Redigerer Den tyske bondekrigen (avsnitt)

==Krigens bakgrunn==
Til tross for at den knyttes så nært til [[Reformasjonen|reformasjonshistorien]], var de dypereliggende årsaker til bondekrigen sikkert av økonomisk art.

Frem til slutten av 1300-tallet var den tyske bonde i det store og hele i en fordelaktig posisjon, også de som ikke eide sitt eget jordbruksland hadde relativt gode kår. Men forholdene ble gradvis verre. Samtidig som den alminnelige velstand økte, steg også befolkningen, og dette sammenfalt i tid med at pengeøkonomien ble utviklet og ble mer dominerende. Befolkningsveksten førte til at byene overskygget landsbyene, og byene utøvde også til tider herredømmet over store omliggende landområder.   

De internasjonale økonomiske forhold virket også negativt inn på landbefolkningens kår. Nå kom det store mengder edle metaller fra gruvene i [[Mexico]], [[Peru]] og [[Tyskland]], slik at myntverdien på kort tid ble halvert samtidig som prisene steg. I  [[Thüringen]] ble prisen på markedsvarer som ull fordoblet, men handelsvarenes pris ble femdoblet. Men jordleien ble ikke billigere, og lønningene ble ikke øket. Fyrster og landherrer tapte penger og prøvde å bøte på det med hardere skattlegging. De utvidet sin myndighet, økte leilendingenes arbeidsplikt, prøvde å avskaffe markedsforeningene og bøndenes nedarvede landrettigheter, og begynte å ta seg høyt betalt for bruk av skog, vann og beitemark. 

De klasser som på sett og vis levde av bøndenes arbeidskraft, ble også mer omfattende: Fyrster, adel, embedsmenn, patrisiere (byborgere) og klerus fikk en vesentlig grad av sin inntekt fra bøndene ved tiender, skatter, toll, renter, leie og arbeidsplikt. Rettsvesenet kunne ikke stanse denne utpressingen. Økte utgifter til det militære og til lokale styringsorganer presset også skattene i været. 

Dette førte til sterk forbitrelse, særlig i [[Württemberg]] og [[Bayern]]. I tillegg kom nye keiserlige skatter. Bøndene hadde det verst særlig i de mindre småstatene, der landherren også var statsoverhode og ønsket å leve fyrstelig.   

Ikke bare bønder, men også byboere og lavadel tok del i det store opprøret som kalles «bondekrigen». Det var bare de mindre byene som delte bøndenes kår, og dermed må man søke tildels andre forklaringer på at større byer som [[Frankfurt am Main|Frankfurt]], [[Würzburg]] og [[Mainz]] også sluttet seg til oppstanden. Økonomiske forhold strekker ikke til som forklaring. Det må antas at byene og adelen hadde sine egne grunner, og at årsakene til misnøyen varierte fra tilfelle til tilfelle.
  
Fra slutten av 1500-tallet hadde store politiske reformbevegelser vokst frem, men på grunn av landsherrenes selviskhet slo alle forsøk på å styrke sentralmakten feil. Riksdagen i [[Nürnberg]] hadde fullstendig paralysert den keiserlige administrasjon. 

Noen av opprørerne ønsket å reformere keiserdømmet. Den politiske uro ble forsterket av den religiøse. I syv år hadde [[Martin Luther|Luther]]s bevegelse skaket folkets religiøse overbevisninger i deres grunnvoller. Hans tale om kristenmenneskets frihet hadde bidratt til gjæringen, selv om Luther hadde ment noe annet med ordene. Motstanderne av den nye lære betraktet Luther som den som instigerte opprøret, og bøndene selv vendte seg til ham i den overbevisning at de bare fulgte hans lære.  

Det er ikke overraskende at opprøret brøt ut rett før utgangen av [[1524]]. Håpet om en nasjonal forsoning og kirkelig reform hadde fått en knekk, keiseren hadde avlyst riksrådet som var blitt innkalt til møte i [[Speyer]] den [[1. september]] [[1524]]. 
 
Allerede mellom [[1492]] og  [[1500]] hadde det vært sporadiske opprør i [[Allgäu]], [[Alsace|Elsass]] og i bispedømmet Speyer, men de var blitt forrådt og slått ned. «Fattig-Konrads» opprør mot hertug Ulrich av Württembergs brutale skattlegging av bøndene, og konføderasjonen av vendiske bønder i [[Kärnten]], [[Krain]] og [[Steiermark]] var også blitt knust av herskerne der.