Redigerer Drøbak mannskor (avsnitt)

==Historie==

De første kor det fortelles om i Drøbak er et blandet kor og et mannskor som kom i gang i 1870-årene på initiativ av to lærere, som også var organister i [[Drøbak kirke]]. Noen lang levetid hadde ikke disse korene – og man kan jo spekulere på årsaken. Gjennom årene ble det gjort stadig nye forsøk, og byen fikk kor fra Den frie Misjonsforening, dobbeltkvartetten «Brage», avholdsforeningens «Fjeldljom», det blandede kor «Fremtid» og «Fjeldklang». Den siste konsert «Fjeldklang» holdt, var til inntekt – tragisk nok – for orgel i byens gravkapell! Noen lang levetid hadde ingen av disse og mange andre forsøk ble gjort, inntil Drøbak Mannskor så dagens lys [[22. mai]] [[1918]].

Tross de dårlige tider var 40 mannfolk i gang med sine øvelser og 22. mai annonserte Drøbak Mannskor sin tilblivelse. Utover høsten vågde man seg på mindre lokale tilstelninger, men debutkonserten kom først 2. påskedag året etter. Skolens gymnastikksal, på torget, var festlig dekorert og proppfull av et begeistret publikum. Dirigent Søren Samuelsen, som normalt ikke brukte taktstokk, hadde i en plutselig innskytelse grepet fatt i en fyllepenn. Og under et heftig crescendo havnet pennens innhold på kunstmaler [[Anton Thoresen]]s nystrøkne hvite skjortebryst! 

Suksessen var ubetinget og man bestemte seg for å fortsette. Kontingent ble fastsatt til kr. 0,50 pr. prøve og ved avslutning av første sesong kunne man gjøre opp en positiv balanse på hele kr. 30,-.

Oppdragene uteble ikke og fra første opptreden ble koret kjent for sine optimistiske sanger og sitt smittende humør. Med sine mange gode sangeremner opplevde koret i 1920-årene en strålende tid, som i dag betegnes som «gullalderen». Og man deltok på stevner og holdt konserter over hele Østlandet og viet mye tid også til veldedige formål. I 1926 fikk man inn hele 5000 kroner ved innsamling og utlodning, et beløpet som i sin helhet gikk til Drøbak kirkes oppussing i anledning kirkens 150-årsjubileum.
 
I 1920 ble koret opptatt i Smaalenenes sangerforbund, og det innledet et nytt kapitel i korets historie. Koret ble så populært at det ble satt opp som det kor som avsluttet konsertene, noe som bare ble de beste til del. Sangerstevnene var årets begivenhet og det ene fulgte det andre, med strålende kritikker. Særlig husket man lenge det minneverdige stevne i Sarpsborg i 1922 da koret leide egen båt, «Beta», og man gikk om bord kl. 0500 en deilig sommerdag og danset på dekk da solen rant. Sjøen var blank som et speil, solen skinte, og turen gikk med liv og lyst mellom øyer og skjær, mens mandoliner klimpret og sangen ljomet. Oppover elven forbi Fredrikstad sang man av hjertens lyst og over alt sto publikum og lyttet og vinket.

30-årene var harde og man opplevde mye motgang før det endelig en gang i 1933 var litt oppgang, inntil andre verdenskrig kom til Drøbak. Det ble en trang og vond tid og koret gikk i dvale til 1942. Da var savnet av sang og kameratskap blitt så stort at man så ingen annen utvei enn å begynne på nytt, med [[Anton Thoresen]] som dirigent. 60 sangere! Og igjen kunne man holde konserter, synge for de gamle og på sykestua og være med på stevner og holde konserter.

Koret har holdt på sine tradisjoner i hele etterkrigstiden og er fremdeles kjent for sine «optimistiske sanger og smittende humør» og drar fremdeles på stevner og minifestivaler og sangertreff. [[17. mai]] er koret i aktivitet fra flaggheis til langt på dag. Borgertog og sang for de gamle hører ennå med. 

Repertoaret har endret seg, ved siden av tradisjonell mannskorsang og noe kirkemusikk har koret gradvis tatt i bruk nye nyere sanger. Sangerlua bæres fremdeles med når anledningen tilsier det, på 17. mai og ved særskilte høve, men for det meste er den i trygg forvaring hjemme.