Redigerer Den svensk-norske krigen (1814) (avsnitt)

==Bakgrunn==
Som en følge av [[Kielfreden|Kiel-traktaten]] ble kongen av [[Danmark-Norge]] tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, ettersom ''Tvillingrigerne'' var på den tapende siden i [[Napoleonskrigene]]. Denne fredsavtalen ble imidlertid ikke akseptert av i manges syn gjenstridige nordmenn. I ettertiden kan man si at riktig så [[opportunisme|opportunistisk]] stilte den norske [[Stattholder]]en, den dansk-norske kronprins [[Christian Frederik]], seg i spissen for en reisning. Denne reisningen begynte med at Christian Frederik innkalte 21 av landets fremste menn til [[Stormannsmøtet|rådslagning]] på [[Eidsvoll verk]] 16. februar. De rådet ham til ikke å gripe makten i kraft av sin arverett til Norges trone, men i stedet erklære seg som [[regent]] og innkalle en [[Riksforsamlingen på Eidsvoll|grunnlovgivende forsamling]]. Etter valg i mars møttes 112 menn fra Sør-Norge til Riksforsamling på Eidsvoll 10. april. Etter fem uker vedtok de [[Grunnloven]] av [[17. mai]], erklærte Norges selvstendighet og valgte Christian Frederik til norsk konge. Som leder for den nye staten forsøkte han å få støtte fra stormaktene, spesielt fra Storbritannia. De allierte diplomatene som kom til Norge for å forhandle, ga imidlertid ikke noe håp om selvstendighet.

Den norske stat under sin regent og konge hadde fått arbeidsro våren og forsommeren 1814 til å etablere seg og utforme sin grunnlov, fordi Sveriges kronprins [[Karl III Johan|Karl Johan]] og hans svenske hovedstyrke måtte delta med sine allierte i sluttkampen mot keiser [[Napoleon]]. Men i juni var de tilbake i Sverige, og uten støtte fra andre makter måtte Norge forberede seg på en ventet svensk invasjon for å fremtvinge Kiel-traktatens bestemmelse om Norges avståelse til kongen av Sverige. Begge land brukte sommeren til å mobilisere sine væpnede styrker, Sverige for invasjon i Norge, Norge for å styrke forsvaret.