Redigerer Diderich Hegermann (avsnitt)

== Bakgrunn og yrkesliv ==
Hegermann var født i [[Altona]] som sønn av Cay Ditlev Hegermann og Anna Esther Stuhlmann. Da han var et halvt år gammel, flyttet foreldrene til [[Halden|Frederikshald]] (Halden), hvor han vokste opp.<ref name="Lindstoel" />

Han skrev [[krigsskolen]]s historie i 1796, og var delvis ansvarlig for reorganiseringen av denne rundt århundreskiftet.

Hegermann representerte ''[[Oppland Regiment|Oplandske Infanterie Regement]]'' ved [[riksforsamlingen]] på [[Eidsvoll]]. Han sluttet seg der til [[selvstendighetspartiet]] og ble også medlem av konstitusjonskomitéen. Grunnsetningen om alminnelig verneplikt skal ha blitt innført på initiativ fra Hegermann. Allerede den 18. april spilte Hegermann en viktig rolle som forsamlingens president med bruk av sin dobbeltstemme. [[Christian Magnus Falsen]] hadde fremmet flere forslag, og det siste var at forsamlingen skulle heves etter vedtakelse av konstitusjon og valg av konge. Det sto 55 mot 55 stemmer. Dette var i realiteten en prøve på det senere valget av Christian Frederik som konge. Med Hegermanns dobbeltstemme til slutt fikk Falsen flertall, og styrkeforholdet ble klart til fordel for selvstendighetslinjen.

Hegermann tjenestegjorde som oberst under [[Krigen med Sverige 1814|svenskenes angrep på Norge i 1814]]. Han ledet forsvaret ved [[Slaget ved Langnes skanse|Langnes skanse]], en av de få vellykkede norske militære operasjonene under felttoget, og sikret derved at den norske hæren kunne ta seg relativt intakt over [[Glomma]]. Hegermann har derfor en god del av æren for at kong [[Christian Frederik]] unngikk betingelsesløs kapitulasjon ved [[Mossekonvensjonen]].

I 1814 bodde Hegermann som skolesjef i [[Krigsskoleutdannede offiserers landsforening|den gamle Krigsskolen]], i krysset [[Tollbugata (Oslo)|Tollbugata]] og [[Dronningens gate]]. I 1841 fikk tidligere elever og kolleger reist en granitt[[obelisk]] i skolens forhage til minne om sin tidligere sjef.

Hegermann ble utnevnt i 1815 til statsråd for hær og flåte, et embete han flere ganger forsøkte å bli løst fra. Først i 1817 ble han innvilget [[avskjed i nåde]].