Redigerer Den tyske orden (avsnitt)

== Virke i Det hellige land ==
=== Forhistorie ===
Allerede 80 år før Den tyske orden ble grunnlagt, hadde franske riddere i 1118 avlagt løfte overfor [[Det latinske patriarkatet Jerusalem|den latinske patriark av Jerusalem]] om å beskytte [[pilegrim]]enes adkomst fra middelhavskysten og opp til Jerusalem og de omliggende hellige steder. Dette var tempelridderne, og deres orden ble approbert av pave [[Honorius III]]. I 1128 fikk de sin ordensregel. I annen halvdel av 1100-tallet skal deres medlemstall ha vokst til hele {{formatnum:30000}}, og ordenen hadde lagt til seg meget rikdom. Den neste store ridderordenen ble konstituert i 1135: Hospitaller-ordenen, også kalt Johanittene. Den tyske orden tok sine forbilder fra disse to ridderordenene.

Det fantes allerede et tysk (teutonsk) hospital for pleie av syke tyske pilegrimer i Jerusalem da byen var hovedstad i [[Kongeriket Jerusalem|korsfarerkongedømmet Jerusalem]]. Det hadde en kirke viet til den hellige [[jomfru Maria]]. Dette hospitalet var underlagt johanitterordenens stormester. Men i 1187 gjenerobret muslimenes hærfører [[Saladin]] [[Jerusalem]]. Da oppfordret pave [[Gregor VIII]] til nytt korstog for å ta byen tilbake. Kort tid etter begynte [[Tredje korstog|det tredje korstog]].

=== Hospitalsordenen opprettes ===
Kjøpmenn fra [[Bremen]] og [[Lübeck]], som deltok på beleiringen av [[Akko]] i det nordlige Galilea, tok da (1189) initiativet til opprettelse av en tysk hospitalsorden, som skulle stå klar til å overta den videre drift av ''Sanctae Mariæ Teutonicorum''-hospitalet etter at korsfarerne hadde klart å gjeninnta Jerusalem. Ordenen ble opprettet i 1190, utenfor Akkos murer.

[[Fil:Celestin_III_Den_Tyske_Orden.jpg|thumb|left|300px|Pave Celestin III godkjenner ordenen]]

Etter at [[Richard I av England|Richard Løvehjerte]] hadde gjenerobret Akko i 1191 ble denne byen den nye hovedstad i korsfarerkongedømmet Jerusalem, og Den tyske orden fikk hovedsete der. Det skulle bli langvarig. Korsfarerne ville sannsynligvis ha klart å gjenerobre Jerusalem, men Richard Løvehjerte visste at de fleste av dem raskt ville vende tilbake til Europa etterpå, og at byen deretter ikke ville kunne motstå et gjenerobringsforsøk. Han foretrakk derfor å slutte fred med Saladin i 1192 og overlate byen i muslimenes hender, mot løfte om at ubevæpnede kristne pilegrimer skulle få fri tilgang til byen og dens hellige steder. Deretter forlot mange korsfarere Det hellige land. Blant tyskerne som ble igjen, var mange som skulle utgjøre grunnstammen i Den tyske orden.

Pave Klemens III hadde i 1191 gitt hospitalordenen en foreløpig pavelig godkjennelse. Den tyske orden overtok Tempelriddernes grunnregel og Johannittenes karitative regler. I 1196 gjorde pave [[Celestin III]] godkjennelsen endelig. Men allerede to år etter skulle ordenen endre karakter.

=== Hospitalsordenen blir militærorden ===
Beslutningen om å omdanne sykepleieordenen til en militærorden ble fattet i 1198, og i 1199 fikk de approbasjon som ridderorden av [[pave Innocens III]], etter modell av tempelriddernes orden og johanitterordenen. De etablerte seg militært flere steder i og rundt Akko. Med støtte fra den tysk-romerske keiser Fredrik II innløste og overtok de føydalrettighetene til en rekke små føydalherrer. De overtok og bygde ut ''Chastiau dou Rei'' i 1220 («Kongens borg» – i dag en ruin som omgir den kristne landsbyen ''Mi'lya'') og etablerte seg i ''Montfort''-borgen (tysk: ''Starkenburg'', arabisk ''Qal'at el Qurein'') ved Wadi Qarn, og borgen Judyn. Montfort var teutonernes viktigste befestning, men ble inntatt av bibarene i 1271.

Ordenen organiserte seg territorielt (fra minste til største enhet:) i «kommender» (lokale ordenshus), «ballier» (provinser), land og til øverste internasjonale nivå. Medlemmene på de forskjellige trinn var ledet av en ''commendator'' (tysk: Komtur). Landkomturen var leder for et «balli».

=== Organisering og internasjonal vekst ===
I 1196 hadde ordenen ordenshus kun i Det hellige land, i Akko, [[Ashkelon]] og [[Ramla|Rama]]. I 1197 ble det etablert ordenshus i [[Barletta]] og [[Palermo]]. Så fulgte den ene grunnleggelsen etter den annen: I det tyskspråklige område oppstod kommendene Halle (1200), [[Bolzano|Bozen]] (1202), [[Praha]] (1204), Reichenbach i [[Hessen]] (1207), [[Nürnberg]] (1209), [[Aichbach]] og [[Regensburg]] i [[Bayern]] (1210), [[Mergentheim]] (1219). De etablerte seg ellers i [[Hellas]] (1209), Burzenland (Siebenbürgen, 1211, ''se nedenfor''), i det som nå er [[Belgia]] og i Holland (1218), i [[Sveits]] (1225), i [[Frankrike]] (1228), [[Preussen]] (1230, ''se nedenfor'') og i Livland (1237, ''se nedenfor'').

Ordenen overtok også øya [[Mainau]] i [[Bodensjøen]] i 1270.

Ordenen fikk i 1299 også en kvinnelig gren, for nonner som drev hospitaler ''(Schwestern vom Deutschen Haus Sankt Mariens in Jerusalem)''. De åpnet sitt første hospital det året i [[Kunitz]] ved [[Bern]], og snart kom flere til. I løpet av høy- og senmiddelalderen fikk den kvinnelige gren hus blant annet i [[Sterzing]] ([[Sør-Tirol]]), [[Utrecht]], flere steder i Frisland og i [[Alsace|Elsass]], i [[Koblenz]], [[Bern]], [[Frankfurt am Main]], Sachsenhausen (ved Frankfurt), [[Maastricht]], [[Marburg]], [[Wetzlar]], [[Freiburg im Breisgau]], [[Mühlhausen (Thüringen)|Mühlhausen]] i [[Thüringen]], [[Köln]], [[Liège]], [[Bernheim]], [[Eger (by)|Eger]], [[Ellingen]], [[Halle an der Saale]], [[Mainz]], [[Marienwerder]], [[Speyer]], [[Weinheim]], [[Wien]] og [[Zwätzen]]. Ingen av dem overlevde napoleonstiden, men den kvinnelige gren ble gjenopprettet i 1841.

Omkring begynnelsen av det [[14. århundre]] fantes det omkring 300 kommender. Ordenen var da representert fra [[Sverige]] i nord til Sør-Italia. Den hadde det kirkelige privilegium å forkynne korsfareravlat, noe som bidro til dens inntekter og formuesoppbygging.

=== Den tyske orden i Skandinavia ===
I 1262 opprettet Den tyske orden et kontor i [[Sverige]]. Hovedsetet var i Årsta slott i landskapet [[Södermanland]]. Derfra drev de handel i hele Sverige og rekrutterte medlemmer. Den tyske ordens engasjement i Sverige varte til 1467, da den svenske riksforstander Erik Axelsson kjøpte Årsta og ordenens øvrige gods i landet. Over halvpartene av eiendommene lå i området Österhaninge og omfattet foruten Årsta blant annet også Vendelsö, Sandemar og Gålö.

Fra 1398 til 1408 okkuperte ordenen også øya [[Gotland]] i [[Østersjøen]] ''(se nedenfor)''.