Redigerer Diatessaron (avsnitt)

== Diatessarons videre skjebne ==
I storkirken fikk harmonien etter hvert sterk motstand, spesielt fra historikeren og bibelutgiveren [[Eusebius]], som levde i [[Caesarea Maritima|Cæsarea]] inntil år [[340]]. Eusebius hadde på keiser Konstantins (fra år 313) ordre fått skrevet femti bibler med begge testamentene, til bruk i kirkene.

[[Hieronimus]], som oversatte hele Bibelen til [[latin]] omkring år [[400]] (''[[Vulgata]]''), var også motstander av evangelieharmonien. Hieronimus var den ledende personlighet i kanonspørsmålet da Det nye testamentes endelige innhold ble fastsatt på pave Damasus’ [[synode]] i [[Roma]] i år [[382]], i nærvær av utsendinger fra kirken i øst og vest. Det ble bekreftet i synodene i [[Hippo]] i år [[393]] og [[Kartago]] i år [[397]].

Etter dette søkte man å fjerne harmonien fra den syriske kirke, og erstatte den med de fire evangeliene, noe som lyktes, idet man lette opp og brente de bøker man kom over. Likevel ble ikke Tatianus' Diatessaron glemt. Biskop Victor i Capua fikk på ukjent vis hånd om et håndskrift på latin i år [[546]]. Den hadde vært oppbevart i [[Fulda]] og fikk betegnelsen ''[[Codex Fuldensis]]''. Harmonien var omarbeidet til latin, idet man har brukt Hieronimus’ latin fra ''Vulgata''. Håndskriftet inneholdt i tillegg de 23 øvrige skrifter fra Det nye testamentet. Dette viser at harmonien har vært i bruk også i andre deler av kirken enn den syriske. Biskop Victor tok inn Tatians harmoni i stedet for de fire evangeliene i en ny utgave av Det nye testamentet som han sendte ut, og som ellers inneholdt de 23 kjente skriftene. Victors kodeks begynte med Lukas 1, 1-4, mens Tatianus begynte med Joh. 1, 1-5: ''In principio erat Verbum''.
            
Også senere har harmonien vært i bruk. På [[700-tallet]] forelå en [[arabisk]] utgave. Codex Fuldensis ble oversatt til [[tysk]] rundt år [[825]], og det var i denne form det tyske folk lærte evangeliet å kjenne først. I den franske kirke ble evangeliet alminnelig kjent gjennom en oversettelse på [[1400-tallet]], mens nederlandske og andre oversettelser er kommet til senere. I nyere tid er Codex Fuldensis blitt trykket og utgitt i år [[1868]] av tyskeren Ernestus Ranke på latin. 700-tallets arabiske utgave kan være å finne i Roma i et håndskrift fra det 12. eller 13. århundre, ''Codex Arabicus Vaticanus XIV''. Augustinus Ciasca omarbeidet det til latin, og det ble utgitt i [[1883]]. Verket er tilegnet pave [[Leo XIII]]. En praktutgave av dette verk, med latin og arabisk språk, er utgitt i [[Vatikanet]] i år [[1888]] til bruk i misjonsarbeidet blant muslimer.