Redigerer Diffusjon (kommunikasjon) (avsnitt)

==Bakgrunn for diffusjonsteorien==
Diffusjonsteorien i kommunikasjonsforskning er nært knyttet til [[tostegshypotesen]] og studier av Katz & Lazarfeld (1955) og antagelsen om at medier ikke virker direkte på publikum, men gjennom opinionsledere. Tostegshypotesen introduserte personlig kommunikasjon og sosiale relasjoner som formidlende påvirkningsfaktor i forhold til hvordan medier påvirker vår kunnskap, holdninger og atferd. Diffusjonsteorien er  påvirket av Shannon & Weaver's matematiske informasjonsteori som fokuserer på betydningen av usikkerhet og informasjonsprosesser.
Mange forskere fra ulike felt har bidratt til diffusjonsteorien. For eksempel foreslo den franske sosiologien Tarde allerede i 1903 en S- kurve for å beskrive adopsjonsprosessen. Tarde identifiserte også den sosiale kategorien av "tidlige brukere" som en type opinionsledere og foreslo at disse var mer sofistikerte og bereiste og verdensvante enn andre brukere. Dette indikerte også at opinionsledere ville ha relativ sterk effekt på adopsjonsraten. Amerikanerne Gross og Ryan studerte ulike måter å drive landbruk på. De foreslo at i tillegg til S- kurven kunne diffusjon beskrives ut ifra en Bell- kurve for å angi hva slags sosiale grupper av brukere som bidrar til å spre innovasjonen. Gross og Ryan betegnet gruppene som innovatører, tidlig brukere, sene brukere og etternølere. I tillegg foreslo de at opinionsledere var en type endringsagenter som sammen med media påvirket innovasjonsprosessen. 
I kommunikasjonsfaget fra 1940- årene og framover stod diffusjonsstudier sterkt, spesielt studier av hvordan nyheter sprer seg. Sheatsley og Feldman (1964) fant for eksempel av 68 % av den amerikanske befolkningen hadde hørt at president Kennedy var skutt innen 30 minutter.