Redigerer Dokumenthypotesen (avsnitt)

== Dokument-, fragment- og supplementhypotesene ==
Toraen (eller Pentateuken) er samlenavnet på Bibelens fem første bøker: ''[[1. Mosebok]], [[2. Mosebok]], [[3. Mosebok]], [[4. Mosebok]]'' og ''[[5. Mosebok]]''.{{sfn|McDermott|2002|p=1}} Ifølge tradisjonen ble de diktert til Moses av Gud,{{sfn|Kugel|2008|p=6}} men moderne kritisk forskning avdekket at Pentateuken ikke var noen enhetlig tekst, slik man forventer av én enkelt forfatter.{{sfn|Campbell|O'Brien|1993|p=1}} Dermed ble Toraens mosaiske forfatterskap avvist av 1600-tallets forskere, og i moderne tid er det enighet om at Pentateuken er et resultat av en lang utviklingsprosess med ulike bidragsytere.{{sfn|Berlin|1994|p=113}}{{sfn|Baden|2012|p=13}}

På midten av 1700-tallet ble det foretatt en kritisk gjennomgang av parallelle beretninger om de samme bibelske hendelser, selvmotsigelser og endringer i stil og [[ordforråd]].{{sfn|Berlin|1994|p=113}} I 1780 fremla Johann Eichhorn den eldre dokumenthypotesen, delvis bygget på den franske [[livlege]]n Jean Astrucs verk ''Conjectures'': Ideen om at 1. Mosebok ble til som kombinasjon av to identifiserbare kilder: «Jahvisten» («J») og «Elohisten» («E»).{{sfn|Ruddick|1990|p=246}} J og E flettes sammen i Toraens fire første bøker, utvidet med «Deuteronomisten» («D») oppdaget av [[Wilhelm de Wette]] som en tilleggskilde kun funnet i 5. Mosebok.{{sfn|Patrick|2013|p=31}} Enda senere ble «Elohisten» oppdelt til «Elohisten» og ''Presteskriftet'' («P»), slik at antallet kilder utgjorde fire.{{sfn|Barton|Muddiman|2010|p=19}}

Disse dokument-analysene er i konflikt med to andre, nemlig fragmentmodellen og supplementærmodellen.{{sfn|Viviano|1999|p=38-39}} Fragmenthypotesen hevdet at Toraen består av bruddstykker av varierende lengde, ikke sammenhengende skriv. Denne tilnærmingen tok i betraktning Toraens mangfoldighet, men kunne ikke forklare dens strukturelle entydighet, særlig hva [[kronologi]] angår.{{sfn|Viviano|1999|p=38}} Supplementærhypotesen forklarte dette bedre ved å hevde at Toraen bestod av ett kjernedokument, Elohisten, supplert av fragmenter hentet fra mange kilder.{{sfn|Viviano|1999|p=38}} Supplementærhypotesen var fremtredende tidlig på 1860-tallet, men ble utfordret av Hermann Hupfelds bok fra 1853, der han hevdet at Pentateuken er satt sammen av fire kilder: ''Presteskriftet'', Jahvisten og Elohisten flettet sammen i 1.-4. Mosebok, med en enkeltstående kilde som utgjør 5. Mosebok.{{sfn|Barton|Muddiman|2010|p=18-19}} På samme tid argumenterte Karl Heinrich Graf for at Jahvisten og Elohisten var de tidligste kildene, og ''Presteskriftet'' det seneste, mens Wilhelm Vatke knyttet de fire sammen i et [[evolusjon]]ært rammeverk, der Jahvisten og Elohisten stammet fra en primitiv oldtid med [[fruktbarhetskult]]er, Deuteronomisten fra [[profet]]enes etiske religion, og ''Presteskriftet'' fra en religionsdyrkelse dominert av [[ritual]]er, [[ofring]]er og lovverk.{{sfn|Friedman|1997|p=24-25}}

Jahvisten ble i eldre forskning datert til 900-800-tallet f.Kr. I dag regnes en dato omkring 600-500 f.Kr. for mer sannsynlig.<ref>Lemche, Niels Peter: «jahvisten» i ''Den Store Danske'' på lex.dk. Hentet 10. august 2023 fra [https://denstoredanske.lex.dk/jahvisten]</ref> Jahvisten er gjenkjennelig på sin folkelige stil, der Gud fremstilles rent menneskelig, slik som i [[Edens hage]], der [[Adam og Eva]] i 1. Mosebok 3,8 «''hørte lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen.''»<ref>[https://bibel.no/Nettbibelen?book=GEN&chapter=3 1. Mos 3,8]</ref>