Redigerer Det fjerde korstog (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Etter nederlaget med [[det tredje korstog]] ([[1189]]–[[1192]]) var det liten interesse i [[Europa]] for enda et korstog mot muslimene. Jerusalem var nå kontrollert av [[Ajjubide-dynastiet]] som hersket over hele [[Syria]] og [[Egypt]], unntatt noen få kystbyer fortsatt kontrollert av korsfarerkongedømmet Jerusalem, nå sentrert i [[Akko]]. Det tredje korstoget hadde også etablert et kongedømme på [[Kypros]]. Etter at [[pave Innocens III]] overtok [[Den hellige stol|pavestolen]] i [[1198]], oppfordret han sterkt til et nytt korstog som ble målet for hans [[pontifikat]]. Hans oppfordring ble stort sett ignorert av europeiske monarker: [[Tyskland|tyskerne]] var i opposisjon til pavemakten, mens [[England]] og [[Frankrike]] lå i krig med hverandre. 
[[File:Bust_of_Enrico_Dandolo._Panteon_Veneto;_Istituto_Veneto_di_Scienze,_Lettere_ed_Arti.jpg|thumb|Byste av [[Enrico Dandolo]], [[doge]] i [[Venezia]].]]
Men presten Fulco av Neuilly oppfordret iherdig til et nytt korstog; han døde i 1202, men ble ansett som så from at hans etterlatte klær ble ansett for å ha helbredende kraft ved berøring.<ref>[https://runeberg.org/nfbi/0061.html «Fulco av Neuilly»,] ''[[Nordisk familjebok]]</ref> I 1199 lyktes det å organisere en korsfarerhær under en [[ridderturnering]] ved Écry-slottet i [[Champagne]] i november [[1199]]. Her skal grevene Thibaut av Champagne og Brie (13. mai 1179 - 24. mai 1201) og Louis av Chartres og Blois ha besluttet å dra i korstog, og senere vokste det frem en [[myte]] om at Fulco hadde vært til stede og den som overtalte grevene til å ta korset.<ref>[https://www.journals.uchicago.edu/doi/abs/10.2307/2849695?journalCode=spc Edgar McNeal: ''Fulk of Neuilly and the tournament at Écry, Speculum'', april 1953]</ref> Thibaut døde i 1201, men andre ledere forhandlet med [[Venezia]], [[Genova]] og andre italienske [[bystat]]er om organisering av transport til Egypt. Ett av sendebudene var den framtidige kronikøren Geoffroi av Villehardouin (1150-1213) som var engasjert i korstog i hele perioden [[1197]]–[[1207]].<ref>''Store norske leksikon'' (2005-07): «Geoffroi de Villehardouin» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 15. mars 2024 fra [https://snl.no/Geoffroi_de_Villehardouin]</ref> Genova var uinteressert, men i mars 1201 ble det åpnet forhandlinger med Venezia som tilbød å frakte så mange som 33&nbsp;500 korsfarere. Dette ambisiøse foretaket ville kreve ett års forberedelser for å bygge det tilstrekkelige antall skip og trene folk i å bemanne dem, noe som begrenset byens øvrige aktiviteter. Korsfarerhæren var antatt å bestå av 4&nbsp;500 [[ridder]]e med hver sin hest; 9&nbsp;000 [[væpner]]e og 20&nbsp;000 fotsoldater.

Den største andelen av hæren seilte ut fra Venezia i oktober [[1202]] og de kom hovedsakelig fra Frankrike. Den omfattet menn fra [[Blois]], [[Champagne]], [[Amiens]], [[Île-de-France]] og [[Bourgogne]]. Flere andre områder i Europa bidro også med betydelige kontingenter, som [[Flandern]] og [[Montferrat]]. Andre betydelige grupper kom fra [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|Det hellige romersk-tyske riket]], slik som menn under [[abbed]] Martin fra Pairis-klosteret i [[Elsass]]<ref>[https://www.kaysersberg.com/en/detail/10438/4675/230104698/abtei%20pairis-.htm/ Pairis-klosteret]</ref> og [[biskop]] Konrad av [[Halberstadt]], soldater og sjømenn fra Venezia ledet av [[doge]]n [[Enrico Dandolo]]. Korstoget satte kurs direkte til den muslimske verdens sentrum, [[Kairo]], og var klar til å sette seil den [[24. juni]] [[1202]], godkjent av pave Innocens med et høytidelig forbud mot å angripe kristne riker.<ref>«History of the Church», ''Innocent III & the Latin East'', s. 370, Philips Hughes, Sheed & Ward, 1948</ref>
[[Fil:Imre_király.jpg|thumb|Kong Emerik (Imre, [[Henrik]]) av [[kongedømmet Ungarn|Ungarn]].]]