Redigerer Det europeiske grønne partiet (avsnitt)

==Historie==
Før etableringen av Det europeiske grønne partiet i [[2004]] var Europas grønne partier organisert på ulike måter,  i en løs koordinering mellom 1979 og 1993 og i en føderasjon mellom 1993 og 2004.<ref>[http://www.europeangreens.org/cms/default/rubrik/9/9114.history.htm Historien til EPG – europeangreens.org]   {{Wayback|url=http://www.europeangreens.org/cms/default/rubrik/9/9114.history.htm |date=20090515151833 }}</ref><ref>{{Kilde www |url=http://europeangreens.eu/menu/learn-about-egp/history/ |tittel=Historien til EPG – europeangreens.eu |besøksdato=2009-12-29 |arkiv-dato=2012-03-28 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20120328072756/http://europeangreens.eu/menu/learn-about-egp/history/ |url-status=yes }}</ref>

===1979 til 1993===
I 1979 ble '''Coordination of European Green and Radical Parties''' (CEGRP) etablert for å koordinere deltakelsen av grønne og radikale partier ved valget til [[Europaparlamentet]]. Siden forskjellene mellom de grønne og de radikale partiene var så store, ble det umulig å formalisere en felles all-europeisk valgplattform. Selv om noen av partiene fikk gode valgresultater, ble ingen grønne valgt inn i parlamentet.

Før valget til Europaparlamentet i 1984 gjennomførte man en kongress  i [[Liège]] i [[Belgia]] og etablerte en restrukturert '''European Green Coordination''' (EGC), med et sekretariat hos det nederlandske '''Politieke Partij Radikalen'''. De utga også en ''felleserklæring for de europeiske grønne partiene ''. Videre hadde medlemspartiene generelt vokst seg sterkere, og 11 representanter (MEP) ble valgt inn. Partiene etablerte '''Green Alternative/ European Links''' (GRAEL) i  parlamentet. Gruppa var   for liten til å oppnå finansiering og komite-utnevnelse og slo seg derfor sammen med [[Rainbow Group (1984–1989)|Rainbow Group]], som også  hadde regionalister som den danske [[Folkebevegelsen mod EF]] og noen radikale og sosialistiske partier/lister. 

De europeiske grønne partiene fikk dermed en løs trekantstruktur med GRAEL i parlamentet, den svake EGC som  overnasjonal koordinator og medlemspartiene. Posisjonen til de europeiske grønne ble også svekket gjennom prinsippet om rotasjon, hvor MEP-er ble byttet ut etter halv periode, som noen medlemspartier praktiserte ([[Tyskland]] og [[Nederland]]). Rotasjonsteknikken kom opprinnelig fra de tyske grønne og deres nasjonale parlament ([[Bundestag]]), men  fungerte dårlig i Europaparlamentet. For de nederlandske partiene var  rotasjon et kompromiss mellom tre partier som bare hadde to seter i parlamentet: et fast sete for listetoppen og det siste roterte mellom andre- og tredjekandidaten. På denne måten kunne hvert av de tre partiene ha en representant i parlamentet. 

Det var dessuten store uenigheter blant de grønne partiene, spesielt mellom tilhengere av  [[Den europeiske unions historie | europeisk integrasjon]] og de euroskeptiske. 
Disse faktorene svekket de grønnes rolle i Europaparlamentet.

I 1989 vant de grønne partiene 26 seter i Europaparlamentet. [[De grønne (Tyskland)|De grønne i Tyskland]] fikk 7 seter, 8 gikk til det franske [[Les Verts]] og nederlandske [[GroenLinks]] vant 2. Fra Belgia fikk [[Ecolo]] 2 og [[Groen!|Agalev]] 1, det spanske IP 1, mens italienske [[Verdi Arcobaleno]] og [[Federatione Verdi]] begge fikk 2. 

På grunn av politiske konflikter med [[Rainbow Group (1989–1994)|Regnbuegruppa]] etablerte de europeiske grønne en egen partigruppe; Den grønne gruppe i Europaparlamentet.

===1993 til 2004===
I juni 1993 ble '''Den europeiske føderasjonen av grønne partier''' formelt etablert i [[Kyrkslätt]] i [[Finland]] av mer enn tretti partier hvoriblant [[Miljøpartiet De Grønne]]. Organisasjonen ble mer strukturert, holdt kongresser hvert tredje år og valgte  styre og arbeidsutvalg. Føderasjonen styrket sine bånd til den grønne partigruppa i det europeiske parlamentet.

I 1994 vant de grønne partiene 20 mandater i Europaparlamentet. [[De grønne (Tyskland)|De grønne i Tyskland]] fikk 12,  nederlandske [[GroenLinks]] fikk 2, de belgiske [[Ecolo]] og [[Groen!|Agalev]] fikk ett hver, liksom [[Dei Greng]] fra Luxemburg og til spanske IP, den italienske grønne føderasjonen fikk 2 til de irske grønne ytterligere 2.

Representanten fra det danske [[Socialistisk Folkeparti]] sluttet seg  også til den grønne gruppa, det samme gjorde to medlemmer fra de italienske partiene [[Sør-Tyrols folkeparti]] og [[La Rete]]. De grønne etablerte seg nå som [[European Radical Alliance]].

I 1999 gjorde de grønne et spesielt godt valg og oppnådde 38 mandater. 7 til [[De grønne (Tyskland)|De grønne i Tyskland]], 4 til [[GroenLinks]], 3 til [[Ecolo]] og 2 til [[Groen!|Agalev]], 1 til [[Dei Greng]], 2  til de  italienske grønne , 2 til de irske grønne, 9 til  franske [[Les Verts]], 2 til  østerrikske Die Grünen, 2 til de finske grønne, 2 til [[Miljöpartiet de Gröna]] i Sverige  og samt 2 til  [[Green Party of England and Wales]]. De etablerte ei felles partigruppe med [[European Free Alliance]], som representerer regionale partier og uavhengige bevegelser, som tidligere deltok i European Radical Alliance. Forholdet mellom de grønne og disse partiene var annerledes enn før, siden de grønne var betydelig styrket.

===Siden 2004===
'''Det europeiske grønne parti''' ble  etablert ved den fjerde kongressen til Den europeiske føderasjonen av grønne partier den 20.-22. februar 2004 i Roma i Italia, der 1.000 partidelegater var samlet. 32 grønne partier fra hele Europa ble med i dette nye all-europeiske partiet, herunder det norske [[Miljøpartiet De Grønne]]. Etableringen av det nye partiet ble avsluttet med signering  av stiftelsesavtalen i Campidogliopalasset. Dermed var de grønne partiene de første til å etablere et politisk parti på et europeisk nivå, de andre partiføderasjonene fulgte etter i perioden 2004-2006. 

Ved europavalget i 2004 vant de grønne medlemspartiene tilsammen 35 seter. I 2009 vant partiet tilsammen 46 seter, selv om antallet plasser parlamentet  ble redusert. Dette er det beste resultatet for partiet på 30 år.