Redigerer Den svensk-norske union (avsnitt)

== Bakgrunn ==

Den svenske kongemakten hadde siden [[middelalderen]] et sterkt ønske om adgang til [[Atlanterhavet]] over norsk territorium. Dette var ved siden av overherredømmet rundt [[Østersjøen]] det viktigste utenrikspolitiske målet for svenske monarker. På 1500-tallet nådde således den svenske ekspansjonen mot nord [[Nord-Norge]]s kyster, og svenske kart viste Nord-Troms og Finnmark som svenske landområder. Innbyggerne i de omstridte grenseområdene, i hovedsak samer og nordmenn. I 1567 var det ca 800 samer og {{formatnum:3000}} nordmenn i Finnmark, disse ble således beskattet av svenske, dansk-norske og [[Russland|russiske]] [[fogd|futer]]. Nord-Norge hadde da  vært under dansk-norsk styre, og det ble styrket av Christian IV, som markerte dette som norsk land  ved å seile helt opp til Helligneset på Kolakysten i 1599. Da Norgesveldet var på sitt største, var hele Kolakysten norsk skatteland, og grensen mot [[Novgorod]] gikk ved [[Umba]] i [[Kvitsjøen]]. Området mellom Umba og Fiskerhalvøya var felles norsk-russisk skatteland.  

På 1600-tallet førte katastrofale kriger fra [[dansk-norsk]] side til at Norge tapte landområder til Sverige. Først ved [[Brömsebrofreden]] i [[1645]], da [[Jemtland]] og [[Herjedalen]], samt bygdene [[Idre og Særna]] i [[Elverum]] prestegjeld, kom i svenske hender. Dernest ved [[freden i Roskilde]] i 1658, som bestemte at [[Trondhjems stiftamt]] og [[Båhuslen]] skulle avstås til Sverige. Det svenske herredømme i Trøndelag varte bare imidlertid bare i underkant av to år, for allerede i 1660 ble landsdelen tilbakeført til Norge ved [[freden i København]], som ble utfallet av at Norge, under ledelse av [[Jørgen Bjelke]], klarte å erobre det tilbake. Men hele Norge forble i union med [[Danmark]], i praksis som en [[provins]] underlagt den danske [[monark]].

I håpet om å få tilbake tapte riksdeler fra arvefienden Sverige, støttet den dansk-norske monark den etterhvert tapende part under [[Napoleonskrigene]]. Ved traktater med de allierte stormaktene (Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen) ble Sverige lovet støtte til å overta Norge som påskjønnelse for å gå med i krigen mot Napoleon, og som en erstatning for tapet av [[Finland]] i [[1809]].

En svensk hær under tronfølgeren [[Karl XIV Johan]] deltok i sluttkampene mot Napoleon. Etter de alliertes seier ved [[Folkeslaget ved Leipzig]] i 1813 gikk svenskene nordover mot Danmark, som måtte akseptere [[Kieltraktaten]] 14. januar 1814. Ett av fredsvilkårene var at kong [[Frederik VI]] måtte avstå riksdelen Norge til kongen av Sverige, men Danmark beholdt [[Grønland]], [[Island]] og [[Færøyene]].

Nyheten om Kieltraktaten vakte forbitrelse i Norge, og stattholderen og tronarvingen, prins [[Christian Frederik]], satte seg i spissen for en norsk selvstendighetsbevegelse. Siden den svenske hæren under Karl Johan fortsatt var med i kampene på [[Europa|det europeiske kontinentet]], fikk nordmennene tid til å organisere motstanden. Prins Christian Frederik antok tittelen [[regent]] den [[19. februar]]<ref name="DNS"/> og organiserte valg til den grunnlovgivende [[Riksforsamlingen]] på [[Eidsvoll]]. Den [[17. mai]] [[1814]] ble [[Norges Grunnlov|Grunnloven]] undertegnet og Christian Frederik valgt til konge.

Allerede i juli gikk Sverige til [[Krigen med Sverige 1814|krig for å tvinge Norge inn i unionen]], slik det var bestemt i Kieltraktaten. De svenske troppene var overlegne i antall, men til tross for at de rykket raskt frem i [[Østfold]], greide de ikke å overvinne den norske hæren. På norsk side ble det klart at en varig krig med svenskene ville bli svært vanskelig, og etter to uker ba [[Norge]] om forhandlinger, noe den svenske kongen aksepterte. Begge parter hadde interesse av en rask avslutning på krigen, og en avtale ble inngått gjennom [[Mossekonvensjonen]] [[14. august]]. Konvensjonen innebar at Norge måtte godta den svenske kongen som konge også over Norge, ikke etter Kieltraktaten, men på nye vilkår som sikret landet en formell likestilling i en personalunion. Norge fikk dermed beholde sin nye Grunnlov, men med forandringene som var blitt nødvendige som følge av unionen. Christian Frederik forpliktet seg til å overgi sin utøvende makt til [[Stortinget]] og forlate landet. Den reviderte Grunnloven ble vedtatt [[4. november]] 1814, og samme dag valgte Stortinget kong [[Carl XIII]] av Sverige til ny norsk konge. Men det var ut fra avtalen klart at Norge var et selvstendig rike innenfor unionen, og ikke en underdanig del av en union, med sin egen grunnlov og et storting som banet veien for et selvstendig Norge 91 år senere.