Redigerer Det norske Folkesprogs Grammatik (avsnitt)

==Innholdet i grammatikken==

Aasen går gjennom lydforholdene (bokstavar og uttale), vokal- og konsonantovergang, orddanningen, bøyingsformene, sammenføyingen av ord til setninger, og forholdet mellom dialektene i [[Norge]]. Men han finner ikke fram til en felles norm for folkespråket; den ble først framstilt i boken [[Norsk Grammatik]] 16 år senere.

Hunnkjønnsordet som i ubestemt form heter ''Skaal'', står oppført med seks ulike bestemte nominativsformer:
*''Skaal'i'' ([[Telemark]] og [[Sogn]])
*''Skaal'e ''([[Hallingdal]], [[Valdres]], [[Gudbrandsdalen]])
*''Skaal'æ'' ([[Setesdalen]], [[Hardanger]], [[Sunnhordland]] m.fl.)
*''Skaal'o'' (Sunnhordland)
*''Skaal'aa'' ([[Ryfylke]], [[Lister]], [[Jæren]])
*''Skaal'a'' (i de fleste dialektene)

&mdash; og dessuten tre ulike dativformer:
*''Skal'enne'' ([[Voss]], [[Nordhordland]])
*''Skaal'inne'' (Setesdal, [[Sunnfjord]], [[Sunnmøre]])
*''Skaal'en'' (Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen, [[Trøndelag|Trondheims stift]])

Aasen sammenligner dette med de [[islandsk språk|islandske]] og [[norrønt språk|norrøne]] formene av ''skál'' som i bestemt form nominativ er ''skálin'', i akkusativ er ''skálina'' og i dativ er ''skálinni''.

Aasen deler dialektene i ''den nordafjellske, den vestafjellske'' og ''den austafjellske rekka''. Avslutningsvis skriver Aasen at de dialektene som ligger nærmest det gamle norske språket er de som brukes i vestlige fjordbygder og i dalene øst for [[Langfjella]], men likevel slik at ulike grammatikalske elementer er tatt vare på i ulike dialekter.