Redigerer Donald Duck og gullhjelmen (avsnitt)

== Handling ==
[[Donald Duck]] jobber som vakt på [[Andeby]] museum, og i et gammelt vikingskip – åpenbart modellert etter [[Osebergskipet]]<ref name="steine" /> – oppdager han et tusen år gammelt kart. Kartet viser et stykke av Labrador-kysten, hvor [[viking]]en Olav Blåøy kom i land i [[Nord-Amerika]] og gjemte en gullhjelm. ("Olav Blåøy" er i Barks' original ''Olaf, the Blue'' som motstykke til ''Eric, the Red'' = [[Eirik Raude]].) En mann ved navn [[Stein Blåøy]] (''Azure Blue'') hevder å være hans etterkommer. Ved hjelp av sin samvittighetsløse advokat Skarp (''Sharky'') drar han for å finne hjelmen, så han kan kreve eierskap over hele Nord-Amerika ifølge en (fiktiv) lov fra Karl den stores tid: Den som eventuelt oppdaget et nytt land hinsides havet, skulle ha lov til å kreve det for seg selv og sin ætt. Hvorvidt Blåøy virkelig er etterkommer av vikingen Olav Blåøy, gir ikke historien noe klart svar på; den uhederlige advokat Skarp vil i alle tilfelle trikse med det juridiske slik at enhver som har hjelmen, kan hevde å være Olavs arving. 

For å forhindre at Stein Blåøy gjør amerikanerne til sine slaver, drar Donald sammen med museumsdirektøren og sine nevøer, [[Ole, Dole og Doffen]], for å finne hjelmen først. Etter mange ramsalte strabaser klarer endene å finne hjelmen, men den skifter senere eier mellom Blåøy, museumsdirektøren og endene, som alle blir fristet til å bli herre over Nord-Amerika. Skarp går som en forførerisk stemme fra den ene til den andre etter hvert som noen bemektiger seg hjelmen, og historiens mest sjokkerende vending er at Donald (så langt en slags helt) plutselig blir den nye ''skurken'' etter at Blåøy er overvunnet. Donald allierer seg med Skarp for å beholde hjelmen og selv bli konge av Amerika. 

Etter visse ydmykende opplevelser innser heldigvis Donald at dette var galt av ham. Først når Skarp ikke har ''noen'' voksne å friste lenger, gjør han krav på hjelmen selv. Ved Ole, Dole og Doffens inngripen ender imidlertid hjelmen på havets bunn, og kampen om kontinentet er over. En av nevøene ser imidlertid lengselsfullt og trist på havet der den forsvant (bare for å få et solid spark i baken av en av sine brødre). Det blir dermed antydet at selv Ole, Dole og Doffen ikke nødvendigvis var ufordervelige: Selv da hjelmen var tapt, følte en av dem fremdeles fristelsen.