Redigerer Edvard IV av England (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Tiltredelse til tronen ===
[[Fil:Arms of Elizabeth of York (Princess).svg|thumb|Våpenskjoldet til Edvard, 4. hertug av York, før han ble kong Edvard IV.]]
[[Fil:Rose Noble, Edward IV, from 1464 - Bode-Museum - DSC02744.JPG|thumb|Gullmynt preget av Edvard IV i 1464]]

Edvard av York ble født i [[Rouen]] i Frankrike som den andre sønnen til [[Richard Plantagenet, 3. hertug av York]], som hadde et sterkt genealogisk krav på den engelske tronen,{{efn|York var en direkte etterkommer av [[Edmund av Langley]], 1. hertug av York, den fjerde overlevende sønnen av [[Edvard III av England|Edvard III]]. Huset Lancaster nedstammet fra [[John av Gaunt]], 1. hertug av Lancaster, den tredje overlevende sønnen til Edvard III, og som sådan hadde et bedre krav over huset York. Imidlertid var Richard Plantagenets mor [[Anne de Mortimer]], den fremste senioretterkommeren av Edvard IIIs andre overlevende sønn [[Lionel av Antwerpen]], 1. hertug av Clarence. Lionel hadde vært eldste sønn av Edvard III til forlate en overlevende slektslinje ved avstamming. Ved moderne standarder hadde hans linje en uomtvistelig overordnet krav over sin yngre bror John av Gaunt. Ved middelalderens standarder var dette på ingen måte sikkert; uansett, det tillot Richard og deretter Edvard en godt krav på tronen.}} og [[Cecily Neville]].<ref>Ross (1974), s. 3–7.</ref> Edvard var den eldste av fire sønner som overlevde til å bli voksne.<ref>Ross (1974), s. 7.</ref><ref name="Ross_30"> Ross (1974), s. 30.</ref> Han fikk tittelen jarl av March før hans far døde.

Edvards far Richard, hertug av York, hadde vært arving til kong [[Henrik VI av England|Henrik VI]] (styrte 1422-1461) fram til Henriks sønn [[Edward av Westminster]] ble født i 1453. Richard satte da i gang med fraksjonsstrid med kongens Beaufort-slektninger. Han etablerte en dominerende posisjon etter sin seier i [[Første slag ved St. Albans|det første slaget ved St. Albans]] i 1455 hvor hans fremste rival, [[Edmund Beaufort, 2. hertug av Somerset|Edmund Beaufort, hertug av Somerset]], ble drept. Imidlertid greide Henriks dronning, [[Margaret av Anjou]], å gjenoppbygge en mektig fraksjon for å motsette seg yorkistene i de påfølgende årene. I 1459 bevegde Margaret seg mot hertugen av York og hans fremste støttespillere — hans svoger [[Richard Neville, 5. jarl av Salisbury]], og Salisburys sønn [[Richard Neville, 16. jarl av Warwick]], som reiste seg i opprør.

Yorkistledere flyktet fra England etter at deres hær brøt sammen i konfrontasjonen i [[slaget ved Ludford Bridge]]. Hertugen av York søkte tilflukt i Irland mens Edvard dro med familien Neville til Calais hvor Warwick var guvernør. I 1460 gikk Edvard i land i Kent med Salisbury, Warwick og Salisburys bror [[William Neville, 1. jarl av Kent|William Neville]], lord Fauconberg, samlet en hær og okkuperte London.<ref name="Ross_32">Ross (1974), s. 32.</ref> Edvard, Warwick og Fauconberg etterlot Salisbury til å beleire [[Tower of London]] og avanserte mot kongen som var med en hær i [[Midlands]]. Han ble beseiret og tatt til fange i [[Slaget ved Northampton (1460)|slaget ved Northampton]]. York kom tilbake til England og ble erklært som kongens arving av parlamentet, men dronning Margaret samlet en ny hær mot ham, og ble han drept i [[slaget ved Wakefield]] den 30. desember 1460, sammen med hans andre overlevende sønn [[Edmund, jarl av Rutland|Edmund, jarl av Rutland]], og jarlen av Salisbury.<ref name="Ross_30"/> 

Det etterlot Edvard, nå hertug av York, som leder for huset Yorks fraksjon. Han beseiret en Lancaster-hær i [[slaget ved Mortimer's Cross]] i Herefordshire den 2. februar 1461. Deretter forente han sine styrker med de til Warwick, som Margarets hær hadde beseiret i [[Andre slag ved St. Albans|det andre slaget ved St Albans]] den 17. februar samme år. I dette slaget ble Henrik VI reddet av sine tilhengere etter at han ble funnet sittende under et tre.<ref name="Ross_32"/> Edvard bevegde seg deretter mot lancasterne, fikk livet sitt reddet på slagmarken av den walisiske ridderen David Mathew (født som Dafydd ap Mathew). Edvard beseiret Lancaster-hæren i det eksepsjonelt blodige [[slaget ved Towton]] i [[Yorkshire]] den 29. mars 1461.<ref>Ross (1974), s. 36–37.</ref> Edvard hadde da i det store og hele brutt den militære styrken til huset Lancaster, og han kunne reise til London for å bli kronet som konge. Kongen Edvard IV utnevnte David Mathew som fanebærer og tillot ham å benytte «Towton» i sin families våpenskjold.<ref>[https://www.walesonline.co.uk/lifestyle/nostalgia/welsh-history-month-tomb-david-3406443 «Welsh History Month: The Tomb of David Matthew»], ''Wales Online'' 3. mai 2013</ref>

Lancasters motstand fortsatte i nord, men utgjorde ingen alvorlig trussel mot det nye regimet og ble endelig utryddet av Warwicks bror [[John Neville, 1. marki av Montagu|John Neville]] i [[slaget ved  Hexham]] i 1464.<ref name="Ross_61">Ross (1974), s. 61.</ref> Henrik VI hadde sluppet unna inn i fjellene [[Penninene]]<ref>[https://www.visitcumbria.com/wc/muncaster-monument/ «Muncaster – Monument to Henry VI»], ''Visit Cumbria''.</ref> hvor han tilbrakte et år i skjul, men ble til sist tatt til fange og fengselet i  Tower of London.<ref name="Ross_61"/> Dronning Margaret flyktet utenlands med unge prins Edward og mange av de ledende støttespillerne. Edvard IV hadde avsatt Henrik VI, men det var liten grunn til å drepe den tidligere kongen så lenge hans sønn fortsatt levde ettersom det kun ville overføre huset Lancasters krav fra en fengslet konge til en som var i frihet.

Selv i en alder av nitten år hadde Edvard vist bemerkelsesverdig militær kløkt og dyktighet. Han hadde også en merkbar fysikk, og ble beskrevet som kjekk og forekommende. Hans høyde er beregnet til 194 cm, noe som gjorde ham til den høyeste av alle engelske, skotsk og britiske monarker til dags dato.<ref>[[Guinness rekordbok|''Guinness Book of Records'']]</ref>

=== Veltet fra tronen ===
[[Fil:Marriage Edward IV Elizabeth Woodville Wavrin Anciennes Chroniques d'Angleterre Francais 85 f109.jpeg|thumb|Edvards ekteskap med [[Elizabeth Woodville]], fra det illuminerte manuskriptet ''Anciennes Chroniques d'Angleterre'', av [[Jean de Wavrin]]. [[Bibliothèque nationale de France]], Paris.]]
De fleste av Englands ledende familier forble lojale til Henrik VI og forble uengasjert eller uforpliktet i de siste konfliktene. Det nye regimet var derfor meget avhengig av støtte fra familien Neville, som eide og kontrollerte enorme eiendommer og besittelser, og hadde vært direkte medvirkende i å sette Edvard på tronen. Imidlertid ble kongen i økende grad kjøligere mot deres leder, jarlen av Warwick, hovedsakelig grunnet sitt ekteskap. Warwick, som handlet på Edvards vegne og med hans godkjennelse, gjorde innledende forberedelser med kong [[Ludvig XI av Frankrike|Ludvig XI]] for at Edvard skulle gifte seg med enten Ludvigs datter [[Anne av Frankrike|Anne de Beaujeu]] eller hans svigerinne [[Bona av Savoie]].<ref>Ross (1974), s. 91.</ref> Han ble ydmyket og rasende da han oppdaget at mens han var i forhandlinger med den franske kongen, hadde Edvard i all hemmelighet giftet seg med den borgerlige [[Elizabeth Woodville]], enken etter [[John Grey, 7. baron Ferrers av Groby|John Grey av Groby]], den 1. mai 1464.<ref>Ross (1974), s. 85-86.</ref>

Edvards ekteskap med Elizabeth Woodville har blitt kritisert som en brå og impulsiv handling som ikke la noe til sikkerheten for England eller for huset York. Et forferdet [[kongelig råd]] fortalte ham med uvanlig oppriktighet, da han annonserte ekteskapet til dem, «at han må vite at hun var ikke en hustru for en fyrste som han selv, for hun var ikke datter av hertug eller jarl... men kun en enkel ridder.»<ref>Ross (1974), s. 85.</ref> Christine Carpenter har argumentert mot ideen at det hadde noen form for politisk motivasjon, og at Edvards tilhørighet til en sterk yorkist adel betydde at han ikke hadde behov for de relative «lettvektige forbindelsene» til familien Woodville,<ref>Carpenter, Christine (1997): [https://books.google.com/books?id=z0A9frbkU0MC&pg=PA170 ''The Wars of the Roses: Politics and the Constitution in England, C.1437-1509''], Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-31874-7, s. 170. </ref> mens Bertie Wilkinson beskrev ekteskapet som både et «kjærlighetsforhold, og også en kald og kalkulert politisk beslutning.»<ref>Wilkinson, Bertie (1964): [https://books.google.com/books?id=jdOMNAEACAAJ&pg=PA146 ''Constitutional History of England in the Fifteenth Century (1399-1485): With Illustrative Documents''], Longmans, s. 146.</ref> J.R. Lander foreslo i 1980 at kongen var kun «forblindet», et ekko av oppfatningen P.M. Kendall som mente at han handlet kun grunnet seksuell lyst.<ref>Lander, J.R. (1980): [https://books.google.com/books?id=sqqpQvfa1UgC&pg=PA237 ''Government and Community: England, 1450-1509''], Harvard University Press, ISBN 978-0-674-35794-5, s. 237.</ref>

Elizabeths mor var [[Jacquetta av Luxembourg]], enke av [[John av Lancaster, 1. hertug av Bedford|John av Lancaster]], 1. hertug av Bedford, onkelen til Henrik VI, men hennes far var [[Richard Woodville, 1. jarl Rivers]], en nyutnevnt baron. Da Elizabeths ekteskap med Edvard IV ble kjent i oktober 1464, ble hennes tolv ugifte søsken brått meget attråverdige ekteskapskandidater. [[Catherine Woodville]] giftet seg med [[Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham|Henry Stafford]], barnebarn og arving av tittelen som hertug av Buckingham; Anne Woodville ble gift med William Bourchier, vicomte Bourchier, eldste sønn og arving av tittelen som jarl av Essex; og Eleanor Woodville ble gift med Anthony Grey, sønn og arving av tittelen som jarl av Kent.<ref>Ross (1974), s. 93.</ref>

Det plutselige sosiale veksten til familien Woodville skapte uvilje blant adelen i England, fram for alt hos Warwick. Krenkelsen påført av omstendighetene til ekteskapet i seg selv ble forsterket ved at familien Woodville motsatte seg den politikken som Warwick ønsket og utnyttet med hell deres innflytelse hos kongen for å beseire ham.<ref>Ross (1974), s. 116.</ref> Over tid ble Warwick stadig mer fremmedgjort overfor kongen, og det førte ham til forræderi. Høsten 1467 trakk Warwick seg fra hoffet og til sine eiendommer i [[Yorkshire]].<ref>Ross (1974), s. 118.</ref> I hemmelighet planla han et opprør mot kongen med støtte fra Edvards misfornøyde yngre bror George, hertug av Clarence.<ref name="Ashley_170"> Ashley, Maurice (1961): [https://archive.org/details/greatbritainto16007005mbp ''Great Britain to 1688, A Modern History''], University of Michigan Press. s. 170.</ref>

Det meste av kongens hær, unntatt Edvard selv, ble beseiret i [[slaget ved Edgecote Moor]] den 26. juli 1469,<ref>Ross (1974), s. 132.</ref> og Edvard ble deretter tatt til fange ved [[Olney (Milton Keynes)|Olney]]. Warwick forsøkte deretter å styre i Edvards navn, men adelen, mange av dem skyldte sitt adelskap til kongen, var ikke medgjørlige. Et lokalt opprør sprang ut i nord, og det ble økende klart at Warwick ikke greide å styre gjennom kongen uten at han var til stede.<ref>Ross (1974), s. 134.</ref> Han ble tvunget til å slippe kongen fri den 10. september 1469.<ref>Ross (1974), s. 135.</ref> 

Ved dette tidspunkt forsøkte ikke Edvard å få drept verken Warwick eller Clarence, men forsøkte isteden å få til en forsoning.<ref>Ross (1974), s. 135-136.</ref> Det brøt ut en privat feide i Lincolnshire mellom Thomas Burgh av Gainsborough og Richard Welles, 7. baron Welles. Noen få måneder senere i mars 1470 benyttet Warwick og Clarence denne muligheten til å gjøre opprør mot Edvard IV på nytt.<ref>Ross (1974), s. 138.</ref> Opprøret i  Lincolnshire mot kong Edvard IV ble beseiret, og Warwick ble tvunget til å flykte til Frankrike den 1. mai 1470.<ref>Kendall, Paul Murray (1970): [https://books.google.com/books?id=TeqwAAAAIAAJ&pg=PA228 ''Louis XI, the Universal Spider''], W.W. Norton, s. 228.</ref> Der allierte han seg med Lancaster-dronningen Margaret av Anjou.

[[Ludvig XI av Frankrike|Ludvig XI]] hadde akkurat kommet på tronen i Frankrike etter hans far kong [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]] døde den 25. juli 1461.<ref>Kendall (1970), s. 106–107.</ref> Han vært ute etter muligheter til å skape vanskeligheter for den engelske kongen ved å støtte huset Lancasters krav til kronen i England.<ref name="Ashley_170"/> Warwick gjorde en overenskomst med Ludvig XI og dronning Margaret hvor han lovte å gjeninnsette Henrik VI på tronen i motytelse for fransk støtte for en militær invasjon av England. Warwicks invasjonsflåte satt seil fra Frankrike for England den 9. september 1470.<ref>Kendall (1970), s. 236.</ref> Denne gangen ble Edvard IV tvunget til å flykte til Flandern da han fikk vite at Warwicks bror [[John Neville, 1. marki av Montagu]] også hadde byttet side til Lancaster, noe som gjorde Edvards militære posisjon uholdbar.<ref> Ross (1974), s. 152-153.</ref>

=== Gjeninnsettelse på tronen ===
[[Fil:Beheading duke somerset.jpg|thumb|Illuminert miniatyr av Edvard IV (til venstre) som ser på halshoggingen av [[Edmund Beaufort, 4. hertug av Somerset]] ved Tewkesbury, 1471. Universitetsbiblioteket i Gen, Belgia.]]

[[Henrik VI av England|Henrik VI]] ble kortvarig gjeninnsatt på tronen i 1470 mens Edvard IV søkte tilflukt i Flandern, som var en del av Burgund. Han fikk følge av sin yngre bror Rikard, hertug av Gloucester (den senere kong [[Rikard III av England|Rikard III]]). Hertugen av Burgund hadde vært Edvards svoger siden Edvards søster [[Margaret av York]] hadde giftet seg med hertug [[Karl I av Burgund]] den 3. juli 1468. Frankrike erklærte krig mot Burgund, til tross for det faktum at Karl I i utgangspunktet ikke hadde vært spesielt interessert i hjelpe Edvard. Krigserklæringen endret situasjonen og Karl ga sin støtte til Edvard, og fra Burgund samlet han en hær for å vinne tilbake sitt kongerike.

Edvard reiste tilbake til England med en relativ liten styrke og unngikk å bli tatt til fange. Byen York åpnet sine porter for ham, men kun etter at han lovte han bare hadde kommet for kreve sitt hertugdømme slik [[Henrik IV av England|Henry Bolingbroke]] hadde gjort flere år tidligere. Den første som kom sammen med ham var James Harrington av Hornby<ref>Horrox, Rosemary (1989): [https://books.google.com/books?id=5eGjmiNU8jkC&pg=PA41 ''Richard III: A Study of Service''], Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-40726-7, s. 41.</ref> og William Parr, som brakte med seg rundt 600 riddere til Edvard ved [[Doncaster]].<ref>Ross (1974), s. 164.</ref> Mens han marsjerte sørover fikk stadig mer støtte, inkludert hans bror Clarence (som nå hadde innsett at hans skjebne kom bedre ut av det med en bror som konge enn under Henrik VI). Edvard ankom London uten hindringer, og hvor han tok Henrik VI som fange. Edvard og hans brødre beseiret deretter i [[slaget ved Barnet]] hvor Warwick ble drept. Med Warwick død fjernet Edvard den gjenværende Lancaster-motstanden i [[slaget ved Tewkesbury]] i 1471. En Lancaster-arving, [[Edward av Westminster]], prins av Wales, ble drept på slagmarken. Henrik VI døde noen få dager senere på den samme natten da Edvard kom tilbake til London. En samtidig krønike hevdet at Henriks død skyldtes «melankoli», men det er generelt antatt at Edvard beordret at Henrik ble myrdet for å fjerne Lancaster-motstanden fullstendig. 

Edvvards yngre brødre George, hertug av Clarence, og Rikard, hertug av Gloucester, ble begge gift med døtrene til Warwick med [[Anne Beauchamp, 16. grevinne av Warwick|Anne Beauchamp]], henholdsvis [[Isabella Neville]] og [[Anne Neville]]. De var rivaliserende arvinger til den betydelige arven etter deres fortsatt levende mor, noe som førte til en strid mellom brødrene. I 1478 ble Clarence funnet skyldig å ha sammensverget seg mot kongen, og denne gangen viste Edvard ingen nåde. Han ble arrestert, fengslet i Tower of London, og privat henrettet den 18. februar 1478. I henhold til en langvarig tradisjon ble han druknet i en tønne med vin.<ref>Howard, Victoria (18. ferbruar 2017): [https://www.thecrownchronicles.co.uk/history/history-posts/historys-strangest-deaths-george-duke-of-clarence-drowned-in-a-barrel-of-wine/ «History’s strangest deaths – The Duke of Clarence drowned in a barrel of wine»], ''The Crown Chronicals''</ref>

=== Senere styre og død ===
[[Fil:BL Royal Vincent of Beauvais2EdIVarms.jpg|thumb|Våpenskjoldet til Edvard IV på et kongelig manuskrip. [[British Library]]s samlinger.]]

Edvard møtte ingen flere opprør etter at han tok tronen tilbake. Huset Lancaster hadde i praksis blitt utryddet, og den eneste gjenværende rivalen var [[Henrik VII av England|Henrik Tudor]] som levde i landflyktighet.

I 1475 erklærte Edvard krig mot Frankrike, gikk i land i Calais. Imidlertid klarte ikke hans allierte Karl av Burgund å gi større militær støtte, noe som tvang Edvard til å gå i forhandlinger med Frankrike. Han kom til en avtale med [[Picquigny-traktaten]] som skaffet ham en umiddelbar utbetaling på 75 000 ''crown'' og en årlig pensjon på 50 000 i samme myntenhet, noe som ga ham muligheten til å «kompensere sine finanser».<ref>Hicks, Michael (2011): ''Richard III'', History Press, ISBN 978-0-7524-7326-0, s. 18.</ref> Han støttet også et forsøk fra Alexander Stewart, hertug av Albany, bror av kong [[Jakob III av Skottland]], på å erobre den skotske kronen i 1482. Gloucester ledet en invasjon av Skottland som førte til at Edinburgh erobret og kongen selv ble tatt til fange, men Albany ville forhandle på nytt med Edvard. Gloucester besluttet å trekke seg fra sin sterke posisjon i Edinburgh, men han hadde gjenerobret og beholdt [[Berwick-upon-Tweed]].

Edvards helse begynte å svikte, og han ble rammet av en rekke sykdommer. Han ble alvorlig syk i påsken 1483, men overlevde lenge nok til å komme med en rekke utvidelser til sitt testamente, den viktigste var å navngi sin bror Rikard, hertug av Gloucester, som ''Protector'', beskytter, etter sin død. Edvard døde den 9. april 1483, 41 år gammel, og ble gravlagt i [[St. George's Chapel|St. Georges kapell]] i [[Windsor Castle]]. Han ble etterfulgt av sin tolv år gamle sønn [[Edvard V av England]] (som aldri ble kronet), og deretter av sin bror Rikard. Edvard IVs eldste datter [[Elizabeth av York]] ble senere dronningen til Henrik Tudor, og såldes ble husene York og Lancaster ble forent i [[huset Tudor]]. Tudor-slekten døde ut 1603 da Elisabeth I av England døde uten en arving.

Det er ikke kjent hva som faktisk var årsaken til Edvards død. [[Lungebetennelse]] og [[tyfus]] har begge deler blitt fremmet som muligheter, foruten også at han faktisk ble forgiftet. En del historikere har tilskrevet hans død til en usunn livsstil da han hadde blitt lite bevegelig i årene før han døde.<ref>[http://ricardianregister.blogspot.com/2013/11/did-king-edward-iv-have-type-2-diabetes.html «Did King Edward IV Have Type 2 Diabetes?»], ''Ricardian Register'' 13. november 2013</ref>