klaververk på ca. 40 min., ''Marihand'', som ble urframført i 1928 og fikk fin omtale av [[Harald Sæverud]]. Det peker langt framover i produksjonen. (Marihand er navn på en viltvoksende orkide med en død og en levende rot som kan minne om hender. Lagt inn mot brystet skulle planten etter folketradisjonen lindre tungt hjerte.) ''Brudgommen'' dannet utgangspunktet for et symfonisk dikt av samme navn. Eivind Groven kom etterhvert til å komponere mye musikk til tekster av [[Hans E. Kinck]], Ingeborg Refling Hagen og [[Henrik Wergeland]]. Parallelt med det kompositoriske arbeidet fortsatte Groven å arbeide med og for folkemusikk. I 1927 gav han ut avhandlingen [[Naturskalaen]], der han blant annet viste at tonale og spilletekniske trekk ved seljefløyta har satt spor i norsk folkemusikk.

=== «Folkemusikkhalvtimen» i radio ===
Fra senvinteren 1931 var Eivind Groven konsulent i deltidsstilling for den ukentlige folkemusikksendingen som ble opprettet i det som da het Radioselskapet, og som fra 1933 ble statlig og fikk navnet [[NRK|Norsk rikskringkasting]]. Programmet «[[Folkemusikkhalvtimen]]» var til stor glede for bygdene, og til ergrelse for mange i urbane strøk. På 1930-tallet førte dette til heftige debatter i dagspressen.<ref>Om Folkemusikkhalvtimen, se artikkelen «Til Hygge og harme – folkemusikkprogrammenes barndom i norsk radio.», fra P2-akademiet.</ref> Groven sørget for at det ble skaffet opptaksutstyr slik at etterhvert mange av landets beste spelemenn og folketonesangere fra den tida ble lydfestet for ettertida, først på lakkplater, senere på lydfilm og endelig på lydbånd. Ved å gjøre disse opptakene la Groven grunnlaget for NRKs etter hvert enorme samling av lydfestet folkemusikk i Norge. Groven arbeidet med denne programposten  som programskaper, samler og utøver fram til 1946, med et avbrekk under krigen. Han fortsatte imidlertid å ha tilsyn med folkemusikkprogrammene fram til 1950. Han fortsatte også med å lage program på freelancebasis etter at andre hadde overtatt ansvaret for programposten. I sin tid som folkemusikkmedarbeider i NRK gjorde han også selv en rekke innspillinger av hardingfeleslåtter. Han la vekt på å lydfeste materiale fra Vest-Telemark som var lite kjent av andre utøvere, og han spilte inn egne slåttekomposisjoner.<ref>Om Grovens arbeid i NRK kan man lese mer, blant annet i ''Årbok for norsk folkemusikk'' 2001 og 2002. Med Årboka fra 2001 følger det  CD der Groven spiller hardingfele. CD-en er basert på opptak fra NRKs arkiv.</ref>

=== Komposisjonsarbeid på 1930- og 40-tallet ===
I tilknytning til programarbeidet i NRK, tok han i [[1932]] initiativet til «hardingfeletrioen», som besto av han selv, [[Sigbjørn Bernhoft Osa]] og [[Alfred Maurstad]]. Trioen eksperimenterte med arrangert folkemusikk. Groven var dermed den første som komponerte og harmoniserte for flere hardingfeler med utgangspunkt i hardingfelas samklangmuligheter. Parallelt med dette fullførte han ''Brudgommen'', et helaftens verk for kor, solister og stort orkester. Det fikk sin uroppførelse i 1933 og vakte betydelig oppsikt og avisdebatt. Eivind Groven hadde dermed markert seg som komponist på en måte som ikke var til å komme forbi. Verket ble framført fire ganger i februar og mars. En av framføringene ble også kringkastet.

Samme år skrev han og fikk oppført ''Mot Ballade'', et verk for kor og orkester inspirert av en novelle av [[Hans E. Kinck]] fra 1926. En enstemmig presse gav verket lovord. I 1935 forelå ''Renessanse'', også den inspirert av Kinck. Det er et stort symfonisk dikt. Hans første symfoni, som fikk mottoet «Innover viddene», var ferdig i [[1937]]. Hovedtemaet hadde han allerede laget i 1933. Det var i  mange år kjenningssignal for [[NRK|Norsk rikskringkasting]]. Groven sto også ansvarlig for pausesignalet, et beslektet motiv som skrev seg fra erindringsbildet av en huv eller huving han hadde hørt en eneste gang som liten gutt i heiene heime i Telemark. Symfonien ble skrevet til en konkurranse utlyst av NRK, og ble framført i radio i 1938. Sin første (og eneste) framføring i konsertsalen fikk symfonien i denne form i [[New York]] i 1948. Den ble meget godt mottatt. Likevel fant han grunn til å omarbeide den på slutten av 1940-tallet. Han tok ut en springar-del og en gangar-del av egen oppfinnelse, og videreutviklet det gjenværende materialet til den symfonien vi kjenner i dag, og som ble uroppført i Bergen i 1950. Det materialet som ble tatt ut, ble siden utarbeidet til ''Symfoniske slåttar nr 1'', et verk som kan sies å ha vokst ut av urformen av symfonien. Dette verket ble uroppført i 1956.<ref>På CD-en «Towards the mountains» (utg 2007 på Bis), er de to verkene plassert etter hverandre. Her finner man også [[Hjalarljod]] som ble uroppført i Nationalteateret i samband med festlighetene rundt Oslos 900-årsjubileum våren 1950.</ref> CD-en avsluttes med Grovens siste større verk, ''Faldafeykir. Symfoniske slåttar nr. 2'', ferdig i 1965 og uroppført i 1967.

Eivind Groven ble tildelt [[Statens kunstnerlønn]] i april 1940, før okkupasjonen.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1940 | tittel = Arbeiderbladet 6. april 1940 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_arbeiderbladetoslo_null_null_19400406_57_80_1 | side =1 | artikkel = Stortinget øker kulturbevilgningene … }}</ref>

Under krigen skrev han sin andre symfoni, med tilnavnet ''Midnattstimen''. Den ble påbegynt i 1939 og fullført i 1943, i et tidsrom da han arbeidet hardt med «Reinstemmingsautomaten». Symfonien ble uroppført i [[Trondheim]] etter [[andre verdenskrig|krigen]], og fikk overveldende mottakelse. Den ble av enkelte kritikere oppfattet som en seierssymfoni. Det vakre, men tungsindige hovedtemaet i tonearten frygisk, som angir stemningen i den fugerte andresatsen, avløses av en sistesats som syntes å bære bud om daggry etter dypt nattemørke. Mottoet «Midnattstimen» synes å peke mot en slik forståelse. Midnattstimen er som kjent den mørkeste timen før det begynner å gry.

Sist på 1940-tallet arbeidet Groven også med sin ''Klaverkonsert i A-dur''. Den ble delvis skapt på grunnlag av det før nevnte klaververket ''Marihand''. Klaverkonserten fikk sin uroppførelse i [[Bergen]] i mai 1950 med Olav Kielland som dirigent og [[Rolf Holger]] som solist.<ref>Hanna Marie Weydahl og Wolfgang Plagge har også spilt Klaverkonserten. Den siste har spilt den inn på CD med [[Trondheim symfoniorkester]] under dirigenten Ole Kristian Ruud. På samme produksjon finner man og Symfoni nr 2, ''Midnattstimen''.</ref>

=== Kompositorisk tenkning og metamorfoseteknikk ===
Groven var et oppkomme som melodiker og hadde en musikalsk fargeglede som kommer til uttrykk i harmonikk og instrumentasjon. Hans temaer er pregnante og vanskelige å glemme. Med kanskje større rett enn noen annen norsk komponist kunne han ha sagt at han skapte sine folketoner selv. Mye av det folk tror er folketoner, er hans eget stoff. Men i bunnen lå folkemusikken, med sine melodiske, rytmiske, harmoniske, formmessige og tonale strukturer. I tillegg kom hans etterhvert store kunnskaper om akustikk. Alt dette visste Groven å utnytte på sin egen måte. Han er til nå den eneste tradisjonsspelemannen som er blitt symfoniker. Inngående kjennskap til norsk folkemusikk, og da særlig innsikt i den asymmetriske hardingfeleslåttens oppbygning, var stort sett fraværende for de fleste, også blant musikere av fag, da han trådte fram som komponist. Han bidro selv mye til å fremme kunnskap om dette feltet, bl.a. gjennom radioforedrag i samband med folkemusikkprogrammene. Anne Jorunn Kydland skriver i ''Norges musikkhistorie'': 
:''«[Groven] så at de asymmetriske slåttene rommet et fond av strukturelle muligheter som man kunne utløse og gi næring innenfor større former. Slike slåtter byr på stadig nye "gjennomføringsmoment": motivene skyter øyeblikkelig knopp og transformeres gjerne gradvis. Denne slåtteformen er bestemt av fortløpende variasjoner og forvandlingsprosesser på ulike nivåer og har således preg av metamorfose.»''

Groven møtte motstand fra musikk-kritikere som manglet fortrolighet med folkemusikken og ikke aksepterte avvik fra den klassiske tradisjonen. Groven kunne for eksempel kombinere strukturelle trekk fra hardingfeleslåtten med klassisk  [[sonatesatsform]]. Groven oppfattet [[Johann Sebastian Bach|Bachs]] stil som beslektet med slåttemusikkens, og han studerte [[Ludwig van Beethoven|Beethovens]] partiturer.

Groven hadde også en fin sans for tekst, noe som ikke minst viser seg i hans tonesetting av stor lyrikk, for eksempel av Henrik Wergeland.<ref>[http://www.musicfromnorway.com/default.aspx?norwegian=artist&music=25762 Tonesetting av Wergeland] {{Wayback|url=http://www.musicfromnorway.com/default.aspx?norwegian=artist&music=25762 |date=20070927134205 }}</ref>

=== Reinstemningsautomaten – Det reinstemte orgelet ===
[[Fil:Eivind Groven (1901-1977) spiller på det renstemte orgelet, Trefoldighetskirken, 1953.jpg|miniatyr|Eivind Groven spiller på det reinstemte orgelet i Trefoldighetskirken i Oslo. {{Byline|ukjent, eier: Nasjonalbiblioteket}}]]
Mot slutten av 1930-tallet begynte Eivind Groven å ta opp igjen en interesse han hadde hatt siden barndommen: problemet med reinstemming. Han kom fra en musikkultur som ikke var basert på temperering. 13 år gammel oppdaget han problemet reinstemming kontra temperering da han fikk i hende en harpeleik som skulle stemmes. Han forsto mer og mer at [[temperert stemming|tolvtonetempereringen]], som hadde dominert tonaliteten siden [[18. århundre|1700-tallet]], var et ufullkomment kompromiss som ikke burde styre musikalsk tenkning og praksis slik den i stadig sterkere grad hadde kommet til å gjøre. Allerede avhandlingen «Naturskalaen» viser hvor langt Groven hadde kommet i sin forståelse av problemet på 1920-tallet. Han bygde det første reinstemte [[tråorgel|harmonium]] med mekanisk omskjalting på 1930-tallet. Men han ønsket å finne fram til en automat som kunne «stemme om» instrumentet under spillets gang.

I 1944 var den første omsjaltingsautomaten for reinstemming et faktum, bygd på [[relé]]teknologi. Han hadde gjort alle beregninger uten andre hjelpemidler enn blyant og papir, funnet fram til de tekniske løsningene og endelig bygd den med sine egne hender; det var en bragd. Automaten ble tilkoblet harmoniet, og demonstrert, bl. a. i radio. i 1947. I 1953 sto et renstemt pipeorgel ferdig i [[Trefoldighetskirken (Oslo)|Trefoldighetskirken]] i Oslo. Det ble etter noen år flyttet til [[Fagerborg kirke]], og endelig, i 1971, til Eivind Grovens orgelhus på [[Nordjordet]] på Ekeberg. Orgelet var bygd etter Grovens forskrifter av [[Jørgensens orgelfabrikk]]. Til dette orgelet laget han selv en ny automat, men fremdeles ut fra reléteknologi, og med 36-deling av oktaven. Da så elektronrøret kom, kunne oppfinnelsen «oversettes» til elektronikk. Groven bygde, sammen med Ragnar Bogstad, et elektronisk reinstemt orgel basert på 43-deling. Til dette ble det bygd nok en renstemmingsautomat etter Grovens anvisninger, men nå ved [[Sentralinstitutt for industriell forskning]]. Arbeidet ble utført av Bjørn Raad. Etter Grovens død er automaten omformatert til datateknologi og er nå tilgjengelig via internett gjennom NOTAM.<ref>Nøkkelpersonen i den siste utviklingen er [[David Løberg Code]] professor ved Michigan University. Henrik Sundt ved NOTAM er hans fremste samarbeidspartner i Norge. [http://www.notam02.no/renstemming]</ref>

Drømmen om å harmonisere folketoner med irregulære intervall ble mulig da det reinstemte orgelet var en realitet. Man kan for eksempel få fram seljefløytaskala. Dertil kan man spille musikk i vanlige tonearter, for eksempel Bach, reinstemt. I 1954, da [[Albert Schweitzer]] besøkte Norge for å motta Nobels fredspris, fikk han også oppleve å spille på Grovens orgel i Trefoldighetskirken. Han uttalte da: ''«De lager vinen, og jeg drikker den»''. Han ønsket at Groven skulle lage et stort reinstemt orgel med mange stemmer. Pipeorgelet hadde bare en stemme. Elektronorgelet hadde en rekke stemmer, deriblant stemmer som var inspirert av folkeinstrumenter. Det finnes en rekke opptak med disse instrumentene.<ref>Opptak, bl.a. CD-en ''Som symra rein og blå'' (Grappa/Heilo)</ref> Groven har redegjort for problematikken i avhandlingene ''Temperering og renstemning''<ref>Avhandlingen ''Temperering og renstemning'' ble av den sakkyndige komite nedsatt for anledningen, vurdert til å være på doktorgradsnivå, men ettersom Groven ikke hadde [[examen artium|artium]] fikk han aldri anledning til å disputere</ref> (1948) og ''Renstemningsautomaten'' (1968).

=== 1950-tallet: folkemusikk fra Norge og fra urbefolkningen i Alaska ===
Tidlig på 1950-tallet ble Groven musikalsk redaktør for det store verket ''Norsk folkemusikk, hardingfeleslåttar'' som begynte å utkomme i 1958, og som skulle komme til å fylle 7 store bind. Det inneholder [[Slått (musikk)|slåttenedskrifter]] fra hele [[Hardingfeleområdet]]. Groven er ansvarlig for det musikalske prinsipp stoffet er ordnet etter, og har bidratt med langt de fleste nedskriftene. Medredaktørene var spelemennene og samlerne [[Truls Ørpen]] fra [[Krødsherad]] og [[Arne Bjørndal]] fra [[Bergen]]. Verket ble fullført i [[1981]], etter at [[Sven Nyhus]] og [[Reidar Sevåg]] påtok seg å sluttføre det.

Avhandlingen ''Eskimomusikken'' (1955) inneholder Grovens nedskrifter og analyser av vokalmusikk fra Alaska på grunnlag av lydbåndopptak gjort av [[Helge Ingstad]].

Til komposisjonene fra dette tiåret hører foruten ''Hjalarljod''fra 1950, også ''Symfoniske slåttar nr 1'', uroppført i 1956 med [[Olav Kielland]], den store kantaten ''Soga um ein by'' for kor, solister og orkester til tekster av [[Halvor J. Sandsdalen]], uroppført i [[Skien]] i samband med hundreårsmarkeringen for Grovens fødsel i 2001, og korverket ''Olav Liljukrans'', uroppført av [[Det norske solistkor]] under [[Knut Nystedt]]. I 1953 lagde han de to  hardingfeleslåttene ''Sommarmorgon'' ([[lydarlått]]) og ''Brønnslåtten'' (springar), slåtter som flere spelemenn i dag har på repertoaret.

=== 1960-tallet ===
[[Fil:Tangen church.jpg|thumb|Groven er begravet ved Tangen kirke i Stange]] 
På vårparten i [[1960]] døde kona Ragna. Ved årsskiftet 1961–62 giftet han seg  med ''Signe Taraldlien'' ([[1901]]–[[1997]]) fra [[Fyresdal]] som han kjente fra folkehøgskoletida.

I 1962 skrev han ''Regnbogen'' i tre satser(''Balladetone'', ''Springar'' og ''Regnbogen'', en halling) for to hardingfeler. Han urframførte det på Rauland om sommeren i samspel med Magne Manheim under Myllargutstemnet det året. Samme høst forelå en av hans mest oppførte komposisjoner i senere tid, ''Margjit Hjukse'', for kor, solister og hardingfele. Året etter fullførte han det store verket ''Draumkvæe'' for kor, solist(er) og symfoniorkester, uroppført i Bergen 1965. Åpningstemaet er inspirert av kirkeklokkene i Tangen kirke slik de klang den gangen det ble ringt manuelt. ''Faldafeykir, symfoniske slåttar nr. 2'', som skulle bli hans siste større symfoniske verk, ble  uroppført i Bergen i 1967<ref>Hør siste sats av ''Faldafeykir'': http://www.youtube.com/watch?v=1QkPNZpcn7A</ref> I løpet av samme tiår gjorde han ferdig et renstemt elektronorgel.

Omkring [[1965]] ble han rammet av [[Parkinsons sykdom]], og dette gjorde arbeidet tyngre. Han komponerte og arbeidet med «hardingfeleverket» så lenge han kunne holde i en penn.

=== 1970-tallet ===

==== Eivind Grovens Orgelhus ====
I 1971 fikk Groven reist et eget musikkhus på eiendommen [[Nordjordet (Ekeberg)|Nordjordet]], etterhvert kjent som [[Eivind Grovens Orgelhus]] eller «''Ekebergkatedralen''». Det gav plass til hans reinstemte orgler. Her er det mulig å få demonstrert reinstemningsautomaten, og høre det reinstemte orglet. I hans orgelhus som drives av stiftelsen «Eivind Grovens institutt for musikk og rein-stemming», holdes kulturtradisjonene etter Eivind Groven i hevd, med konserter, seminarer, musikkundervisning m.m. Grovens datter Dagne Groven Myhren (1940–2024) var daglig leder for orgelhuset frem til sin død.<ref>{{Kilde www|url=http://www.orgelhuset.org/ramme1.htm?1|tittel=Eivind Groven - liv og verk|besøksdato=2024-09-24|verk=www.orgelhuset.org|sitat=Kontakt daglig leder, Dagne Groven Myhren [---] for avtale om besøk.}}</ref>

==== Komposisjoner ====
På 1970-tallet ble hans arbeid i stadig større grad hemmet av Parkinson-sykdommen. Hans siste fullførte komposisjon er korsangen ''Mikas monolog'' fra 1970-tallet, skrevet til en av  profetiene i Henrik Wergelands verdensdikt.

==== Bortgang og gravsted ====
Eivind Groven døde 8. februar 1977. Han ligger begravet ved [[Tangen kirke (Stange)|Tangen kirke]] i [[Stange]] i [[Hedmark]] ved siden av kona Ragna. På gravsteinen er det innfelt et glassmaleri laget av kunstneren Inger Kvarving. Lenger borte på samme kirkegård hviler Ragnas to søstre Hilda Hagen ([[1898]]–[[1972]]) og [[Ingeborg Refling Hagen]] ([[1895]]–[[1989]]).