Redigerer Eirik Raudes Land (avsnitt)

== Bakgrunn ==
I 1814 ble realunionen mellom Danmark og Norge oppløst som følge av [[Kielfreden|Kieltraktaten]], og Norge ble tvunget inn i en ny [[Unionen mellom Sverige og Norge|union med Sverige]]. De gamle norske skattlandene [[Island]], [[Færøyene]] og [[Grønland]] fulgte derimot ikke med Norge, men ble beholdt av Danmark. Da unionen med Sverige ble [[unionsoppløsningen|oppløst i 1905]] oppsto det en diskusjon i Norge om Grønland egentlig hørte inn under Norge. Den norske utenriksminister [[Nils Claus Ihlen]] avga 22. juli 1919 en muntlig uttalelse til den danske ambassadøren i Oslo som gikk på tvers av norske fiskeri- og fangstsinteresser i Øst-Grønland-området. Han meddelte at Danmark kunne utvide sine politiske og økonomiske interesser til hele Grønland uten å møte motstand fra norsk side. Uttalelsen ble senere omstridt i Norge og ble benyttet av danskene under forhandlingene i Haag i 1933.<ref>[http://www.karmoybladet.no/nyhet.cfm?nyhetid=218 ''Herre i herreløst land'', artikkel i Karmøybladet, 31. mai 2006.]   {{Wayback|url=http://www.karmoybladet.no/nyhet.cfm?nyhetid=218 |date=20060621015303 }}</ref>

I 1776 innførte Danmark handelsmonopol på ressursene langs sør- og vestkysten av Grønland, og utenlandske fiskere og fangstfolk ble nektet adgang. I Norge fryktet man at dette handelsmonopolet og den danske suverenitetshåndhevelsen ville bli utvidet til østkysten, med den konsekvens det ville ha for norsk virksomhet i området.

I 1921 erklærte Danmark med henvisning til Kieltraktaten at hele [[Grønland]] og farvannene omkring skulle være under dansk herredømme, en avgjørelse den norske regjeringen mente krenket norske rettigheter på bakgrunn av de norske [[selfangst|sel]]- og [[hvalfangst|hvalfangere]] som holdt til på Øst-Grønland. Norge anså Grønland som en gammel norsk besittelse, og anerkjente ikke Danmarks suverenitetskrav over øyas ubebodde landområder. Det ble vist til at Kieltraktaten kun ga danskene råderett over de strøk som ble utnyttet næringsmessig, det vil si vestkysten. Resten av Grønland var etter Norges syn [[Terra nullius|ingenmannsland]].<ref name="Levende Historie 2006">Levende Historie, nr 6 / 2006, side 25</ref>

De to landene undertegnet Øst-Grønlandstraktaten i juli 1924 og regulerte at begge land hadde like rettigheter til jakt, fiske, vitenskapelige aktiviteter og meteorologiske stasjoner i de ubebodde delene av Øst-Grønland. Danmark og Norge ble ikke enige i suverenitetsspørsmålet, og traktaten regulerte ikke dette temaet.<ref>[http://www.eastgreenland.com/filer/2005-01_Exploration_history_East_Greenland.pdf ''Exploration history of East Greenland 69°–82°N'', artikkel hos EastGreenland.com]   {{Wayback|url=http://www.eastgreenland.com/filer/2005-01_Exploration_history_East_Greenland.pdf |date=20120214062029 }}</ref>  Traktaten opphørte 9. juli 1967, etter at det hadde vært opphold i jaktvirksomheten en periode.

Da Danmark varslet en ekspedisjon på de «norske» områdene i 1930, tilspisset striden seg. Konflikten ble omtalt som «Grønlandssaken» og det var kun den østlige delen av Grønland, som var svært tynt befolket, striden sto om.