Redigerer Det osmanske rikes kapitulasjoner (avsnitt)

==Historie==
I første omgang ble kapitulasjoner gitt separat til hver kristen stat. Den første kapitulasjon ble avtalt i 1352 med [[Republikken Genova]], som opprettet fredelige forbindelser med Det osmanske rike. I 1380-fulgte [[Republikken Venezia]], under [[Mehmed II]] (regj. 1451–81)  [[Republikken Firenze]], under [[Bayezid II]] (regl. 1481–1512) [[kongedømmet Napoli]].

Dette var oppretteler av fredelige forbindelser med Det osmanske rike. Etterpå ble det innhentet nye kapitulasjoner som oppsummerte i ett dokument tidligere innrømmelser7konsesjoner, og tilføyde dem i generelle vendinger det som var blitt innrømmet til en eller flere andre stater; en stipulering som ble en «mest favorisert/e nasjon»/er-artikkel.

Rundt 1535 ble det foretatt en kapitulasjon av [[Suleiman den store]] angående Frankrike. Disse traktatene gjorde det lettere for europeiske ferdigvarer å komme inn på osmanske markeder, og ga visse skatte- og tollprivilegier til europeiske kjøpmenn, og til og med noen [[Ekstraterritoriell status|ekstraterritoriale juridiske rettigheter]] for å la den franske konsulen utøve jurisdiksjon i tvister som oppstod med franske kjøpmenn i stedet for de lokale islamske [[sharia]]<nowiki></nowiki>domstolene. Disse traktatene var generelt ikke ufordelaktige for det osmanske rike, så lenge osmanerne hadde en overlegen militær fordel.

Frankrike undertegnet sin første kapitulasjonstraktat med [[mamelukkene|mamelukksultanatet]] i [[Kairo]] i 1500, under [[kong Ludvig XII]]s styre.<ref>[https://archive.org/details/threeyearsincon04whitgoog/page/n182 ''Three years in Constantinople'' av Charles White s.139]</ref><ref>[https://archive.org/details/threeyearsincon04whitgoog/page/n190 ''Three years in Constantinople'' av Charles White s.147]</ref> Etter at tyrkerne erobret Egypt i [[den osmansk–mamlukkiske krig]] (1516–1517), opprettholdt osmanerne kapitulasjonene til franskmennene og anvendte dem i hele riket.

Den osmansk-franske traktat av 1740 markerte høydepunktet for fransk innflytelse i Det osmanske rike i det 18. århundre. I de påfølgende årene hadde franskmennene en uomtvistet posisjon i handel med [[Levanten]] og i transport mellom osmanske havner. Men de nesten samtidige osmanske kapitulasjoner til europeiske makter som [[Storbritannia]] og [[Holland]] (1737), [[kongeriket Napoli]] (1740), [[Danmark]] (1756) og [[Preussen]] (1761) oppveide og/eller balanserte kapitulasjonene som var blitt gitt Frankrike i 1740.<ref>Robert Olson: «The Ottoman-French Treaty of 1740». i ''Turkish Studies Association Bulletin'' (1991) 15#2 ss. 347-355 [http://www.jstor.com/stable/43385274 online] </ref>