Redigerer Discoveryekspedisjonen (avsnitt)

== Bakgrunn for ekspedisjonen ==
=== Forløpere ===
[[Fil:James Clark Ross.jpg|thumb|upright|James Clark Ross, oppdager av Rosshavet, Rossbarrieren og McMurdo-sundet.]]
Mellom 1839 og 1843 foretok [[Royal Navy|Royal Naval]]-kapteinen James Clark Ross tre reiser til det antarktiske kontinentet, og på disse oppdaget og utforsket han en ny sektor i Antarktis som senere ble arbeidsfelt for mange britiske ekspedisjoner.<ref name="C329" /> Ross fastslo områdets omtrentlige geografi og navnga mange geografiske objekter: [[Rosshavet]], den store isbarrieren (senere omdøpt til [[Rossbarrieren]]), [[Rossøya (Antarktis)|Rossøya]], [[Kapp Adare]], [[Victoria Land]], [[McMurdo-sundet]], Cape Crozier og tvillingvulkanene [[Mount Erebus]] og [[Mount Terror]].<ref name="C329">Coleman, s. 329&ndash;335</ref> De sistnevnte fikk navn etter de to ekspedisjonsskipene, [[HMS «Erebus» (1826)|HMS «Erebus»]] og [[HMS «Terror» (1813)|HMS «Terror»]]. Han vendte tilbake til Rossbarrieren flere ganger i håp om komme gjennom, men lyktes ikke. I februar 1842 satte han imidlertid en ny sørlig rekord i en liten vik ved 78°10'.<ref>Preston, s. 12&ndash;14</ref> Ross antok at det lå landområder øst for barrieren, men han var ikke i stand til å fastslå dette.<ref group="nb">Kaptein Scotts instruksjoner som leder for Discovery-ekspedisjonen i 1901 var å «oppdage landet som Ross antok flankerte barrieren mot øst».</ref><ref>Savours, s. 16&ndash;17</ref>

Etter Ross var det ingen registrerte reiser i denne delen av Antarktis på femti år inntil en norsk [[Svend Foyn-ekspedisjonen|hvalfangstekspedisjon]] i januar 1895 tok en kort tur innom Kapp Adare, nordspissen av Victoria Land.<ref>Preston, s. 11–12</ref> Med på denne turen var [[Carsten Borchgrevink]], og han utrustet fire år senere sin egen ekspedisjon, [[Southern Cross-ekspedisjonen]]. Den ble finansiert ved hjelp av en donasjon på {{formatnum:35000}}&nbsp;[[Britisk pund|pund]] som ble gitt av den britiske [[magnat|mediemagnaten]] [[George Newnes]] på den betingelsen at ekspedisjonen fikk navnet «''The British Antarctic Expedition''» («''Den britiske Antarktis-ekspedisjonen''»).<ref>Preston, s. 14</ref> I februar 1899 gikk Borchgrevink i land ved Kapp Adare der ti mann tilbrakte vinteren i en liten hytte de satte opp der. Sommeren etter seilte han sørover til den viken som Ross hadde funnet i barrieren. Herfra reiste en gruppe på tre med hundeslede over isen, og etter 16 km satte de en ny sørlig rekord ved 78°50'.<ref>Huntford, s. 140</ref>

Rundt århundreskiftet mellom det [[19. århundre|19.]] og [[20. århundre]] var det en tiltakende internasjonal interesse for det antarktiske området. På omtrent samme tid som Discovery reiste en [[Gauss-ekspedisjonen|tysk ekspedisjon]] under [[Erich von Drygalski]] for å utforske den delen av det antarktiske kontinentet som lå sør for [[Det indiske hav]]. Den [[Sverige|svenske]] oppdagelsesreisende [[Otto Nordenskjöld]] ledet en [[Den svenske antarktisekspedisjonen 1901–03|ekspedisjon]] til [[Graham Land]], mens en [[Charcots første antarktisekspedisjon|fransk ekspedisjon]] under ledelse av [[Jean-Baptiste Charcot]] ble sendt til [[Antarktishalvøya]]. Til sist reiste en [[Scotia-ekspedisjonen|skotsk gruppe]], ledet av forskeren [[William Speirs Bruce]], på en vitenskapelig ekspedisjon til [[Weddellhavet]].<ref>Huntford, s. 141–44</ref>

=== Royal Navy, Markham og Scott ===
[[Fil:Clements Markham.jpg|thumb|upright|Clements Robert Markham]]
[[Fil:Scott of the Antarctic crop.jpg|thumb|upright|Kaptein Robert Falcon Scott, leder for Discovery-ekspedisjonen.]]
Polarforskning var blitt [[Royal Navy]]s ansvarsområde i fredstiden som fulgte etter [[Napoleonskrigene]], med [[John Barrow]], [[Admiralitetet (Storbritannia)|admiralitetets]] annensekretær som pådriver.<ref>Crane, s. 67</ref>  Etter [[John Franklin]]s [[Franklins fortapte ekspedisjon|tapte ekspedisjon]] i 1845, og de mange resultatløse søkene som fulgte, avtok Marinens interesse for polare strøk. Senere kom dessuten problemene under [[George Nares]]' Nordpol-ekspedisjon i 1874&ndash;76, og Nares egen erklæring om at [[Nordpolen]] var «umulig», så til slutt besluttet admiralitetet at ytterligere oppdrag i polarstrøkene ville være farlig, dyrt og fåfengt.<ref>Jones, s. 50</ref> 

[[Royal Geographical Society]]s sekretær [[Clements Markham]] var en tidligere marineoffiser som hadde tjenestegjort på en av leteekspedisjonene etter Franklin i 1851.<ref>Preston, s. 15</ref> Han hadde også fulgt Nares på en del av ekspedisjonen, og ble talsmann for at marinen skulle gjenoppta sin historiske rolle.<ref>Markham, s. 233–42</ref> En mulighet åpnet seg da den prominente biologen [[John Murray (oseanograf)|John Murray]], som deltok under [[Challengerekspedisjonen]] og dermed hadde førstehånds erfaring fra antarktiske farvann, i november 1893 presenterte  et skriv med tittelen ''The Renewal of Antarctic Exploration'' («Gjenopptakelse av antarktiske ekspedisjoner»). I skrivet oppfordret han til å utruste en ekspedisjon i full skala med den  hensikt å fremme britisk vitenskap.<ref name="J56">Jones, s. 56&ndash;58</ref> 

Murray fikk sterk støtte både av Markham og av Royal Society, Englands fremste vitenskapelige organisasjon. RGS og Royal Society opprettet en felles komité som fikk i oppdrag å avgjøre hvilken form ekspedisjonen skulle ha. En del av komitemedlemmene motarbeidet Markhams visjon om en stor marineoperasjon i stil med Ross og Franklin, men Markhams sto så hardnakket på sitt at ekspedisjonen i stor grad ble formet etter hans ønsker. Hans fetter og biograf skrev senere at ekspedisjonen var «skapt i hans hjerne, resultatet av hans energiske utholdenhet».<ref>"the creation of his brain, the product of his persistent energy".</ref><ref name="J56" />

Markham hadde lenge hatt for vane å notere seg unge lovende sjøoffiserer som kunne ha de kvalitetene som trengtes for å ta ansvar under eventuelle polarekspedisjoner. Han hadde først observert kadetten Robert Falcon Scott i 1887 da han tjenestegjorde på [[HMS «Rover»]] i [[Saint Kitts]], og hadde lagt ham på minnet. Tretten år senere var Scott, som nå var torpedoløytnant på [[HMS «Majestic» (1895)|HMS «Majestic»]], på utkikk etter muligheter for karrieremessig avansement, og etter et møte med Markham i London, søkte han på posten som ekspedisjonens leder. Scott hadde lenge vært i Markhams tanker, og selv om han ikke alltid hadde vært førstevalget for denne oppgaven, hadde flere av de andre favorittkandidatene nå etter Markhams syn blitt for gamle, eller var opptatt på annet hold.<ref>Crane, s. 82&ndash;83</ref> Med Markhams avgjørende støtte i ryggen ble Scott den [[25. mai]] 1900 utnevnt, og kort tid etter forfremmet til [[kommandørkaptein]].

=== Vitenskap eller eventyr ===
Fremdeles gjenstod det å få på plass ekspedisjonens kommandostruktur. Markham hadde hele tiden stått bestemt på at den øverste lederen burde være en marineoffiser fremfor en vitenskapsmann.<ref>Crane, s. 80</ref> Etter at han var blitt utnevnt til leder skrev Scott til Markham og gjentok at «han måtte ha den fulle kommando over skipet og landgruppene», og insisterte på at han ble rådført ved alle fremtidige ansettelser.<ref name="Crane_91" /> Med Markhams godkjennelse hadde komiteen imidlertid allerede utnevnt [[John Walter Gregory]], geologiprofessor ved [[University of Melbourne]] og tidligere assisterende geolog ved [[British Museum]], til ekspedisjonens vitenskapelig leder. Gregorys standpunkt, som også ble støttet av Royal Societys fraksjon i den sammensatte komiteen, var at landgruppene burde organiseres og ledes av ham; «...Kapteinen skulle instrueres om å gi den bistand som kreves til [[mudring]], [[tråling]] osv., og å plassere båter der de vitenskapelig ansatte har behov for dem.»<ref name="Crane_91">Crane, s. 91&ndash;101</ref> I striden som fulgte hevdet Markham at Scotts kommando over hele ekspedisjonen måtte være total og entydig, og Scott selv presset hele veien på for dette under trussel om å trekke seg.<ref name="Crane_91" /> Markhams og Scotts synspunkt vant fram, og Gregory trådte tilbake med bemerkningen om at det vitenskapelige arbeidet ikke burde «underlegges et orlogseventyr».<ref name="Jones62">Jones, s. 62&ndash;63</ref>

Denne kontroversen forsuret forholdet mellom de to foreningene og fortsatte etter ekspedisjonens avslutning, noe man kan avlese av kritikken som ble rettet mot en del av de publiserte resultatenes omfang og kvalitet.<ref>Jones, s. 70</ref> Markham hevdet at årsaken til at han sto så hardt på en marinekommando først og fremst var et spørsmål om tradisjon og stil, og ikke et uttrykk for manglende respekt for vitenskapene. Han gjorde det også klart at han anså at målet om å nå så langt sør som mulig i seg selv ikke fortjente støtte.<ref name="Jones62" />