Redigerer Edvard Beneš (avsnitt)

== Biografi ==
=== Tidlig liv ===
Edvard Beneš ble født som sønn av en bonde i den lille landsbyen Kožlany i nærheten av Rakovník, omkring 60&nbsp;km vest for [[Praha]]. Han tilbrakte mye av sin barndom i Vinohrady-distriktet i Praha, hvor han gikk på en skole mellom [[1896]] og [[1904]]. Etter å ha studert [[filosofi]] ved [[Karlsuniversitetet|Karlsuniversitetet i Praha]] reiste han til [[Paris]] for å studere ved [[Universitetet i Paris|Sorbonne]] og ved den uavhengige skolen for statsvitenskap ''(École Libre des Sciences Politiques)''. I [[1908]] mottok han en [[doktorgrad]] i [[rettsvitenskap]] i [[Dijon]],<ref name=":0">{{Kilde oppslagsverk|tittel=Edvard Beneš|url=http://snl.no/Edvard_Bene%C5%A1|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2018-06-22|besøksdato=2019-02-09|språk=no}}</ref> hvoretter han underviste et par år ved den tsjekkiske handelshøyskolen i Praha.<ref name="Lundstrom">{{Kilde bok|tittel=Krigen 1939-1945. Fjerde bind: Krigens leksikon.|etternavn=Lundström|fornavn=Ragnvald|utgiver=Tiden Norsk Forlag|år=1948|isbn=|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Etter at han i 1912 hadde tatt sin filosofieksamen, ble han [[lektor]] i [[sosiologi]] på Karlsuniversitetet. Han var også involvert i [[speider]]bevegelsen.

=== Første eksil ===
Under [[første verdenskrig]] var Beneš leder for en revolusjonær, anti-østerriksk bevegelse.<ref name="Lundstrom" /> Han medvirket til å organisere bevegelsen for et uavhengig Tsjekkoslovakia i utlandet. Han organiserte også en tsjekkisk undergrunnsbevegelse under navnet Mafiaen, hvis mål var tsjekkoslovakisk selvstendighet og bekjempelse av det [[Østerrike-Ungarn|østerrikske]] styret.{{tr}} I [[september]] [[1915]] gikk han i eksil i Paris (på oppdrag fra sin venn [[Tomáš Masaryk|Masaryk]]) og ble leder for det tsjekkiske nasjonalrådet der<ref name="Lundstrom" /> og innen- og utenriksminister i den provisoriske tsjekkoslovakiske regjeringen. I Paris gjorde han en intrikat diplomatisk innsats for å få anerkjennelse fra Frankrike og Storbritannia for Tsjekkoslovakias uavhengighetsbevegelse.{{tr}}

=== Politisk karriere i Tsjekkoslovakia ===
Etter krigens avslutning kunne Beneš vende hjem til et selvstendig Tsjekkoslovakia. Mellom [[1918]] og [[1935]] var han landets [[utenriksminister]]<ref name="Lundstrom" /> (den lengst sittende på posten i landets historie), og han var også medlem av parlamentet i periodene [[1920]]–[[1925]] og [[1929]]–[[1935]].{{tr}} Det var Edvard Beneš som representerte landet under forhandlingene om [[Versaillestraktaten]], og han var medlem av [[Folkeforbundet]]s styrende organ mellom [[1923]] og [[1928]], hvor han mellom [[1927]] og [[1928]] var organets president.<ref name="Lundstrom" /> Han ble kjent og respektert på den internasjonale politiske arenaen, og han var en innflytelsesrik rollefigur ved flere internasjonale konferanser, som ved Genovakonferansen i 1922, [[Locarnotraktaten]] i 1925, [[Youngplanen]] i 1930 og Lausannekonferansen i 1932. Beneš var mellom [[1921]] og [[1922]] var landets statsminister.<ref name=":0" />

Han var medlem av [[Tsjekkoslovakias nasjonale sosialistparti]] eller ''Československá strana národně socialistická'' (inntil 1926 kjent som Tsjekkoslovakias sosialistparti eller ''Československá strana socialistická''). Bortsett fra navnene hadde partiet ingen tilknytning til hverken [[sosialist]]ene eller det tyske [[NSDAP|Nazipartiet]], men var et senterparti som sto for [[demokrati]]sk [[nasjonalisme]] og [[progressivisme]]. Han var også en ivrig fortaler for et samlet Tsjekkoslovakia, da han ikke betraktet [[tsjekker]]e og [[slovaker]] som forskjellige [[etnisitet]]er.

Den [[14. desember]] [[1935]] ble Edvard Beneš valgt som landets andre president etter [[landsfader]]en [[Tomáš Garrigue Masaryk]].<ref name="Lundstrom" />  Som president beholdt han ledelsen av landets utenrikspolitikk.<ref name=":0" /> Den økende trusselen fra [[Tysklands historie (1933-1945)|Tyskland]] i nord ble i løpet av de neste årene en av de mest dominerende sakene i Beneš' utenrikspolitikk, noe han prøvde å løse gjennom både militære og diplomatiske midler. Han hadde allerede i perioden 1921-1922 undertegnet en alliansepakt med [[Kongedømmet Romania|Romania]] og [[Kongeriket Jugoslavia|Jugoslavia]] imot [[Kongeriket Ungarn (1920-1944)|ungarsk]] ekspansjonisme (kjent som den [[lille ententen]]), en allianse med [[Frankrike]] den 25. januar 1924 og en allianse med [[Sovjetunionen]] i 1935. Militærbudsjettet forble en stor del av landets [[statsbudsjett]], noe som medførte at den tsjekkoslovakiske hæren var blant de mest moderne og veltrente i verden i [[mellomkrigstiden]].

=== Andre verdenskrig: eksil og retur ===
{{se også|Sudetenkrisen|Münchenavtalen|Böhmen-Mähren|Beneš-dekretene}}
Det var resultatet av [[Münchenavtalen]] i 1938 som fikk Beneš til å gå i eksil. Etter tysk press måtte han trekke seg fra posten som president den 5. oktober, uten å utnevne en etterfølger.<ref name="Brown">Brown, M. (1958). [https://doi.org/10.1177/106591295801100312 The Diplomacy of Bitterness: Genesis of the Potsdam Decision to Expel Germans from Czechoslovakia]. ''Western Political Quarterly'', 11(3), 607-626.</ref> Han reiste til USA og begynte arbeid ved universitetet i Chicago og reiste i juli 1939 til Storbritannia.<ref name="Lundstrom" /> I London bodde han på 26 Gwendolen Avenue SW15. Her organiserte han en eksilregjering med [[Jan Šrámek]] som statsminister og seg selv som president etter at Storbritannia hadde anerkjent den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen. I 1941 ble eksilregjeringen anerkjent av USA, Sovjetunionen og Kina.<ref name="Lundstrom" /> Beneš butøvde vide fullmakter fra 15. oktober 1940 på grunnlag av nødrett.<ref name="Frowein">{{Kilde www|url=http://www.europarl.europa.eu/RegData/etudes/etudes/join/2002/323934/DG-4-AFET_ET(2002)323934_EN.pdf|tittel=Legal Opinion on the Benec-Decrees and the accession of the Czech Republic to the European Union (working paper 10-2002)|besøksdato=|forfattere=Frowein, Jochen A., Ulf Bernitz og Lord Kingsland|dato=2002|forlag=EU-parlamentet|sitat=}}</ref> 

I november 1940 flyttet Beneš med sin kone Hana, deres nieser og tjenere til The Abbey på Aston Abbotts i nærheten av Aylesbury i [[Buckinghamshire]]. Staben til hans private kontor, inkludert hans sekretær Edvard Táborský og hans stabssjef Jaromír Smutný, flyttet til The Old Manor House i nabolandsbyen Wingrave, mens hans militære etterretningsstab ledet av [[František Moravec]] opprettet sitt hovedkvarter i nabolandsbyen Addington.{{tr}}

I [[1941]] planla Beneš og František Moravec [[Operasjon Anthropoid]], attentatet på den tyske riksforstanderen i [[Riksprotektoratet Böhmen-Mähren]], [[Reinhard Heydrich]]. Planen ble ført ut i livet den 27. mai 1942, og planen var en suksess, da Heydrich ble alvorlig såret i attentatforsøket og døde den 4. juni av sine sår. Resultatet ble brutale hevnaksjoner fra tyskerne med henrettelse av et stort antall tsjekkere og de to landsbyene [[Lidice]] og Ležáky totalt jevnet med jorden.

Han besøkte Washington og Moskva i 1943. Til Moskva formidlet han [[Romania]]s tilbud om våpenstillstand.<ref name="Lundstrom" /> Tross sin plassering i London og dermed orientering mot [[Vesten]] stod Beneš også på vennskapelig fot med Sovjetunionens leder [[Josef Stalin]]. I 1943 undertegnet han en avtale med Sovjetunionen om vennskap og bistand trolig fordi han forutså at Tsjekkoslovakia ville bli befridd fra øst.<ref name=":0" />

[[Winston Churchill]] nominerte Beneš til [[Nobels fredspris]] i 1939.<ref>{{kilde www
| url=https://winstonchurchill.hillsdale.edu/churchills-nobel-prize-peace-literature/
| utgiver=The Churchill Project
| tittel=Winston Churchill and the Nobel Prizes, 1946-1953
| forfatter=Fred Glueckstein
| dato=29. januar 2018
| besøksdato=22. april 2018
| språk=Engelsk
}}</ref>

Beneš begynte tidlig å legge planer for etterkrigstiden, herunder fjerning av sudettyskerne fra landet. I november 1940 sendte Beneš en melding til ledelsen for den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen der han skrev at den tsjekkiske nasjonen også trengte [[lebensraum]], noe som bare kan oppnås ved at sudettyskerne som hadde forrådt Tsjekkoslovakia forlot landet. Beneš var tidlig i krigen beredt til avstå tyskdominerte grenseområder til Tyskland. Personer i motstandsbevegelsen hjemme ønsket fjerning av alle tyskere og ikke noe tap av territorium.<ref name="Glassheim" />

Fra sent i 1941 la Beneš' eksilregjering i London til grunn at det var nødvendig å fjerne etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia etter krigen for å sikre landets stabilitet. Samtidig skulle etniske ungarere utvises fra Slovakia. Ideen om å kaste ut etniske tyskere ble opprinnelig ikke bifalt av de vestlige stormaktene.<ref name="Prauser" /> Resten av krigen lanserte Beneš overfor stormaktene ulike planer for utvisning av de etniske tyskerne. I løpet av 1942 ble Beneš' argumentasjon positivt mottatt hos britiske myndigheter.<ref name="Glassheim" /> Moskva ga sitt prinsipielle samtykke til forflytningen i en erklæring den 5. juni 1943.  Da [[Stalin]] anerkjente Tsjekkoslovakias eksilregjering og uttalte seg positivt til utvisning av etniske tyskere, endret USA og Storbritannia standpunkt og godtok Beneš' plan for å utvise etniske tyskere. Aksept for ideen om et Tsjekkoslovakia uten minoriteter var resultat av Beneš' diplomatiske anstrengelser i 1942–1943, og Beneš lyktes sommeren 1943 å overtale de tre stormaktene. Sovjetunionens aksept for planen var et ledd i Stalins strategi for å dominere Øst-Europa etter krigen. De tsjekkoslovakiske kommunistene var opprinnelig i mot å fordrive de etniske tyskerne, men snudde helt om da de forsto at dette kunne hjelpe dem til makten. Fordrivelsen av etniske tyskere ble sanksjonert av de allierte ved [[Potsdam-konferansen]] i juli 1945.<ref name="Prauser" /><ref name="Glassheim" /><ref>{{cite web|url=https://books.google.no/books?id=s5pwCQAAQBAJ&pg=PA124&lpg=PA124&dq=The+Fall+and+Rise+of+a+Nation:+Czechoslovakia&source=bl&ots=jOCMUVxP-V&sig=xNoqoMhR8YUtQ0rPFoalBbjKGT4&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjd89adtIHKAhWo83IKHb0zB6MQ6AEIMTAD#v=onepage&q=The+Fall+and+Rise+of+a+Nation:+Czechoslovakia&f=false|title=Czech law in historical contexts|first=Kuklík|last=Jan|date=26. oktober 2018|publisher=Charles University in Prague, Karolinum Press|via=Google Books}}</ref> Et memorandum fra eksilregjeringen til stormaktene (november 1944) forslo at høyst {{formatnum:800000}} etniske tyskere kunne bli værende i Tsjekkoslovakia.<ref name="Horcicka" />

I 1943 sluttet Beneš seg til den populære ideen om at alle eller de fleste etniske tyskere måtte utvises.<ref name="Cordell" /> Beneš oppmuntret tsjekkoslovaker til å ta igjen mot etniske tyskere på tsjekkisk territorium, dette var ifølge [[Benjamin Frommer]] første trinn for å gjenetablere Tsjekkoslovakia som en uavhengig stat.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Marchak, Patricia|tittel=Benjamin Frommer: National Cleansing. Retribution against nazi collaborators in postwar Czechoslovakia.|publikasjon=Canadian Journal of Sociology|url=|dato=april 2005|nummer=|sitat=}}</ref> [[Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia|Fordrivelse av etniske tyskere]] hadde høyeste prioritet hos Beneš og hans regjering.<ref name="Naimark" /> Beneš uttalte i en tale i [[Brno]]s rådhus 12. mai 1945: «Vi har sagt det og vi har tatt på oss oppgaven med å fullstendig avvikle det tyske problemet i vår republikk.» Tilsvarende uttalte han gjentatte ganger på forsommeren 1945. Politikere og aviser brukte i 1945 rutinemessig ordet «avvikle» (likvidere) om etniske tyskere.<ref>A'Barrow, S. R. (2016). ''Death of a Nation: A New History of Germany''. Book Guild Publishing.</ref><ref name="Glassheim" /> Beneš fremholdt at «alle tyskere» var ansvarlige for massakren i [[Lidice]], at tyskerne og madjarene «er vårt indre problem»<ref name="Wingfield" /> og at hele det tyske folk var ansvarlig for nazismen.<ref name="Prauser" /> Utvisningen av etniske tyskere var for blant andre Beneš et tiltak for å beskytte Tsjekkoslovakias demokrati og for å rette opp uretten begått mot tsjekkerne siden Slaget på det hvite berg i 1620.<ref name="Naimark" /> Etter press fra den britiske regjeringen stanset Beneš voldsbruken 16. juli 1945 før [[Potsdamkonferansen]] ble innledet 17. juli.<ref>{{Kilde www|url=https://www.welt.de/geschichte/article144629850/Wie-kam-es-zum-Massaker-an-Deutschen-in-Aussig.html|tittel=Vertreibung 1945: Wie kam es zum Massaker an Deutschen in Usti nad Labem?|besøksdato=2017-06-02|forfattere=|dato=31. juli 2015|verk=DIE WELT|forlag=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Vertreibung der Deutschen aus Tschechien: Eine Versöhnungsgeste aus Brno|avis=Neue Zürcher Zeitung|url=https://www.nzz.ch/international/europa/eine-versoehnungsgeste-aus-brno-1.18569077|besøksdato=2017-06-12|etternavn=Baumann|fornavn=Meret|dato=2015-06-26|språk=de-CH|issn=0376-6829}}</ref> Benjamin Frommer mener Beneš-regjeringen har hovedansvaret for voldsbruken og «den ville fordrivelsen» (før Potsdam-konferansen) fordi Benes i okkupasjonstiden lovet «fryktelig gjengjeldelse» mot tyskerne. Ifølge Frommer var fordrivelsen og voldsbruken derfor ikke et resultat av eksplosivt raseri i folket, men målrettet, planlagt og styrt av tsjekkiske ledere. Regjeringen oppfordret til «selvtekt» og gjorde lite for hindre lynsjejustis, ifølge Frommer.<ref name="Thum">{{Kilde artikkel|forfatter=Thum, Gregor|tittel=Ethnic Cleansing in Eastern Europe after 1945|publikasjon=Contemporary European History|url=|dato=|år=2010|nummer=vol 19, no 1|sider=75-81|sitat=}}</ref> Ifølge Keith Lowe var ikke voldsbruken mot sudettyskerne godkjent av de tsjekkoslovakiske myndigheter, som ofte fordømte slike overgrep.<ref>Keith Lowe: ''Råskapens Europa'', side 154</ref>{{bedre kilde}}

=== Siste år ===
[[Fil:EdvardBenes.jpg|thumb|Statue av Edvard Beneš utenfor utenriksministeriets kontorer i [[Praha]].]]
Ved avslutningen av den andre verdenskrig reiste han i mars 1945 fra London til Moskva og vendte så som Tsjekkoslovakias president. I juni 1946 ble han gjenvalgt som president.<ref name="Lundstrom" /> Beneš fortsatte sin ledelse med grunnlag i vide fullmakter fra eksilet i London, også etter at han returnerte til Tsjekkoslovakia. Dette varte helt frem til 28. oktober 1945, da den midlertidige nasjonalforsamlingen overtok lovgivningsmyndigheten.<ref name="Frowein" /> Han gikk imot den kommunistiske maktovertagelsen den 25. februar 1948 under ledelse av statsminister [[Klement Gottwald]] og trakk seg fra presidentposten 7. juni samme år, hvoretter Gottwald etterfulgte ham som president. Edvard Beneš døde den 3. september 1948 i sin villa i Sezimovo Ústí av naturlige årsaker. Her ligger han begravd sammen med sin kone, og hans byste er en del av gravsteinen hans.

Beneš ga navn til de såkalte [[Beneš-dekretene]], som medførte ekspropriasjon av eiendommer tilhørende de tysk- og ungarsktalende minoritetene, inndragelse av statsborgerskap og [[Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia|fordrivelsen av etniske tyskere]] til Tyskland og Østerrike. Dekretene var 143 midlertidige lover vedtatt av Beneš, under og umiddelbart etter andre verdenskrig i en periode da parlamentet ikke var samlet. Dekretene ble vedtatt av presidenten i samråd med regjeringen og et «råd» av eksilpolitikere («state council» bestående av et bredt spekter politikere<ref name=CFM2003>{{Kilde www|tittel=Kriegs- und Nachkriegsfolgen. Dekrete des Präsidenten Edvard Beneš  The Decrees of the President Edvard Beneš|url=http://www.mzv.cz/berlin/de/informationen_uber_tschechien/bilaterale_beziehungen/kriegs_und_nachkriegsfolgen.html|utgiver=Czech Foreign Ministry - Botschaft der Tschechischen Republik in Berlin|dato=15. juli 2003|besøksdato=2017-12-30|språk=engelsk}}</ref>) og innebar omfattende endringer i det samfunnet, «a vertiable revolution by decree». Politikken formulert i disse dekretene var i hovedsak basert på det såkalte Košice-programmet (av april 1945) utformet av landets første etterkrigsregjering ([[Košice]] ble frigjort av sovjetiske styrker i januar 1945 og fungerte en periode som hovedstad).<ref name="Skilling" /><ref name="Wingfield" /> 98 av 143 dekreter ble utstedt etter at Beneš hadde kommet tilbake fra eksil.<ref name="Frowein" /> Tsjekkoslovakias nye nasjonalforsamling trådte sammen første gang 28. oktober 1945. I løpet av den siste uken før ble 40 dekreter utstedt i stort tempo for å komme parlamentarisk behandling i forkjøpet. Disse dekretene omhandlet en rekke område blant annet symfoniorkesteret, det nye parlamentets arbeidsform, nasjonalisering av fabrikker, tvangsarbeid for dømte kollaboratører og nasjonal ære.<ref>Frommer (2005) s. 186.</ref> Det er omdiskutert hvor involvert Beneš var i utarbeidelsen av dekretene. Selv om at han underskrev dekretene, er det uklart om han var den direkte bakmannen bak dem. Dekretene var blitt utarbeidet og godkjent av majoriteten av den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen og de allierte seierherrene.<ref>[http://www.germanhistorydocs.ghi-dc.org/docpage.cfm?docpage_id=2985 Potsdam Avtalen 1945]</ref>
<ref>[https://books.google.no/books?id=s5pwCQAAQBAJ&pg=PA124&lpg=PA124&dq=The+Fall+and+Rise+of+a+Nation:+Czechoslovakia&source=bl&ots=jOCMUVxP-V&sig=xNoqoMhR8YUtQ0rPFoalBbjKGT4&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjd89adtIHKAhWo83IKHb0zB6MQ6AEIMTAD#v=onepage&q=The%20Fall%20and%20Rise%20of%20a%20Nation%3A%20Czechoslovakia&f=false se side 129]</ref> Beneš uttalte i en tale i [[Brno]]s rådhus 12. mai 1945: «Vi har sagt det og vi har tatt på oss oppgaven med å fullstendig avvikle det tyske problemet i vår republikk.» Tilsvarende uttalte han gjentatte ganger på forsommeren 1945.<ref>A'Barrow, S. R. (2016). ''Death of a Nation: A New History of Germany''. Book Guild Publishing.</ref><ref name="Glassheim" /> Beneš fremholdt at «alle tyskere» var ansvarlige for massakren i [[Lidice]], at tyskerne og madjarene «er vårt indre problem»<ref name="Wingfield" /> og at hele det tyske folk var ansvarlig for nazismen.<ref name="Prauser" /> Utvisningen av etniske tyskere var for blant andre Beneš et tiltak for å beskytte Tsjekkoslovakias demokrati og for å rette opp uretten begått mot tsjekkerne siden [[Slaget på Det hvite berg|Slaget på det hvite berg]] i 1620.<ref name="Naimark" />

Beneš la til grunn en forutsetning om juridisk kontinuitet som han hadde formulert under krigen: Den tyske invasjonen i mars 1939 og den fransk-britiske svikt i beskyttelsen av rest-Tsjekkoslovakia var et brudd på Münchenavtalen som dermed ble ugyldig. Ifølge Beneš var dermed alt som skjedde etter München (herunder Beneš egen avgang) annullert, ikke relevant og ulovlig, Tsjekkoslovakia fortsatte dermed å eksistere ubrutt.<ref>Frommer (2005) s. 63ff.</ref>