Redigerer Edvard den eldre (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Ætheling ===
Edvard var den andre overlevende barn og eldste sønn av [[Alfred den store]] og hans dronning fra Mercia, [[Ealhswith av Mercia|Ealhswith]]. Edvards fødsel kan ikke bli datert med sikkerhet. Hans foreldre giftet seg i 868 og hans eldre søster [[Æthelflæd]] ble født kort tid etterpå ettersom hun ble selv gift i [[883]]. Edvard ble antagelig født noe senere, en gang på 870-tallet, og antagelig mellom 874 og 877.<ref>''Oxford Dictionary of National Biography''; Yorke.</ref> Krøniken til Peter av Langtoft (død ca 1308, og således skrevet flere århundrer senere) kalt ham for «meget sterk og kjekk, og med stor intelligens».<ref>Higham (2001), [https://books.google.no/books?id=phBUAQAAQBAJ&pg=PA7&lpg=PA7&dq=%22very+strong+and+handsome,+and+of+great+intelligence%22&source=bl&ots=yhZI5r0U12&sig=QPNf_T68hDPke5OeRCR3SnEhVIY&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwiDp56HnNDNAhUHApoKHSd9DNcQ6AEIEzAA#v=onepage&q=%22very%20strong%20and%20handsome%2C%20and%20of%20great%20intelligence%22&f=false s. 7]</ref><ref>{{Kilde www |url=http://freepages.misc.rootsweb.ancestry.com/~byzantium/Mdv.html |tittel=Personal appearances of medieval people |besøksdato=2016-07-03 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160818165906/http://freepages.misc.rootsweb.ancestry.com/~byzantium/Mdv.html |arkivdato=2016-08-18 |url-status=død }}</ref>

[[Asser av Sherborne|Assers]] biografi over kong Alfred forteller at Edvard ble utdannet ved hoffet sammen med sin yngre søster [[Ælfthryth av Wessex|Ælfthryth]]. Hans andre søster, Æthelgifu, var utpekt for et religiøst liv fra tidlig alder da det var en skikk i middelalderen at adelsfamilier «ga» et barn til kirken, og hun ble senere abbedisse av Shaftesbury. Den yngste søsken, Æthelweard, ble utdannet ved en hoffskole hvor han lærte latin, noe som antyder at også han var utsett for et religiøst liv. Edvard og Ælfthryth, mens de lærte morsmålet, mottok en hoffutdannelse, og Asser viser til at de tok del i «beskjeftigelsen av dette nåværende livet som er passende for adelen».<ref>''Oxford Dictionary of National Biography''; Yorke; Asser, c. 75.</ref>

Første gang Edvard omtales i kildene er i 892 i et [[charter]] som bevilget land ved North Newnton, i nærheten av [[Pewsey]] i [[Wiltshire]], til ealdorman Æthelhelm, og hvor han kalles for ''filius regis'', latin for kongens sønn.<ref>Miller, Sean: [http://www.oxforddnb.com/view/article/8514/8514?back=,52311 «Edward the Elder»], ''Oxford Dictionary of National Biography''; PASE; s. 348; Yorke.</ref> Selv han var den regjerende kongens eldste sønn kunne ikke Edvard være sikker på å etterfølge sin far. Fram til 890-tallet var de opplagte arvingene til tronen Edvards fettere [[Æthelwold ætheling|Æthelwold]] og Æthelhelm, sønnene til [[Æthelred av Wessex|Æthelred]], Alfreds eldre bror og forgjenger som konge. Æthelwold og Æthelhelm var rundt ti år eldre enn Edvard. Æthelhelm forsvant fra syne på 890-tallet, tilsynelatende død, men et charter fra dette tiåret viser at Æthelwold sto oppført som vitne før Edvard, og rekkefølgen til vitnene er antatt å være knyttet til deres status.<ref>''Oxford Dictionary of National Biography''; s 356; Yorke.</ref> Foruten hans eldre alder og erfaring kan Æthelwold ha hatt en annen fordel over Edvard angående etterfølgelsen til tronen. Mens Alfreds hustru Ealhswith aldri ble beskrevet som dronning og aldri ble kronet, var Æthelwold og Æthelhelms mor Wulfthryth karakterisert som dronning.<ref>Asser, c. 13; S 340; Yorke. Se Stafford, «King's wife».</ref>

===Etterfølgelse og første år ===
[[Fil:Edward the Elder coin imitation silver brooch Rome Italy c 920.jpg|thumb|Sølvbrosje som etterlignet pregingen av mynt av Edvard, ca. 920, funnet i Roma. [[British Museum]].]]
Da Alfred døde den [[26. oktober]] [[899]]<ref name=" anglosaxonsnet">[http://www.anglo-saxons.net/hwaet/?do=get&type=person&id=EdwardtheElder#5 «Edward the Elder»], ''Anglo-Saxons.net''</ref> krevde Edvards fetter Æthelwold, sønn av kong Æthelred av Wessex, tronen. Da stormennene åpenbart hadde forventet at Edvard skulle etterfølge sin far som konge, gjorde Æthelwold opprør. Han okkuperte med makt de kongelige eiendommene [[Wimborne]] i [[Dorset]], hvor hans far var gravlagt, og deretter [[Christchurch (Dorset)|Christchurch]] (den gang i Hampshire, nå i Dorset), og erklærte seg selv klar for å stå imot en beleiring Wimborne. Edvard marsjerte med en hær mot [[Badbury Rings]], en førromersk bygdeborg, 6&nbsp;km nord for Wimborne, og tok stilling innenfor. Han utfordret fetteren til kamp, men Æthelwold nektet forlate Wimborne. Hans posisjon kan umulig ha vært trygg for han rømte i ly av natten og etterlot seg en nonne han hadde røvet.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', 3. utg., Oxford University Press, s. 321.</ref> Han ble tatt imot av danene i Northumbria som i henhold til en krønike lot ham utrope som konge, men det er ikke bekreftet fra andre kilder.<ref>Frank Stenton er ikke overbevist om kongeverdigheten. En sjelden mynt med teksten ''Alvvaldu'' har blitt tatt som bevis, men tilskrivelsen til Æthelwold er langt fra sikker, jf. Stenton (1971), s. 322</ref> I mellomtiden ble Edvard kronet den 8. juni 900, antagelig ved [[Kingston upon Thames]].<ref>Ralph de Diceto, en kronikør fra 1100-tallet uttalte at kroningen skjedde ved Kingston, noe som har blitt akseptert av historikeren Simon Keynes, men Sarah Foot mener at Winchester er mer sannsynlig, jf. Keynes, 'Edward, king of the Anglo-Saxons', s. 48; Foot, Æthelstan, s. 74</ref>

Historikeren [[Frank Stenton]] mener at episoden med Æthelwold viser at forholdet mellom angelsaksere og daner hadde endret seg etter at nordboerne hadde vært i England i en generasjon. Angelsakserne hadde blitt vant med nordboernes språk og skikker, og danene hadde begynt å ta til seg angelsaksernes religion. At sønnen til en engelsk konge kunne bruke en dansk hær for egne interesser uten å plassere seg utenfor sivilisasjonens grenser viser endringer i endringene.<ref name="Stenton_322">Stenton (1971), s. 322</ref>

Høsten 901 seilte Æthelwold fra sin norrøne allierte i Northumbria og til Essex.<ref name=" anglosaxonsnet"/> I 902 overtalte han hæren i [[East Anglia]] til å bli med på et angrep på Mercia og nordlige Wessex. Som gjenytelse herjet Edvard områder i East Anglia. Deretter trakk han hæren sørover, unntatt hæren fra [[Kent]] som var ulydige mot hans ordre og ble angrepet av en dansk hær. I det påfølgende slaget ved Holme den 13. desember 902 var danskene seierrike, men med store tap, i henhold til ''[[Den angelsaksiske krønike]]''. Blant de som falt var deres høvding Eohric (angelsaksisk for Eirik), men også Æthelwold selv.<ref name="Stenton_322"/><ref>Lavelle, Ryan (23. september 2009): [http://bernardcornwellbookgroup.blogspot.no/2009/09/aethelwold-of-wessex-king-of-pagans.html AEthelwold of Wessex 'King of the Pagans'] {{Wayback|url=http://bernardcornwellbookgroup.blogspot.no/2009/09/aethelwold-of-wessex-king-of-pagans.html |date=20160919220519 }}, ''Bernard Cornwell Bookgroup''</ref>

Edvards posisjon ble forsterket med Æthelwolds død og sikret resten av hans tid som konge. Etter at flere danske høvdinger var døde kunne han langsomt sikre områdene nordover, men forholdene med danene var problematiske i flere år. ''Den angelsaksiske krønike'' nevner at han inngikk fred med danene i East Anglia og Northumbria «av nødvendighet». Krigen brøt ut igjen i 909 da han sendte en hær fra Mercia og Wessex mot danene i Norhumbria som herjet landet i nord i flere uker inntil danene gikk med på en ny fredsavtale diktert av Edvard.<ref>Stenton (1971), s. 323</ref> Allerede året tok mennene i Norhumbria hevn ved å angripe Merica og herjet så langt som til Bristol Avon, men de ble møtt av samlet hær fra Mercia og Wessex i [[slaget ved Tettenhall]] den 5. august 910 hvor danene ble knust og tre av deres høvdinger eller konger drept. Fra det tidspunktet angrep danene aldri mer sør for elven [[Humber]].

Følgene av dette slaget var det åpnet opp for ytterligere ekspansjoner nordover. Edvard begynte å bygge en rekke festninger ([[burh]]er) ved [[Hertford]], [[Witham]] og [[Bridgnorth]]. Det er også sagt at festning ble bygget ved Scergeat, men dens lokalisering har ikke blitt identifisert. Disse festningene holdt danene tilbake. Andre festninger ble bygget ved [[Tamworth]], [[Stafford]], Eddisbury og [[Warwick]]. Alle disse burher ble bygd etter samme spesifikasjoner (innenfor centimeter) som de innenfor området som hans far hadde kontrollert.<ref>Det har blitt foreslått at på dette grunnlaget at Edvard bygde dem alle, jf. Keys, David (januar 2009): «Was Alfred ''really'' that great?» i: ''BBC History magazine'' '''10''' (1), s. 10–11</ref> Den gradvise reduksjonen av danske Midland hadde ikke skjedd uten at det danske Norhumbria var blitt svekket. Samtidig kom en bølge av norrøne med opphav i [[Norge]] fra [[Irland]] til nordlige England. Mens Edvard fikk alle danene i sørlige England til underkaste seg, hadde hadde nordboerne fra Irland ved 919 opprettet et nytt norrønt kongerike i York.<ref name="Stenton_324">Stenton (1971), s. 324</ref>

=== Landevinninger ===
[[Fil:Coin of King Edward the Elder.JPG|thumb|Mynter preget av kong Edvard.]]
I 911, året etter seieren ved Tettenhall, døde [[Æthelred av Mercia]]. Ved hans død overtok hans enke [[Athelflæd]], og søster av Edvard, ledelsen av Mercia, og ble anerkjent som «frue av mercianerne». Med denne særegne tittelen hersket hun over Mercia i åtte år og ledet landets hær på tokt som hun selv planla. Som Edvard bygde hun rekke festninger for beskyttelse av landet, og den beste autoriteten for kronologien, den såkalte ''Mercina Register'', plasserte byggingen av hennes første dokumenterte festning allerede i 910 før Æthelreds død. Det var via tilliten til Mercias allianse at Edvard kunne begynne framgangen mot de sørlige danene, «som er det mest framstående kjennetegnet for hans styre», i henhold til Frank Stenton.<ref name="Stenton_324"/>

Edvard strekte til sist Wessex' kontroll over hele Mercia, East Anglia og Essex, erobret landområder som var okkupert av danene og avsluttet Mercias selvstyre i 918 da hans søster Æthelflæd døde. Æthelflæds datter [[Ælfwynn]] ble navngitt som hennes etterfølger, men Edvard avsatte henne og la Mercia direkte inn under sitt rike. En hovedårsak til Edvards framgang var danenes mangel på felles innsats, og med egen framgang ble han mindre avhengig av støtte fra Mercia. Han hadde allerede annektert byene [[London]] og [[Oxford]], og de omliggende landområdene [[Oxfordshire]] og [[Middlesex]] i 911. Den første halvdelen av 900-tallet var avgjørende i utviklingen av ''shirer'' som administrativ enhet i England. Shire var den opprinnelige betegnelsen for hva som i dag er kjent som ''county'', grevskap, som ble introdusert med [[Normannernes erobring av England|den normanniske erobringen]] i [[1066]].<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?term=shire&allowed_in_frame=0 shire (n.)], ''Online Etymology Dictionary''</ref> Edvard var antagelig ansvarlig for inndele Mercia og østlige [[Danelagen]] i shirer.<ref>Foot (2011), ''Æthelstan'', s. 151</ref>

Waliserne hadde formelt underkastet seg hans far Alfred grunnet trusselen fra Æthelred av Mercia. Da Edvard underla seg Mercia fikk han direkte grense mot den vestlige delen av Wales, og de walisiske fyrstene underla seg frivillig, om enn ikke ivrig. Med Wales pasifisert vendte Edvard oppmerksomheten mot de siste uavhengige danske områdene sør for Humber, som var omringet av angelsaksiske festninger, og uten kontakt med deres naturlige allierte i York. Før slutten av 918 overga de seg uten kamp. Befestningen av [[Nottingham]] ble forsterket med en ny festning bemannet med både daner som angelsaksere. Grensen nordover var da endelig fastsatt ved Humber.<ref>Stenton (1971), s. 330-331</ref> Ved 918 hadde alle daner sør for Humber underkastet seg Edvard og ved slutten av hans styre hadde nordboerne, skottene og waliserne anerkjente Edvard som «far og herre».<ref>[http://www.anglo-saxons.net/hwaet/?do=get&type=person&id=EdwardtheElder#5 «Edward the Elder: Father and Lord" of the North»], ''Anglo-saxons.net''</ref> Denne anerkjennelsen av Edvards nominelle overherredømme over [[Skottland]] førte til at hans etterfølgere krevde overhøyhet over det skotske kongedømme, og kilden til krig og ufred mellom det engelske og skotske kongerikene i flere århundrer.

Edvard reorganiserte kirken i Wessex, opprettet nye bispedømmer ved [[Biskop av Ramsbury|Ramsbury og Sonning]], [[Bath and Wells bispedømme|Wells]] og [[Exeter bsipedømme|Crediton]]. Til tross for dette er det få indikasjoner på at Edvard var særlig religiøs. Faktisk avleverte paven en reprimande til ham for å vise mer oppmerksomhet til sitt religiøse ansvar.<ref>[http://www.englishmonarchs.co.uk/saxon_7.htm Edward the Elder], ''English Monarchs''</ref>

Edvard inndelte antagelig [[Vest-Midlands]] inn i shirer mellom 919 og 924, overså tradisjonelle regionale og stammemessige grenser. Hans opplegg fremmet opposisjon i Mercia.<ref>Williams (1982), ''Princeps Merciorum Gentis'', s. 162</ref> Han døde den 17. juli 924 ved [[Farndon (Cheshire)|Farndon-Upon-Dee]] mens han førte en hær mot et opprør ved garnison ved [[Chester]] med walisiske allierte. Han ble gravlagt i [[New Minster (Winchester)|New Minster]] i [[Winchester (England)|Winchester]],<ref>[http://www.earlybritishkingdoms.com/adversaries/bios/edwardelder.html Edward the Elder,  King of the English], ''Early British Kingdoms''</ref> som han selv etablerte i 901.<ref>[http://www.kemble.asnc.cam.ac.uk/node/162 «Winchester, New Minster»] {{Wayback|url=http://www.kemble.asnc.cam.ac.uk/node/162 |date=20160719025408 }}, ''Kemble: The Anglo-Saxon Charters''</ref> Etter den normanniske erobringen ble kirken erstattet av klosteret Hyde Abbey nord for byen. Edvards legeme ble overført dit. Hans siste hvilested er nå markert av korsmarkert steinplate innfor omrisset av det gamle klostermarkedet som er en offentlig park.