Redigerer E-læring (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Higher_learning.png|left|thumb|upright|Kunnskapstilegning er tilgjengelig i mange former.]]
E-læring har sitt utspring i spesiallagete dataprogrammer og [[CD-ROM]]-kurs. Utviklingen skjøt fart på midten av [[1990-tallet]], og etter hvert som kapasiteten på Internett økte ble nettet i stadig større grad benyttet som distribusjonsmedium for denne typen undervisning.

Innholdet i kursene på CD-plater o.l. var monolittisk, det vil si at de ikke var enkle å dele opp i moduler for gjenbruk. Innholdet ble som regel integrert i selve presentasjonsprogrammet, som hadde sitt eget system for navigering mellom leksjonene. Dette var løsninger som krevde en del utviklingskostnader utover selve innholdsdelen.

Med distribusjon via [[World Wide Web]] ble det enklere å skille innholdet fra presentasjonslogikken, og det ble utviklet rene LMS, «Learning Management System», læremiddelsystem eller [[læringsplattform]], som var uavhengige av innhold.

Kursutviklere begynte å lage læremoduler som kunne gjenbrukes (kurspakker uten egne, interne navigasjonssystem) for import til LMS-programmer som tok seg av selv presentasjonen med leksjoner og oppfølging av elevene. Kombinasjonen av slike kurspakker og LMS-nettsteder er i dag den mest utbredte formen for e-læring.

E-læring har i økende grad blitt tatt i bruk i [[Norge]]. I en tidlig fase var e-læring populært innen bedriftsopplæring, fordi det er økonomisk og sparsommelig å slippe å sende de ansatte av sted på reise hver gang det er behov for kursing og oppdatering. I løpet av de siste ti årene har imidlertid undervisningsinstitusjoner på alle nivå skaffet seg læringsplattformer. Undervisningsinstitusjonenes bruk omfatter ren [[fjernundervisning]], men den vanligste bruken er som et supplement til ordinær undervisning – noe som gjerne omtales som [[blended learning]].