Redigerer Dreyfus-saken (avsnitt)

== Sakens forløp ==
[[Fil:AlfredDreyfus.jpg|thumb|Alfred Dreyfus.]]
Ved slutten av 1894 ble den franske offiseren Alfred Dreyfus, utdannet ved [[École polytechnique]] og en jøde fra Alsace, dømt til fengsel på livstid for landsforræderi i en hemmelig og lukket rettssak, offentlig degradert i [[cour Desjardins|cour Morland]] - en stor plass i [[École militaire]] i Paris -, og deportert til Djeveløya. På denne tiden var holdningen blant de fleste franske samfunnsklassene enstemmig fiendtlig overfor Dreyfus.

Overbevist om at dommen var urimelig og urettferdighet, forsøkte Dreyfus' familie, særlig storebroren [[Mathieu Dreyfus]], å bevise at Alfred Dreyfus var uskyldig, og engasjerte da journalisten [[Bernard Lazare]]. I mellomtiden fant oberst [[Marie-Georges Picquart]], sjef for kontraspionasjen, i mars 1896 at den virkelige forræderen var major Ferdinand Walsin Esterházy. Generalstaben nektet imidlertid å vurdere disse bevisene og fikk Picquart overført til tjeneste i Nord-Afrika.

For å belyse hvor skrøpelige bevisene mot Dreyfus var, kontaktet  familien i juli 1897 senatspresident [[Auguste Scheurer-Kestner]], og han meddelte tre måneder senere at han var overbevist om at Dreyfus var uskyldig, og overbeviste også [[Georges Clemenceau]], tidligere medlem av parlamentet og nå journalist. Den samme måneden klaget Mathieu Dreyfus til krigsdepartementet mot Walsin-Esterhazy. Den juridisk utdannede politikeren [[Joseph Reinach]] og Auguste Scheurer-Kestner arbeidet iherdig sammen for å få en ny gjennomgang av saken.  I ''Siècle'' blottstilte og fordømte Reinach major [[Hubert-Joseph Henry]]s forfalskning av bevis (''[[le faux Henry]]'') og Esterhazys rolle. 

Mens tilhengerne av Dreyfus, dreyfusardene, stadig økte i antall, ga to bortimot samtidige hendelser i januar 1898 saken en nasjonal dimensjon: Esterhazy ble til nasjonalistenes glede frifunnet, men barberte snart etter  av seg mustasjen og flyktet fra Frankrike; og [[Émile Zola]] publiserte sin banebrytende artikkel «J'Accuse ...!», hans anklageskrift mot de franske myndighetene for å ha tillatt justismord på bakgrunn av antisemittisme. Det førte til at mange franske [[intellektuell]]e ble mobilisert, og ble begynnelsen på en prosess der Frankrike ble politisk splitet, noe som varte ut århundret og inn i det nye. Antisemittiske opptøyer brøt ut i mer enn tjue franske byer. Flere mennesker omkom i [[Alger]]. Republikken var rystet, og enkelte så saken som dens undergang, noe som skapte et sterkt behov for å få løst Dreyfus-saken for å gjenopprette ro og orden.

Til tross for intrigene til hæren for undertrykke denne saken, ble den første dommen mot Dreyfus annullert av fransk høyesterett etter en omfattende gjennomgang. En ny krigsrett ble holdt i [[Rennes]] i 1899. Mot all rimelighet ble Dreyfus igjen kjent skyldig, men med formildende omstendigheter, og dømt til ti års hardt straffearbeid. Utmattet og nedbrutt etter fire lange år som deportert aksepterte Dreyfus en benådning fra president [[Émile Loubet]]. Det var først i 1906 at hans uskyld ble offisielt ble anerkjent i en enstemmig og uforbeholden avgjørelse i høyesteretten.<ref>[http://www.courdecassation.fr/IMG/File/arret_dreyfus_12_juillet_1906.pdf ''L'Arret. Cour de Cassation, Chambres Réunies''] {{Wayback|url=http://www.courdecassation.fr/IMG/File/arret_dreyfus_12_juillet_1906.pdf |date=20110514163146 }} (PDF), den franske høyesteretts beslutning den 12. juli 1906</ref> Den rehabiliterte kaptein Dreyfus ble gjeninnsatt i hæren med rang som major, og han deltok i første verdenskrig.

Virkningene av denne saken var tallrike og påvirket alle aspekter av fransk samfunnsliv: politikken (saken konsoliderte [[Den tredje franske republikk|den tredje republikk]] og ble en av dens [[Skapelsesmyte|opphavsmyter]]),<ref> Winock, Michel (2003): «L'affaire Dreyfus comme mythe fondateur» i: ''La France politique'', Éditions du Seuil, coll. Points History, s. 151–165</ref> i en fornyelse av franske nasjonalism, militæret, kirkepolitikken (den forsinket reformeringen av den franske [[katolisisme]] og republikansk integrering av katolikkene), sosiale forhold, rettsvesenet, pressen, diplomatiet og kulturen (det var i løpet av saken begrepet [[intellektuell]] kom i omløp). Dreyfus-saken førte til tallrike antisemittiske demonstrasjoner, som igjen påvirket følelsene og oppfatningene til jødiske samfunn i Sentral- og Vest-Europa. Demonstrasjonene og det utilslørte jødehatet påvirket internasjonale sionistiske bevegelsen ([[sionisme|sionisme)]] i og med at en av  grunnleggerne, [[Theodor Herzl]], ble overbevist om at jøder aldri ville være trygge eller bli integrert i Frankrike, slik at de var nødt til å opprette sin egen stat.

Historikeren Katrin Schultheiss offentliggjorde i 2012 følgende refleksjoner: "Den varige betydningen Dreyfus-saken har som gjenstand for historisk undersøkelse ligger i at den legemliggjør de mange versjonene og rekkene av historiske årsakssammenhenger. Den viser hvordan overleverte forestillinger og motsetninger kan bli omformet av særskilte omstendigheter og av særskilte enkeltindivider til en voldsom kraft som endrer det politiske og kulturelle landskapet i flere tiår. Hvis vi skal øke  forståelsen av både fortiden og nåtiden, bør vi beskrive og analysere kompleksiteten i denne forvandlingen, heller enn å slå moralsk eller politisk mynt på ferdige svar."<ref> Schultheiss, Katrin (13. juni 2012): «The Dreyfus Affair and History» i: ''Journal of The Historical Society'', DOI: 10.1111/j.1540-5923.2012.00362.x, s. 203. Originalsitat: «The enduring significance of the Dreyfus Affair as a subject of historical inquiry lies in its manifest embodiment of multiple narratives and multiple strand s of historical causality. It shows how longstanding beliefs and tensions can be transformed by particular circumstances and by particular individuals into a juggernaut that alters the political and cultural landscape for decades. In the interest of increasing our understanding of both past and present, the complexities of that transformation should be recognized and analyzed rather than packaged for moral or political usefulness.»</ref>