Redigerer Den store hungersnøden 1315–1317 (avsnitt)

==Bakgrunn==
Hungersnød i europeisk middelalderkontekst betydde at folk døde av sult i en massiv skala. Sult og hungersnød var et vanlig fenomen i [[Europa]] i [[middelalderen]]. For eksempel var det en rekke lokale hungersnøder i [[Frankrike]] på 1300-tallet: I 1304, 1305, 1310, 1315-1317 ([[Den store hungersnøden 1315–1317|Den store hungersnøden]]), 1330-1334, 1349-1351, 1358-1360, 1371, 1374-75 og 1390. I [[England]], som var det mest velstående kongedømmet som ble rammet av Den store hungersnøden, var det sultkatastrofer blant annet i 1315-1317, 1321, 1351 og 1369. For folk flest var det vanligvis aldri nok mat, og livet var en relativt kort og brutal kamp for å overleve; få ble eldre enn 30-40 år. Ifølge offisielle kilder i den britiske kongefamilien var gjennomsnittsalderen for de mest velstående i samfunnet 35,28 år i [[1276]]. Mellom [[1301]] og [[1325]], under Den store hungersnøden, var gjennomsnittsalderen 29,84, mens den under [[svartedauden]] (1348–1375) var på 17,33.

Det middelalderske samfunnet var agrarisk, og selv om Europa, mellom 1000 og 1300, hadde vært gjennom en omfattende utvikling innen handel, kultur, industri og byutvikling, var kontinentet fortsatt svært avhengig av gode avlinger. Ved begynnelsen av 1300-tallet var det omfattende produksjon av mat, men handelen hadde ennå ikke nådd det punktet der store mengder av det daglige brød kunne bli importert fra Afrika og Sør-Italia  til Nord-Europa. Samtidig var det tegn på at befolkningen hadde nådd en øvre grense for det jorden kunne produsere.(Speculum: Vol 5, No 4, s. 345)

De store byene som hadde vokst frem i [[høymiddelalderen]], hadde ennå ikke lært seg å anlegge større matdepoter til bruk dersom avlingene sviktet, men var helt avhengig av det landsbyene rundt til enhver tid kunne produsere av mat. Dårlige transportforhold – især over land – økte byenes sårbarhet. 

I [[den varme perioden i Middelalderen]] (perioden før 1350) hadde befolkningen i Europa eksplodert, og nådd høyder som enkelte steder ikke skulle overgås før på 1800-tallet (deler av Frankrike er i dag mindre befolket enn de var på begynnelsen 1300-tallet). Imidlertid hadde utbytteforholdet for [[hveteslekten|hvete]] (antall korn en kunne spise per sådde korn) sunket siden 1280, noe som hadde ført til at matprisene økte. I godt vær kunne forholdet være 7:1, mens det i dårlige vekstår kunne falle til 2:1, dvs. at for hvert såkorn som ble plantet høstet man to korn, ett korn for å så neste år og ett korn for å spise. Som sammenligning har dagens landbruk et forhold tilsvarende 200:1.

I den varme perioden i Middelalderen var det en katastrofalt dårlig værperiode som sammenfalt med begynnelsen av den store hungersnøden. Mellom 1310 og 1330 ble Nord-Europa rammet av en av de verste og mest vedvarende værperiodene i hele Middelalderen, preget av strenge vintrer, og regnfulle og kalde somrer.

Endrede værmønstere, middelalderstatenes dårlige håndtering av kriser, kombinert med en befolkningstopp, førte til at Europa var svært sårbart for kriser.

[[Fil:Europe_in_1328.png|thumb|right|250px|Politisk inndeling av Europa 1328]]