Redigerer Det engelske kaos under Stefan (avsnitt)

== Opprinnelsen til konflikten ==
=== Det hvite skip ===
[[Fil:WhiteShipSinking.jpg|thumb|''Det hvite skipet'' går på grunn og synker, illustrasjon fra 1100-tallet.]]
[[Fil:BL Royal 20 A. ii, f. 6v. Henry I & White Ship.jpg|thumb|Illustrasjon fra tidlig på 1300-tallet, Henrik I og skipsforliset til ''Det hvite skip'' i 1120.]]

Opprinnelsen til innbyrdeskrigen og kaoset lå i en krise for rekkefølgen til tronen som involverte England og Normandie. På 1000- og 1100-tallet ble nordvestlige Frankrike kontrollert av en rekke hertuger og grever, jevnlig var de i konflikt med hverandre over verdifulle områder.<ref>Barlow (1999), s. 111; Koziol (1992), s. 17; Thompson (1993), s. 3.</ref> I 1066 satte en av disse mennene, hertug [[Vilhelm I av England|Vilhelm II av Normandie]], i gang en invasjon for erobre det rike [[Angelsaksere|angelsaksiske]] kongeriket England, presset seg videre inn sørlige Wales og nordlige England i de kommende årene. Fordelingen og kontrollen av disse landområdene etter Vilhelms døde viste seg å være problematisk og hans sønner kjempet flere kriger over erobringen.<ref>Carpenter (2004), s. 137.</ref> Vilhelms sønn Henrik I tok makten etter at hans eldre bror [[Vilhelm II av England|Vilhelm Rufus]] ble drept og deretter invaderte og tok hertugen av Normandie, kontrollert av hans eldste bror [[Robert Curthose]], beseiret Roberts hær i [[slaget ved Tinchebray]].<ref>Huscroft (2005), s. 69.</ref> Henrik hadde til hensikt at hans rike skulle bli arvet av hans eneste legitime sønn, 17 år gamle [[William Adelin]].<ref>Carpenter (3004), s. 142–143.</ref>

I 1120 endret det politiske landskapet seg voldsomt da [[Det hvite skip]] sank på vei fra havnen i  [[Barfleur]] i Normandie på vei til England. Rundt 300 passasjerer døde, inkludert kongens sønn.<ref>Bradbury (2009), s. 1–3.</ref> Med Adelin død var det ingen klar etterfølger til den engelske tronen. Reglene for etterfølgelse i Europa på denne tiden var usikre. I deler av Frankrike var mannlig [[primogenitur]], hvor den eldste sønnen ville arve en tittel, blitt mer populært.<ref name="Barlow_162">Barlow (1999), s. 162.</ref> I andre deler av Europa, inkludert Normandie og England, var tradisjonen for å dele opp land, fikk den eldste sønnen arve farens land, vanligvis betraktet som mest verdifull, og yngre sønner ble gitt mindre, eller mer nyere anskaffet, deler eller eiendommer.<ref name="Barlow_162"/> Problemet ble ytterligere komplisert ved rekkefølgen til ustabile anglo-normanniske etterfølgere i de siste seksti år: det hadde ikke vært fredfylte, ubestridte etterfølgere.<ref>Huscroft (2005), s. 65, 69–71; Carpenter (2004), s. 125.</ref>

Med William Adelin død hadde Henrik kun et legitimt barn igjen, [[Maud av England|Maud]], men kvinners rett til arv var uklare på denne tiden.<ref>Bradbury (2009), s. 3; Chibnall 1993), s. 64.</ref> Til tross for at Henrik på sine gamle dager hadde giftet seg på nytt med unge [[Adeliza av Louvain]], ble økende usannsynlig at han ville få en ny legitim sønn og isteden begynte han å se på Maud som sin arving.<ref>Bradbury (2009), s. 6–7.</ref> Maud hadde vært gift med [[Henrik V av Det tysk-romerske rike]] og fram ham krevde hun senere tittelen som keiserinne. Hennes ektemann døde i 1125 og giftet seg på nytt i 1128 med [[Geoffrey V, greve av Anjou]], hvis grevskap grenset til [[hertugdømmet Normandie]].<ref>Barlow (1999), s. 160; Chibnall (1993), s. 33.</ref> Geoffrey var ikke populær blant den anglo-normanniske eliten: som en Angevin-hersker var han tradisjonelt en fiende av normannerne.<ref name="Barlow_161">Barlow (1999), s. 161.</ref> På samme tid hadde spenningene fortsatt å øke grunnet Henriks innenrikspolitikk, særskilt grunnet de høye skatten han utstedte grunnet utgiftene til hans krigføring.<ref>Carpenter (2004), s. 160.</ref> Konfliktene ble imidlertid skygget over i makten av kongens personlighet og omdømme.<ref>Carpenter (2004), s. 161; Stringer (1993), s. 8.</ref>

Henrik forsøkte å bygge opp en base for politisk støtte for Maud i både England og Normandie, og krevde at hans hoff sverget eder først i 1127, og deretter på nytt i 1128 og 1131, for å anerkjenne Maud som hans etterfølger og anerkjenne hennes etterfølgere som den rettmessige etterfølger etter henne.<ref>Bradbury (2009), s. 9; Barlow (1999), s. 161.</ref> Stefan av Blois var blant de som tok denne eden i 1127.<ref>King (2010), s. 30–31; Barlow (1999), s. 161.</ref> Uansett, forholdene mellom Henrik, Maud, og Geoffrey ble i økende grad anstrengte mot slutten av kongens liv. Maud og Geoffrey mistenkte at de manglet virkelig støtte i England, og foreslo for Henrik i 1135 at kongen burde overføre de kongelige festningene i Normandie til Maud mens han fortsatt levde og insisterte på at den normanniske adelen øyeblikkelig sverget troskap til henne, således gi paret en langt mer mektig posisjon etter Henriks død.<ref>King (2010), s. 38–39.</ref> Rasende nektet Henrik å gjøre dette, antagelig bekymret over at Geoffrey ville forsøke å ta makten i Normandie tidligere enn det som var bestemt.<ref>King (2010), s. 38; Crouch (2008a), s. 162.</ref> Et opprør brøt ut i sørlige Normandie, og Geoffrey og Maud støttet opprørerne militært,<ref name="Barlow_162"/> men midt i denne konfrontasjonen, ble Henrik brått syk og døde i nærheten av [[Lyons-la-Foret]].<ref name="Barlow_161"/>

=== Etterfølgelse ===
[[Fil:StepanAngl.jpg|thumb|Framstilling fra 1200-tallet av kroningen av Stefan som Englands konge.]]

Etter at Henrik var død ble den engelske tronen overtatt, ikke av hans datter Maud, men av Stefan av Blois, noe som førte til innbyrdeskrig. Stefan var sønn av [[Stefan, greve av Blois|Stefan-Henrik av Blois]], en av de mektige grevene i nordlige Frankrike, og [[Adela av Normandie]], en av døtrene til [[Vilhelm erobreren]]. Stefan og Maud var således søskenbarn. Hans foreldre hadde alliert seg med Henrik, og Stefan som en yngre sønn uten egne besittelser, ble Henriks klient, reiste som en del av hans hoff og tjenestegjorde i hans hær.<ref>King (2010), s. 13.</ref> I gjenytelse fikk han landområder og ble gift med [[Matilda av Boulogne]] i 1125, datter og eneste arving av grevskapet Boulogne, som eide den viktige kontinentale havnen i byen [[Boulogne-sur-Mer]], og store eiendommer nordvestlige og sørøstlige England.<ref>Davis (1977), s. 8.</ref> Ved 1135 var Stefan en godt etablert person i det anglo-normanniske samfunnet, mens hans yngre bror [[Henrik av Blois]] var på vei opp, ble [[Winchester bispedømme|biskop av Winchester]] og den nest rikeste mannen i England etter kongen.<ref>King (2010), s. 29.</ref> Henrik av Blois var ivrig etter å reversere hva han mente var en inntrenging av de normanniske kongene til kirkens rettigheter.<ref>Stringer (1993), s. 66.</ref>

Da nyheten om Henriks død begynte å spre seg var det mange mulige som kunne kreve tronen som ikke var godt plassert for å svare. Geoffrey og Matilda var i Anjou, og havnet i den vanskelig situasjon at de støttet opprørere mot den kongelige hæren, som inkluderte en rekke av Mauds tilhengere, inkludert Robert av Gloucester.<ref name="Barlow_162"/> Mange av disse adelige hadde sverget ed på å bli værende i Normandie inntil kongen var anstendig begravd, noe som forhindret dem å reise til England.<ref>Crouch (2002), s. 246.</ref> Geoffrey og Maud grep uansett anledningen til å marsjere inn i sørlige Normandie og ta kontroll over en rekke viktige festninger, før de ikke var i stand til å avansere videre.<ref>Chibnall (1993), s. 66–67.</ref> Stefans eldre bror [[Theobald V av Blois]], som hadde etterfulgt sin far som greve, var enda lengre sør, i [[Blois]].<ref name="Barlow_163-164">Barlow (1999), s. 163-164.</ref>

Stefn var imidlertid beleilig plassert i Boulogne, og da nyheten om Henriks død nådde ham reiste han øyeblikkelig over til England, fulgt av sin militære husholdning. Robert av Gloucester hadde plassert ut garnisoner ved havnene i Dover og Canterbury og en del redegjørelser antyder at de nektet Stefan adgang da han kom.<ref>Barlow (1999), s. 163; King (2010), s. 43.</ref> Uansett nådde antagelig Stefan fram til sin egen eiendom ved utkanten av London ved den 8. desember og i løpet av den neste uken begynte han å gripe maken i England.<ref>King (2010), s. 43.</ref>

Borgerne i London hadde tradisjonelt krevd retten til å velge Englands konge, og de utropte Stefan til den nye monarken, antagelig i håp om at han ville gi byen nye rettigheter og privilegier tilbake.<ref>King (2010), s. 45.</ref> Henrik av Blois ga kirkens støtte til Stefan: han var i stand til å komme seg videre til Winchester

Stefan fikk kirkens støtte av Henrik av Blois og dro videre til Winchester, hvor Roger, som var både biskop av Salisbury rikets kansler, beordret at den kongelige skattekiste skulle utleveres til Stefan.<ref>King (2010), s. 45-46.</ref> Den 15. desember forhandlet Henrik av Blois en avtale med Stefan om at den nye kongen skulle gi store friheter og privilegier til kirken i bytte for at erkebiskopen av Canterbury og pavens legat støttet hans overtagelse av tronen.<ref>King (2010), s. 46.</ref> Det var et lite problem med den religiøs ed som Stefan hadde sverget for å støtte keiserinne Maud, men Henrik av Blois argumenterte overbevisende at den avdøde kongen hadde tatt feil i insistere at hans hoff skulle ta denne eden.<ref name="Crouch_247">Crouch (2002), s. 247.</ref> I tillegg hadde den avdøde kongen kun insistert på at eden skulle beskytte kongerikets stabilitet, og i lyset av det kaoset som nå kunne skje, var det rettferdig at Stefan ignorerte eden.<ref name="Crouch_247"/> Henrik overtalte også Hugh Bigod, den avdøde kongens kongelige stuert, om å sverge at kongen hadde endret oppfatning om etterfølgelsen på sitt dødsleie og navngitt Stefan framfor Maud.<ref name="Crouch_247"/> Stefans kroning ble gjennomført en uke senere ved [[Westminster Abbey]] den 26. desember.<ref>King (2010), s. 47.</ref>

I mellomtiden hadde den normanniske adelen samlet seg i [[Le Neubourg]] for å diskutere om de skulle erklære [[Theobald II, greve av Champagne]], som konge, det vil si Stefans eldre bror, antagelig som følge av at de hørte at Stefan samlet støtte i England.<ref>King (2010), s. 46-47.</ref> Normannerne argumenterte at greven, som den eldste sønnesønn av Vilhelm erobreren, hadde det mest gyldige kravet på kongedømmet og hertugdømmet, og var uten tvil lettere for dem å godta enn keiserinne Maud.<ref name="Barlow_163-164"/> Theobald møtte de normanniske baronene og Robert av Gloucester i [[Lisieux]] den 21. desember, men deres diskusjoner ble avbrutt av de plutselige nyhetene fra England at Stefans kroning ville skje den neste dagen.<ref>King (2010), s. 47; Barlow (1999), s. 163.</ref> Theobald gikk da med på baronenes forslag om han skulle bli gjort til konge, kun for å oppdage at hans tidligere støtte allerede hadde begynte forsvinne. Baronene var ikke forberedt på å støtte en deling av England og Normandie ved å motsette seg Stefan.<ref>Barlow (1999), s. 163.</ref> Stefan ga deretter Theobald en finansiell kompensasjon til Theobald som deretter dro tilbake til Blois og støttet den yngre brorens kongskrav.<ref>Barlow (1999), s. 163; Carpenter (2004), s. 168.</ref><ref>Hendelsene i Normandie er mindre godt nedtegnet enn andre, og den nøyaktige rekkefølge av hendelsene er mindre sikre. Eksempelvis har historikeren Robert Helmerichs pekt på en del selvmotsigelser i disse redegjørelsene. En del historikere, som eksempelvis David Crouch og Helmerichs, har argumentert for at de er sannsynlig at Theobald og Stefan hadde inngått en privat avtale om ta tronen da Henrik I døde. Jf. Helmerichs (2001), s. 136–137; Crouch (2002), s. 245.</ref>