Redigerer Edvard Bekjenneren (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Tidligste år og landsforvisning ===
Edvard var den sjuende sønnen til [[Æthelred II av England|Æthelred II]] og den første sønnen til hans andre hustru [[Emma av Normandie]]. Edvar ble født en gang mellom 1003 og 1005 i [[Islip (Oxfordshire)|Islip]] i [[Oxfordshire]],<ref name="Barlow"/> og er første gang nedtegnet som et 'vitne' på to [[charter]]e i 1005. Han hadde en helbror, [[Alfred Ætheling|Alfred]], og en søster, [[Godgifu av England|Godgifu]]. I chartere er Edvard alltid listet etter sine eldre halvbrødre, noe som viste han var rangert etter dem.<ref>Keynes, Simon (2009): «Edward the Ætheling» i: Mortimer, red.: ''Edward the Confessor'', s. 49.</ref>

I løpet av sin barndom var England utsatt for en rekke vikingangrep fra nordboere, og invasjon av den danske kongen [[Svein Tjugeskjegg]] og hans sønn [[Knut den mektige|Knut]]. Som følge av at Svein erobret den angelsaksiske tronen i 1013 flyktet Emma til Normandie, fulgt av Edvard og Alfred, og deretter av Æthelred. Svein døde uventet den 3. februar 1014, kun måneder etter at England var erobret. Døden inntraff mens han var om bord på sitt skip som lå for anker ved elven [[Trent (England)|Trent]] i Gainsborough i østlige England. Kongens død snudde om på den politiske situasjonen.<ref name="skaaning_11">Skaaning, Paul (2010): ''Knut den store'', Hovedland, s. 11</ref> Det angelsaksiske rådet, ''[[witan]]'', grep da sjansen på å invitere Æthelred tilbake, men kun på den betingelse at han lovte å styre «mer rettferdig» enn han hadde gjort tidligere. Æthelred aksepterte, og sendte først Edvard og andre talsmenn til England som sine sendebud.<ref>Rex 2008, ''King & Saint'', s. 13, 19</ref> Æthelred døde deretter i april 1016, og han ble etterfulgt av Edvards eldre halvbror [[Edmund II av England|Edmund Jernside]], som fortsatte kampen mot Sveins sønn Knut. I henhold til norrøn tradisjon kjempet Edvard sammen med Edmund, men da Edvard var bortimot 13 år på denne tiden er det høyst tvilsomt. Muligens kan han ha vært med i de bakre rekker på felttoget, men deltok ikke aktivt.<ref>Barlow, Frank (1970): ''Edward the Confessor''. Berkeley, CA: University of California Press. ISBN 0-520-01671-8, s. 29–36</ref><ref>Keynes, 2009, 'Edward the Ætheling', s. 56 n.</ref> Edmund Jernside døde i november 1016, og Knut ble den ubestridte kongen over angelsaksiske England. Edvard ble igjen tvunget p dra i landsforvisning til Normandie sammen med sin bror og søster. Hans mor Emma valgte det motsatte. Hun giftet seg i 1017 med Knut.<ref name="Barlow"/> Det samme året lot Knut henrette Ædwig, den siste overlevende av Edvards halvbrødre,<ref>Panton, James (2011): [https://books.google.com/books?id=BiyyueBTpaMC&pg=PA21 ''Historical Dictionary of the British Monarchy'']. Scarecrow Press. ISBN 978-0-8108-7497-8, s. 21</ref> det etterlot kun Alfred og Edvard som de gjenværende angelsaksiske kravene på tronen.

Edvard tilbrakte et kvart århundre i landsforvisning, antagelig hovedsakelig i Normandie, skjønt det er ingen bevis på hans lokalisering før tidlig på 1030-tallet. Han mottok antagelig støtte fra sin søster Godgifu, som giftet seg med [[Drogo av Mantes]], greve av Valois og Vexin en gang rundt 1024. Tidlig på 1030-tallet sto Edvard oppført som vitne på fire chartere i Normandie, signerte to av dem som konge av England. I henhold til den normanniske kronikøren [[William av Jumièges]] gjorde [[Robert I av Normandie|Robert I]], [[hertug av Normandie]], et forsøk på invasjon av England en gang rundt 1034 for å plassere Edvard på den engelske tronen, men skipene ble blåst ut av kurs ved Jersey. Han mottok også støtte for sitt krav på tronen for et antall abbeder på det europeiske fastlandet, særskilt [[Robert av Jumièges|Robert]], abbed av [[Jumiègesklosteret|klosteret Jumièges]]. Han ble senere Edvards erkebiskop i Canterbury.<ref>Houts, Elisabeth van (2009): «Edward and Normandy» i: Mortimer red.: ''Edward the Confessor'', s. 63–75.</ref> Det ble sagt om Edvard at han utviklet en intens personlig fromhet i løpet av denne perioden, men moderne historikere vurderer det som et produkt av senere kampanje i middelalderen for å få ham helgenerklært. I Frank Barlows vurdering, «hans livsstil synes å ha vært det som var typisk for et medlem av den rustikke adel.»<ref name="Barlow"/><ref name="Howarth">Howarth, David (1981): ''1066: The Year of the Conquest''. Harmondsworth, UK: Penguin. ISBN 0-14-005850-8.</ref> Han synes å ha hatt en mager sjanse å erobre den engelske tronen i denne perioden, og hans ambisiøse mor var langt mer interessert å støtte [[Hardeknut]], hennes sønn med Knut.<ref name="Barlow"/><ref>Rex 2008, ''King & Saint'', s. 28</ref>

Knut døde i 1035, og [[Hardeknut]] etterfulgte ham som konge av Danmark. Det er uklart om det var hensikten at han skulle være konge av England også, men var altfor opptatt av å forsvare sin posisjon i Danmark til å komme til England gjøre sitt krav gjeldende der. Det ble derfor besluttet at hans eldre halvbror [[Harald Harefot]] skulle fungere som regent mens Emma holdt Wessex på vegne av Hardeknut.<ref name="Lawson">Lawson, M. K. (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/12252 «Harthcnut»] i: ''Oxford Dictionary of National Biography''.</ref> I 1036 kom Edvard og hans bror Alfred hver for seg til England. Emma hevdet senere at de kom som en reaksjon på et brev forfalsket av Harald som inviterte dem til å besøke henne, men historikerne mener at det er mest sannsynlig at hun faktisk hadde invitert dem i en anstrengelse å motvirke Haralds voksende popularitet.<ref name="Barlow"/><ref>Rex 2008, ''King & Saint'', s. 34–35</ref> Alfred ble tatt til fange av [[Godwin av Wessex|Godwin]], jarl av Wessex, som overleverte ham til Harald Harefot, og som lot Alfred bli blindet ved å brenne ut øynene hans. Det gjorde Alfred effektivt ikke egnet som konge, men Alfred døde snart grunnet hans sår. Mordet er antatt å ha vært årsaken til Edvards senere hat og motvilje mot jarl Godwin, og den fremste årsaken til Godwin ble forvist høsten 1051.<ref name="Howarth"/> Det ble hevdet at Edvar kjempet i en vellykket trefning i nærheten av Southampton, og slapp deretter unna til Normandie.<ref>Barlow 1997, ''Edward the Confessor'', s. 44–45</ref><ref>Stafford, Pauline (2001): ''Queen Emma & Queen Edith'', Blackwell, s. 239–240. Forfatteren tror at Edvard møtte sin mor ved Winchester, og reiste tilbake til Normandie da han fikk vite om brorens død.</ref> Han viste således forsiktighet, men hadde en del erfaring som soldat i Normandie.<ref name="rex_33">Rex 2008, ''King & Saint'', s. 33</ref>

I 1037 ble Harald akseptert som konge, og det påfølgende året forviste han Emma, som trakk seg tilbake til [[Brugge]] i [[Flandern]]. Der tilkalte hun Edvard og krevde hans hjelp for Hardeknut, men han nektet; ikke hadde han noen ressurser for å sette i gang en invasjon, og avviste også at han hadde noen interesse selv for tronen.<ref name="Barlow"/><ref name="rex_33"/> Hardeknut hadde i mellomtiden sikret sin posisjon i Danmark, var i stand til å samle en dansk hær og foreberedte en invasjon, men da Harald døde brått og uventet i 1040, kun 24 år gammel, endret det situasjonen. Han kunne uhindret sammen med sin mor overta tronen i England. Årsaken til Haralds død i Oxford er usikker, den ble tilskrevet "en merkelig sykdom",<ref>Holman, Katherine (2007): [http://books.google.gr/books?id=H_5shMg3SVQC&pg=PA94&lpg=PA94&dq=Harthacnut+%22poisoned%22&source=bl&ots=WKkuGAOagp&sig=sDq2XoiVkVCuwmQvTgtVJL-DWB8&hl=el&sa=X&ei=Nc-rT_rTM6PP4QS-86HlCw&ved=0CE8Q6AEwAA#v=onepage&q&f=false ''The Northern Conquest''], Oxford: Signal, ISBN 1904955347, s. 93–94</ref> og et angelsaksisk charter tilskrev sykdommen guddommelig dom.<ref>Robertson, Agnes Jane ([1939] 2009): [http://books.google.gr/books?id=zGGPx-41OtgC&pg=PA174&dq=%22Harefoot%22+Sandwich&hl=el&sa=X&ei=glquT8izF-jj4QTE2f2OCQ&ved=0CDoQ6AEwAA#v=onepage&q=%22Harefoot%22%20Sandwich&f=false ''Anglo-Saxon Charters''], Cambridge University Press, ISBN 0521178320, s. 174–177</ref>

I 1041 inviterte Hardeknut sin halvbror Edvard tilbake til England, antagelig som arving ettersom han selv innså at ikke hadde lenge igjen å leve.<ref name="Lawson"/> ''[[Quadripartitus]]'', en omfattende samling av juridisk materiale samlet på 1100-tallet, vurdert som overbevisende av historikeren John Maddicott, hevder at Edvard ble tilkalt ved mellomkomst av biskop [[Ælfwine av Winchester]] og jarl Godwin. Edvard møtte «thegnene fra hele England» ved Hursteshever, antagelig Hurst Head, et sted på motsatt side av [[Isle of Wight]] hvor det senere ble reist en festning, [[Hurst Castle]]. Der ble han mottatt som en konge, forutsatt at han sverget på at han ville fortsette lovene som var blitt vedtatt under Knut.<ref>Maddicott 2004, «Edward the Confessor's Return to England in 1041», s. 650–666</ref> I henhold til ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' ble Edvard tatt i ed som konge ved siden av Hardeknut, men et vitnemål som ble utstedt av Hardeknut i 1042 beskrev ham som kongens bror.<ref>Mortimer 2009, ''Edward the Confessor'', s. 7; Baxter, Stephen (2009): 'Edward the Confessor and the Succession Question" i: Mortimer, red.: ''Edward the Confessor'', s. 101</ref>

=== Første år som konge ===
[[Fil:Edward the Confessor sealed writ.jpg|thumb|En forseglet forordning av kong Edvard.]]
Som følge av Hardeknuts død den 8. juni 1042, den siste av Knut sønner, støttet Godwin, den mektigste av de angelsaksiske jarlene, Edvard som overtok tronen.<ref name="Barlow"/> ''Den angelsaksiske krønike'' beskrev den popularitet han hadde ved troneskiftet: "før han [Hardeknut] var gravlagt, valgte alle menneskene Edvard som konge i London."<ref>''Anglo-Saxon Chronicle'' (MS E), oppslag for 1041 (1042)</ref> Edvard ble kronet den 3. april 1043 i [[Winchesterkatedralen|katedralen i Winchester]], det gamle setet til kongene i Wessex.

I Danmark var de menn som sto nærmest i slekt med det danske kongehuset Harald Torkjellsson, sønn av [[Torkjell Høge]], som var gift med en kusine av [[Knut den mektige]], Gunhild fra Vendland, og [[Svein Estridsson|Svein]], sønn av jarl [[Ulf Thorgilsson]] fra Skåne og Knut den stores søster [[Estrid Margarete Sveinsdatter|Estrid]]. Men før deres krav på den danske tronen ble avgjort, invaderte den norske kongen [[Magnus den gode|Magnus]], sønn av [[Olav Digre]] for å gjøre krav på Danmark som han hadde rett til grunnet en avtale med Hardeknut. I 1043 ble Harald Torkjellsson drept av [[Ordulf av Sachsen]], som året før ble gift [[Ulvhild av Norge|Ulvhild]], søster av kong Magnus. Haralds enke og sønner søkte tilflukt i England (men ble avvist),<ref name="Stenton_427">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 427</ref> mens Svein Estridsson ble den danske leder i opposisjon til den norske kongen. Magnus gjorde også krav på England som en del av avtalen med Hardeknut, men hans død i 1047 førte til at hans planlagte invasjon aldri ble en virkelighet.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', 3. utg. Oxford University Press, s. 423-424</ref>

Edvards posisjon da han kom på tronen var svak. Effektiv styre krevde å holde på gode forhold til de tre mektige jarlene, lojaliteten til det gamle kongehuset i Wessex hadde forvitret under den danske perioden, og kun Leofric nedstammet fra en familie som tjenestegjort under Æthelred II. Siward var av dansk ætt, og selv om Godwin var angelsaksisk, hadde han vært en av Knuts nye menn, gift med Knuts tidligere svigerinne [[Gyda Torkelsdatter]]. Imidlertid hadde Edvard i sine første gjenopprettet det tradisjonelle sterke monarki, og viste seg i Frank Barlows syn som «en sterk og ambisiøs mann, en sann sønn av den heftige Æthelred og den imponerende Emma.»<ref name="Barlow"/>

I 1043 ble Godwins eldste sønn [[Svein Godwinson|Svein]] utpekt som jarl av et jarldømme i sørvestlige [[Midlands]], og den 23. januar 1045 ble Edvard gift med Godwins datter [[Edith av Wessex|Edith]]. Kort tid etter ble hennes bror [[Harald II av England|Harald Godwinson]] og hennes dansk fetter [[Bjørn Estridsson]] (bror av Svein Estridsson) også gitt jarldømmer i sørlige England. En annen bror, Osbern, levde godt i England, men uten noen offisiell tittel.<ref name="Stenton_427"/> Med denne posisjoneringen styrte Godwin og hans familie i praksis hele sørlige England.

Den mektige gruppe av anglo-danske krigere og statsmenn som aksepterte Edvard som konge ved folkelig valg og fødselsrett, hadde ingen hengivenhet for den slekt han tilhørte. Historikeren Frank Stenton er bestemt på at det aldri kan ha vært noe godt forhold mellom Godwin og Edvard. Godwin hadde overgitt hans bror Arthur til hans død. Selv om Edvard ble nødt til å gifte seg med Godwins datter ble det virkelige vesen av deres forhold vist ved den energi som viste ved å velte jarlen fra hans maktposisjon ved den første muligheten som dukket opp.<ref name="Stenton_425">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 425</ref> Første tilbakeslag for Godwins familie kom i 1047 da Svein ble forvist for å ha bortført abbedisse av Leominster. Først i 1049 kom han tilbake for å forsøke å gjenvinne sitt jarldømme, men det ble sagt at det ble bekjempet av Harald og Bjørn, antagelig ettersom de hadde mottatt Sveins landområder i hans fravær. Svein drepte sin fetter Bjørn i et sammenstøt og måtte på nytt dra landflyktighet til Flandern, og Edvards nevø [[Ralf av Mantes]] (også kalt for ''Ralph'' med tilnavnet det fryktsomme) ble gitt Bjørns jarldømme.<ref>Williams, Ann (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/23045 «Ralph, earl of Hereford (d. 1057)»], Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press</ref> Året etter greide imidlertid Godwin å sikre at Svein igjen ble tatt til nåde.<ref>Mortimer red., 2009, ''Edward the Confessor'', kart mellom sidene 116 og 117</ref>

Da nyheten om drapet på Bjørn nådde kong Edvard samlet han hele hæren ved Sandwich og erklærte ham som en mann uten ære. Han brukte betegnelsen ''nithing'',<ref>[http://www.merriam-webster.com/dictionary/nithing «nithing»], ''Merriam-Webster''</ref> avledet fra det norrøne begrepet for det samme, [[nid]]ing.<ref>[http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=niding&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=nynorsk «niding»], ''Bokmålsordboka''</ref> Det interessante i denne historien er ikke forbrytelsen, i henhold til Frank Stenton, men handlingen i kjølvannet. Svein ble funnet skyldig i en handling av avskyelig forræderi fram kun simpelt mord. Å bli funnet skyld i [[nid]] var en norrøn praksis som ble etablert av Knuts danske styre og som fortsatt eksisterte etter ham, og til en viss grad fortsatte inn i normannisk tid som da [[Vilhelm Rufus]] overfor den engelske militsen i [[1088]] for å erklære at enhver som var ulydig mot kongens innkallelse skulle bli erklært ''nithing''.<ref name="Stenton_430">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 430</ref>

Edvard klagde at hans mor hadde «gjort mindre for ham enn han hadde ønsket før han ble konge, og også etterpå». I november 1043 red han til Winchester med sine tre ledende jarler, [[Leofric av Mercia]], Godwin, og [[Siward av Northumbria]] for å ta fra henne hennes eiendom, muligens ettersom hun satt på rikdommer som kunne hevdes tilhørte kongen. Hennes rådgiver, [[Stigand]], ble fratatt sitt bispedømme i Elmham i East Anglia, men begge ble senere gjenopprettet til gunst. Emma døde i 1052.<ref>Rex 2008, ''King & Saint'', s. 48–49</ref> «Det er et av de uløste mysterier i Edvards styre at hans mor, dronning Emma, synes å ha støttet Magnus av Norges krav på den engelske tronen,» skrev Frank Stenton.<ref name="Stenton_425"/> I 24 år hadde Emma hengitt seg selv til interessene til Knut og hennes barn med ham. Hun snakket flytende dansk. Det er ikke umulig, mener Stenton, at etter dødsfallet av hennes sønn med Knut at hun vurderte å se det engelske riket overgitt til den norske kongen som et mindre onde enn at det ble revidert tilbake til det dynasti som Knut hadde styrtet.<ref name="Stenton_425"/>

Det var godt kjent at kong [[Magnus den gode|Magnus av Norge]] mente å ha rett til den engelske tronen. Avdøde Bjørns eldre bror [[Svein Estridsson]] i Danmark var hardt presset av nordmennene, og "underkastet seg til Edvard som en sønn" i håp om hjelp fra angelsakserne i kampen mot Magnus for kontrollen over Danmark.<ref name="Barlow"/> Frykten for en norsk invasjon var reell og merkbar i England. I 1045 tok Edvard kommandoen over den engelske flåten på 35 skip ved [[Sandwich (Kent)|Sandwich]] i Kent. Tolv måneder senere var en langt større flåte samlet ved samme sted i påvente av en norsk invasjon, men Magnus var altfor opptatt med å bekjempe Svein Estridsson. Svein ble slått på flukt og danene aksepterte Magnus som deres konge. På høsten 1047 var England i større angst for norsk invasjon enn noen gang tidligere. Det var kun Magnus' død i oktober etter å ha ramlet ned av hesten som reddet England og samtidig gjorde det mulig for Svein å overta den danske tronen. Magnus ble etterfulgt av sin onkel, [[Harald Hardråde|Harald Sigurdson]], med tilnavnet Hardråde, som kom tilbake til Skandinavia samme år etter lang periode som leiesoldat i Konstantinopel. Hans første handling som konge var å inngå fred med England.<ref name="Stenton_427-428">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 427-428</ref>

Helt siden 1012, da [[Torkjell Høge]] la sine 45 skip i [[Æthelred II av England|Æthelred]]s tjeneste, hadde alle engelske konger hatt en stående marine, bestående av store krigsskip av norrønt mønster, bemannet med et profesjonelt mannskap som ble betalt fra det nasjonale skattesystemet. Da trusselen fra Norge var tilsynelatende over aktet ikke Edvard å tynge skatteleggingen med disse skipene. I begynnelsen av 1049 besto flåten av fjorten skip. Før året var over hadde han betalt av ni av skipene og i 1050 ble de fem gjenværende skipene til sist avviklet. Året etter fjernet kongen den tunge skatten av ''heregeld'' som hadde eksistert siden Torkjells dager. Avviklingen av en stående flåte etterlot et hull i Englands forsvar som kom til å bidra til undergangen i 1066.<ref name="Stenton_430-431">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 430-431</ref>

Rikdommen i Edvards landområder overgikk det til de mektige jarlene, men hans områder var spredt blant de sørlige jarldømmene. Han hadde ingen egen, personlige maktebase, og han synes ikke å ha forsøkt å skaffe seg en.<ref name="Barlow"/><ref>Mortimer red., 2009, ''Edward the Confessor'', s. 26–28</ref> Imidlertid i kirkelige affærer og utenrikspolitikken var han i stand til å handle etter eget hode. Den tradisjonelle oppfatningen er at Edvard i stor grad innførte normanniske riddere og geistlige til England, og krenket angelsaksiske følelser å se disse fransktalende utlendingene overta viktige posisjoner i riket, særskilt i hans husholdning. Den fremste av dem var [[Robert av Jumièges|Robert]], abbed av det normanniske klosteret i Jumièges, og som hadde kjent Edvard fra 1030-tallet og kom til England med ham i 1041. Edvard gjorde ham til biskop av London i 1043. I henhold til ''Vita Edwardi'' ble han «alltid den mektigste fortrolige rådgiver av kongen.»<ref>Houts, Elisabeth van (2009): «Edward and Normandy» i: Mortimer: ''Edward the Confessor'', s. 69.</ref><ref>Gem, Richard (2009): «Craftsmen and Administrators in the Building of the Abbey» i: Mortimer: ''Edward the Confessor'', s. 171.</ref> Moderne historikere har neddempet den tradisjonelle oppfatningen at Edvard ansatte hovedsakelig normanniske favoritter. Frank Stenton slår fast at det var normanniske prester i hans kapell, men selv om det var et stort antall utenlandske prester, var det totale antallet normannere lite.<ref name="Stenton_425"/> Det er sannsynlig at han viste gunst til mange av normannisk fødsel hvis navn ikke er nedtegnet, men at han utelukkende omga seg med normanniske favoritter kan ikke bevises ved vitnelistene av hans chartere. Det generelle vesen av hans hoff hadde derimot et stort norrønt element, og ikke alle fransktalende var av normannisk opprinnelse, eksempelvis var landeieren Robert fitz Wimarch [[Bretagne|bretonsk]].<ref name="Stenton_425"/>

=== Krisen i 1051–1052 ===
[[Fil:EdwardConfesor.jpg|thumb|Edvards segl: ''SIGILLVM EADWARDI ANGLORVM BASILEI'' («Edvard den kronede / konge av de engelske»).]]
I utnevnelser av posisjoner i kirken viste Edvard og hans rådgivere en skjevhet mot kandidater med lokal tilknytning, og da presteskapet og munkene ved Canterbury valgte en slektning av Godwin som erkebiskop av Canterbury i 10512, avviste Edvard ham og utnevnte isteden sin egen fortrolige, Robert av Jumièges, som hevdet at Godwin, rett eller urett, hadde ulovlig besittelse av en del eiendommer tilhørende erkebiskopen. I september besøkte Edvard sin svoger, [[Eustace II av Boulogne]], Godgifus andre ektemann. Hans menn havnet i klammeri i Dover, og Edvard beordret Godwin som jarl av Kent å straffe byens borgere, men han stilte seg på samme side som byen og nektet. Edvard grep da sjansen til tvinge den mektige jarlen å underkaste seg. Erkebiskop Robert anklaget Godwin for å ha konspirert for å drepe kongen, akkurat slik som han tidligere hadde drept hans bror Alfred i 1036. Leofric og Siward besluttet å stille seg bak kongen og tilkalte sine vasaller. Svein og Harald tilkalte sine egne vasaller, men ingen på de to sidene ønsket en kamp. Det synes som om både Godwin og Svein ga fra seg en sønn som frivillige gisler, som ble sendt til Normandie. Familien Godwins posisjon ble forringet da deres egne menn ikke var villige til å gå til krig mot kongen. Da Stigand, som fungerte som mellommann, formidlet at Godwin kunne ha sin fred om han brakte Alfred tilbake i live, valgte Godwin og sønnene hans flykte fra landet og til Flandern og Irland.<ref name="Barlow"/> Edvard fornektet sin hustru Edith og sendte henne til et nonnekloster, og erkebiskop krevde at hun ga kongen skilsmisse.<ref>Williams, Ann (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/8483/?back=,8516 «Edith (d.1075)»], ''Oxford Dictionary of National Biography''.</ref>

Svein Godwinson ble tvunget til å dra på [[pilegrim]]sreise til [[Jerusalem]] i et forsøk på å rense seg selv fra de anklager som var rettet mot ham. Han gikk barbeint for å vise sin soning og døde av sykdom på vei tilbake fra de strabaser som reisen påkostet ham. Godwin og hans andre sønner kom tilbake med en hær det påfølgende året og fikk betydelig støtte i England samtidig som Leofric og Siward unnlot å gi den nødvendige støtten til kongen. Begge sider var bekymret for at en innbyrdeskrig ville gjøre landet åpent for en utenlandsk invasjon. Kongen var rasende, men han ble tvunget til å gi etter og gi Godwin og Harald deres jarledømmer tilbake. Robert av Jumièges og andre fransktalende flyktet i redsel for Godwins hevn. Edith ble gjeninnsatt som dronning, selv om forholdet mellom henne og kongen var iskaldt. Stigand, som igjen hadde fungert som mellommann mellom de to sidene i krisen, ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury i Roberts fravær. Stigand beholdt sitt eksisterende bispedømme i Winchester, og hans pluralisme kom til bli en kilde for strid med paven.<ref name="Barlow"/><ref>Rex 2008, ''King & Saint'', s. 107</ref> Edvards nevø, jarl Ralf av Mantes, som hadde vært hans fremste støttespillere i krisen i årene 1051–1052, kan ha mottatt Svein Godwinsons jarldømme ved Hereford på denne tiden.<ref>Williams, Ann (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/23045?docPos=2 «Ralph the Timid»], ''Oxford Dictionary of National Biography''. Imidlertid Frank Barlow i hans DNB-artikkel om Edvard, uttalte at Ralf fikk Hereford ved Sveins første forvisning i 1047.</ref>

=== Siste år ===
Fram til midten av 1050-tallet var Edvard i stand til å strukturere sine jarledømmer for å forhindre slekten til Godwin å bli for dominerende. Godwin selv døde i 1053 og selv om Harald Godwinson overtok hans jarledømme i Wessex, var ingen av hans brødre jarler etter denne tiden. Hans slekt var deretter svakere enn det hadde vært siden Edvard ble konge, men en rekke av dødsfall i tiden 1055–1057 endret dette bildet. I 1055 døde Siward, men hans sønn var for ung til styre Northumbria, og Haralds bror [[Toste Godwinson|Tostig]] (i norsk tradisjon kalt Toste). I 1057 døde Leofric og Ralf, og Leofrics sønn [[Ælfgar av Mercia|Ælfgar]] etterfulgte som jarl av Mercia, mens Haralds bror [[Gyrth Godwinson|Gyrth]] etterfulgte Ælfgar som jarl av East Anglia. Den fjerde overlevende av Godwins sønner, [[Leofwine Godwinson|Leofwine]], ble gitt et jarledømme i sørøst som ble tatt fra Haralds område, men Harald fikk Ralfs område som erstatning. Ved 1057 kontrollerte sønnene til Godwin hele England med unntak av Mercia. Det er ikke kjent om Edvard faktisk aksepterte den endringen, eller om han ble tvunget til å godta den, men fra denne tiden synes han å ha begynt å trekke seg tilbake fra aktiv politikk, henga seg til å gå på jakt, noe han gjorde hver dag etter å ha vært i kirken.<ref name="Barlow"/><ref>Baxter 2009, i: Mortimer red.: ''Edward the Confessor'', s. 103–104</ref>

På [[1050-tallet]] forfulgte Edvard en aggressiv og stort sett vellykket politikk i forholdet til Skottland og Wales. [[Malcolm III av Skottland|Máel Coluim mac Donnchada]] (Malcolm III) var landsforvist ved Edvards hoff etter at [[Macbeth av Skottland|Mac Bethad mac Findláich]] (Macbeth) hadde drept hans far [[Duncan I av Skottland|Donnchad mac Crínáin]] (Duncan I) og overtatt den skotske tronen. I 1054 sendte den engelske kongen Siward for å invadere Skottland. Han beseiret Macbeth, og Malcolm, som hadde vært med på invasjonen, fikk kontrollen over sørlige Skottland. Ved 1058 ble Macbeth drept i kamp med Malcolm, og sistnevnte overtok den skotske tronen. I 1059 besøkte han Edvard, men allerede i 1061 begynte han å angripe Northumbria med det mål for øye å legge dette området inn under sitt rike.<ref name="Barlow"/><ref>Barrow, G.W.S. (2008): [http://www.oxforddnb.com/view/article/17859 «Malcolm III»], ''Oxford Dictionary of National Biography''.</ref>

I 1053 beordret Edvard drapet på den sørwalisiske fyrste [[Rhys ap Rhydderch]], konge av [[Deheubarth]], som represalier for angrep på England, og waliserens hode ble overlevert til Edvard.<ref name="Barlow"/> I 1055 etablerte [[Gruffydd ap Llywelyn]] seg som hersker over hele Wales, og allierte seg med [[Ælfgar av Mercia]] som var blitt lyst fredløs for forræderi. Hvorfor dette skjedde er uklart, og omtalen av de hendelsene som førte til at han kom inn i varmen igjen er knappe. Den eneste angelsaksiske kronikøren sier at «Jarl Ælfgar ble drevet ut, men han kom snart tilbake igjen med vold via hjelpen til Griffin, og en flåte fra Norge.»<ref name="Stenton_575">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 575</ref> Det synes som om at da Ælfgar måtte forlate landet skaffet han seg en flåte på 18 skip i Irland, kanskje fra den norrøne befolkningen i Dublin, og seilte til Wales ettersom hans datter var gift med Gruffydd.<ref>Williams, Ann (2004): [http://www.oxforddnb.com/index/0/101000178/ «Ælfgar, earl of Mercia (d. 1060)»], ''Oxford Dictionary of National Biography'', Oxford University Press</ref> De beseiret jarl Ralf ved Hereford, og Edvard beordret Harald til å gå til motangrep. Han måtte samle styrker fra bortimot hele England for å kunne drive angriperne tilbake til Wales. Fred ble inngått ved at Ælfgar fikk tilbake sine rettighet, og kunne etterfølge sin far, som døde i 1057, som jarl av Mercia. Gruffydd sverget en ed på å være en trofast underkonge av Edvard. Ælfgar synes å ha dødd i 1062, og hans unge sønn [[Edwin av Mercia|Edwin]] fikk lov til å overta jarledømmet. Harald Godwinson satt i gang et overraskende angrep på Gruffydd i 1062, som unnslapp, men da Harald og Tostig angrep på nytt året etter, trakk han seg tilbake og ble deretter drept av sine walisiske fiender. Edvard og Harald greide da å gjøre flere mindre walisiske fyrster til sine vasaller.<ref>Walker, David (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/11695/11695?back=,11695,307,178 «Gruffydd ap Llywelyn»], ''Oxford Dictionary of National Biography''</ref><ref>Williams, Ann (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/178/?back=,11695,307 «Ælfgar»], ''Oxford Dictionary of National Biography''</ref> Ælfgars datter Ældgyth ([[Anglisering|anglifisert]] til Edith), som ble gift med Gruffydd, giftet seg senere med sin ektemanns fiende Harald Godwinson som hans andre hustru. Når det skjedde er ukjent, men antagelig en stund før 1066. Han var allerede gift ''mores danico'', «på dansk vis», med Ædgifu eller Edith Svannakke (også anglifisert til Edith, og derfor forveksles disse to jevnlig), som hadde gitt ham seks barn, men det er uklart om han rakke å få barn med Ældgyth før hun ble enke for andre gang.<ref>Williams, Ann (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/52349/?back=,12360 «Eadgifu (Eddeua) the Fair (the Rich) (fl. 1066), magnate»], ''Oxford Dictionary of National Biography''. Oxford University Press. doi:[https://dx.doi.org/10.1093%2Fref%3Aodnb%2F52349 10.1093/ref:odnb/52349]</ref>

I oktober 1065 ble Haralds bror Tostig gjort til jarl av Northumbria, og var deretter på jakt med kongen da hans thegner i Northumbria gjorde opprør mot hans styre som de hevdet var undertrykkende. De drepte rundt 200 av hans tilhengere. De fremmet [[Morcar av Northumbria|Morcar]], bror av [[Edwin av Mercia]], som jarl og inviterte de to brødrene til bli med mens de marsjerte sørover. De møtte Harald ved [[Northampton]], og da Harald gikk med på å diskutere, ble Tostig rasende og anklaget sin bror foran kongen for å ha konspirert med opprørerne. Tostig synes å ha vært godt like av Edvard, som krevde at opprøret ble slått ned, men verken Harald eller noen annen ville kjempe for å støtte Tostig. Edvard ble da tvunget til å gå med på at Tostig ble forvist, og denne hendelsen var antagelig avgjørende til at Tostig oppfattet både Edvard som Harald som sine fiender.<ref>Aird, William M. (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/27571 «Tostig»], ''Oxford Dictionary of National Biography''</ref> Samtidig var det også en stor ydmykelse for kongen, og antagelig hva som var med på å utløse en rekke slag som til sist førte til hans død.<ref name="Barlow"/> Han var for syk til å være tilstede ved innvielsen av Westminister Abbey den 28. desember 1065.<ref name="Stenton_580">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 580</ref> Edvard ble raskt sykere, og det synes som om han overlot kongeriket til Harald Godwinson kort tid før han døde den 5. januar 1066. Den 6. januar ble han gravlagt [[Westminster Abbey]], og Harald ble kronet som Englands konge den samme dagen.<ref name="Barlow"/>